New York Times beklager det staggede kuppet i Venezuela

Av Bill Van Auken
6 April 2019

Det er nå over to-og-en-halv måned siden Juan Guaidó, en knapt kjent figur fra det høyreorienterte, USA-finansierte partiet Voluntad Popular [Folkets vilje], proklamerte seg som «midlertidig president» i Venezuela og umiddelbart ble anerkjent av Washington som «legitim» leder av landets regjering.

En måned senere forsøkte Washington, i samarbeid med Colombias høyreorienterte regjering og den USA-støttede høyreorienterte venezuelanske opposisjonen, å fremstille en kynisk provokasjon der de sendte lastebiler angivelig lastet med bistandsmidler fra USA for å forsøke å krasje gjennom Venezuela-Colombia-grensa. Guaidó og hans støttespillere fremstilte stuntet som slutten for president Nicolás Maduros regjering, og forespeilte at venezuelanske sikkerhetsstyrker skulle gå i oppløsning stilt overfor en håndfull rasjoner tilbudt av USAID.

Ingenting av det slaget skjedde, og i løpet av de forløpte ukene har evnene til Guaidó og hans amerikanske styrere til å mønstre antiregimedemonstrasjoner synlig avtatt, mens det ikke har vært noen merkbare sprekker i landets væpnede styrker.

New York Times, som har fungert som et propagandatalerør for den USA-orkestrerte regimeendringsoperasjonen siden starten, publiserte på torsdag en forvirret redaksjonell lederartikkel med tittelen «Etter hvert som krisen i Venezuela vokser, avtar alternativene». Avisas redaksjonsråd tilbød en beklagelse for CIAs og deres venezuelanske mannskaps fiasko for raskt å velte den venezuelanske regjeringen.

«Men til tross for trusler om intervensjon, oppfordringer til militæret om å rebellere, økonomiske sanksjoner, løfter om bistand til de lenge-lidende venezuelanerne og lange strømbrudd, forblir Mr. Maduro trassig forankret i presidentpalasset, med sine korrupte generaler ved sin side og hans russiske og kubanske støttespillere bak seg,» fastslår lederartikkelen.

Den fortsetter: «Faktisk, det som var ment som en rask operasjon for å få lirket ut en ekkel despot, har blitt til en stillstans, mens Venezuela forfaller ytterligere ...»

Bare dagen før hadde Times publisert en redaksjonell video laget av en viss Joanna Hausmann, som presenterer seg som komiker, med tittelen «Hva mine kolleger liberalerne ikke forstår om Venezuela». Stykket, med sine forgjeves forsøk på humor, forsvarer regimeendring og harselerer over enhver opposisjon mot amerikansk imperialismes rolle i landet, og insisterer på at alle som har krevd «Hands off Venezuela» ville ha «blod på sine hender».

Hva Times forsømte å fortelle sine lesere er at Hausmann, som presenterer dette propagandastykket, er datter av Ricardo Hausmann, en nyliberalistisk økonom som var en minister under det venezuelanske presidentskapet til Carlos Andrés Pérez, som hadde tilsyn med implementeringen av IMFs innstrammingstiltak som utløste caracazo, masseopprøret av venezuelanske arbeidere og fattige, der så mange som 3 000 mennesker ble massakrert av sikkerhetsstyrkene. Det er den typen «demokrati» som Washington forsøker å gjenopprette i Caracas.

Hausmann er nå en fremtredende figur i den amerikanske regimeendringsoperasjonen, som ble midtpunktet for en provokasjon som endte med å forpurre et møte i Den interamerikanske utviklingsbanken som var planlagt i Kina forrige måned, etter at Beijing nektet å innvilge ham visum som representant for Washingtons salvede «legitime» president Guaidó, som kontrollerer absolutt ingenting i Venezuela.

Times-lederartikkelen refererer ukritisk uttalelser fra Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton, og påkaller de utgamle prinsippene fra Monroe-doktrinen, brukt utallige ganger for å rettferdiggjøre amerikanske invasjoner, kupp og installasjoner av fascistiske militærdiktaturer i Latin-Amerika for å avverge trusselen om revolusjon. På tilsvarende måte siterer avisa Trumps erklæringer om at «alle alternativer er på bordet». Det konkluderes med at Trump konfronterer sitt eget «røde-strek-øyeblikk», og sammenligner det med Obamas manglende lansering av en fullskala amerikansk krig for å styrte regjeringen til Bashar al-Assad i Syria.

«Virkeligheten er at Mr. Trump ikke har noe reelt valg, annet enn å vente,» konkluderer Times.

Timesredaksjonsråd, ledet av James Bennet (en mann med de tetteste bånd til den amerikanske staten, med en bror som er en høyreorientert demokratisk senator fra Colorado, og en far som var en topp utenriksdepartementsrepresentant som ledet Agency for International Development [US AID], som er en hyppig anvendt kanal for CIA-operasjoner), vet at dette er en løgn.

CIA og Pentagon gjennomfører utvilsomt en rekke operasjoner for å destabilisere Venezuela og fremprovosere en sprekk innen landets militære, som gjerne kan resultere i en fullskala borgerkrig.

Times er en verdsatt partner i disse operasjonene, med en lang historikk for sine tjenester for det amerikanske militæret og etterretningsapparatet, fra sin kampanje om «masseødeleggelsesvåpen»-løgner i Irak til støtten for den «humanitære» intervensjonen som forødet Libya.

I Venezuela ilte avisa i 2002 til for å saluttere [engelsk tekst] et angivelig «demokratisk» kupp som for en kort periode installerte Pedro Carmona, leder av De venezuelanske handelskamre, som «midlertidig president», mens Hugo Chavez, som var valgt til president med rundt 60 prosent av stemmene, ble kidnappet og konfrontert med summarisk henretting.

«Det venezuelanske demokrati er ikke lenger truet av en ville-være diktator,» erklærte Times, og setter virkeligheten opp-ned, for å fremme pådrivet fra amerikansk imperialisme for å pålegge et marionetteregime som ville sikret amerikanske energikonglomeraters ubehindrede tilgang til utnyttelsen av Venezuelas oljeforekomster, de største på planeten.

Times endte opp med egg på ansiktet da dette Made in USA «demokratiet» viste seg å være ekstremt kortvarig, etter at masser av arbeiderklassevenezuelanere tok til gatene i kamp mot det USA-støttede kuppet.

Hvis det siste forsøket på å gjenopprette «demokratiet» på vegne av Exxon Mobil, Chevron og ConocoPhillips har snublet, er det ikke på grunn av kubansk eller russisk støtte for Maduro, som Times foreslår, som en reprise av lignende konspirasjonsteorier som har blitt diskreditert innen USA selv.

Så mye som de venezuelanske arbeiderne er fiendtlige mot Maduro-regjeringen, som har forsvart kapitalistinteresser, slust vekk vesentlige sosiale ressurser for å imøtekomme gjeldsbetalinger til verdens finanskapital og fremmet berikelsen av en korrupt styringsklikk av finansspekulanter, topp regjeringsrepresentanter og militære kommandanter, gjenkjenner de i kreftene som støtter Guaidó representanter for amerikansk imperialisme og dens langtidige fiender i det venezuelanske kapitalistoligarkiet, som bare ville tilby ytterligere fattiggjøring og et blodbad som caracazo i 1989.

Times’ løgner kan ikke skjule det faktum at den eneste progressive veien ut av krisen som griper Venezuela og trusselen om imperialistintervensjon og økonomisk strangulering, er gjennom den uavhengige politiske mobiliseringen av den venezuelanske arbeiderklassen, i en kamp for å styrte kapitalistsystemet, ta makten i egne hender og utvide sin revolusjonære kamp på tvers av begge Amerika-kontinentene.