Gul-vest-protesterende opponerer mot Macrons mobilisering av hæren mot demonstrasjoner

Av våre reportere
4 April 2019

Tusenvis av «gul vest»-demonstranter deltok i den 20. helgen med protester over Frankrike sist lørdag, etter kunngjøringen ei uke tidligere om at ‘Operation Sentinelle’-soldater hadde blitt autorisert til å skyte på dem. De fordømte Macrons trusler og regjeringenes nekting av å respondere på noen av deres forlangender mot sosial ulikhet og den militariserte politistaten. Facebook-siden Det gule nummer rapporterte 102 000 demonstranter, mens regjeringen hevdet at bare 34 000 deltok.

I Bordeaux protesterte 5 000, som trosset politiprefektens forbud og rådhusets erklæring om at Bordeaux ville være en «spøkelsesby». De marsjerte til Place de la Victoire, der politiet fyrte løs på dem med tåregass. Flere andre byer så store grupper av «gule vester»: 5 000 i Toulouse, 3 500 i Saint-Etienne, 2 000 i Epinal og 1 000 i Lyon. I Avignon tok politiet kontroll over portene i den gamle bymuren, for å begrense tilgangen til sentrum.

Flere hundre «gule vester» samlet seg i Nice for å protestere mot sikkerhetsstyrkenes voldelige angrep i forrige uke på den 73 år gamle Geneviève Legay.

I Paris talte politiet 4 000 demonstrerende. Etter trusselen fra militæret og samtidig med den pågående kampen til den algeriske arbeiderklassen og ungdommen for å få styrtet det hatede militærstøttede regimet, noterte WSWS-reportere en stadig mer gjennomtenkt og besluttsom atmosfære blant mange demonstranter, som var seg bevisst de historiske innsatsene i disse kampene.

Beatrice snakket om utviklingen av protestene siden de første mobiliseringene mot Macrons planlagte regressive drivstoffbeskatning. «Vi innså at det ikke bare var skattemessige problemer. Vi så mange ting som var feil. Det er et problem med kjøpekraft i alle yrker. Vi så alle pengene sløst vekk av regjeringen.» Hun uttrykte håp om at «vi endelig får omstrukturert Frankrike. Våre guvernører har sviktet oss i mer enn 40 år.»

Hun uttrykte sin solidaritet med protestene i Algerie, og sa hun håpet at soldatene i Frankrike ville motsette seg ordrer om å skyte på demonstranter: «Hvis det kommer til borgerkrig ville det være fryktelig. Men, uansett så har demokratiet i Frankrike allerede forfalt sterkt.»

Samtidig som hun bemerket at noen politifolk bærer gule merker og viser sin solidaritet med bevegelsen når demonstranter utspør dem, så opponerte hun hun også mot volden utført av politiet: «Det er noen som elsker å slå,» sa hun. «Du ser meg. Jeg er ikke voldelig. Jeg er ingenting i det hele tatt. Men det er noen [av politiet] som er gale, og jeg vil si blant Antikriminalitetsbrigaden (BAC) noen som man kunne tro er fra en milits. ... Vi ser folk bli arrestert, pålagt håndjern og deretter slått når de ligger på bakken. Når du har fått kontroll over noen, da stopper du. Etter dét blir det en form for tortur.»

Beatrice, som jobber som sekretær, uttrykte også sin dype mistillit til fagforeningene, som brøt av trailersjåførstreiken akkurat da den «gule vest»-bevegelsen begynte. Hun forklarte: «Vi vet at fagforeningene er kjøpt ... Det var den tunge lastebilstreiken ved begynnelsen av bevegelsen. Regjeringen førte straks inn fagforeningene, og med en gang var det: ‘Hold kjeft, ta det dere får.’ Etter det ble trailersjåførene bundet på hender og føtter. De fortalte oss at ‘vi ikke lenger trengte å streike fordi fagforeningen forhandlet.’»

Beatrice fortalte også om sine besteforeldre, som var medlemmer av Det franske kommunistpartiet (PCF) under Andre verdenskrig og som kjente folk som ble deporterte. Spurt om PCFs rolle i dag, sa hun: «De gjør ingenting, det er helt klart. Da jeg var ung, var jeg involvert ... Men jeg ser ikke noe parti som slåss mot kapitalismen.» Angående en kamp mot kapitalismen i dag, la hun til: «Det forblir målet.»

Bastien og Agnès

WSWS snakket også med Bastien og Agnès, begge medlemmer av partiet til Jean-Luc Mélenchon Ukuelige Frankrike (LFI) [La France insoumise]. Bastien oppfordret til et Borgerinitiativ for folkeavstemming (RIC), og pekte på «det sterke kravet om sosial likhet. For eksempel kan vi se at formueskatten og nedskjæringene av boligstøtten og senkingen av boligsubsidier ikke er gjennomført.» Med henvisning til arbeidernes og ungdommenes kamp for å få ned det algeriske militærdiktaturet, la han til: «Jeg mener det er flott, det er vakkert. De unge er forpliktet til å forsvare demokratiet.»

Spurt om Macrons beslutning om å autorisere hæren til å skyte på «gule vester», sa Bastien: «Borgerskapet var alltid mer med Hitler enn med Folkefronten. Vi kan se det selv i Brasil: Bolsonaro ble valgt med de liberales støtte. Til slutt tilpasser de borgerlige liberale seg veldig raskt til begrensninger av de offentlige frihetene og til en autoritær kapitalisme.»

Han bemerket også diskrediteringen av fagforeningene og etablerte politiske partiene, for deres rolle i nederlag for arbeidernes kamper. «Det er partienes interesser eller fagforeningenes, som har forrang over arbeidernes interesser. De er der for å vinne valg, og setter kampen til slutt.» Spurt om arbeidsgivernes og statens finansiering av fagforeningen, reagerte han med å si: «Det er klart det er en betydelig risiko når staten finansierer dem.»

Victor og Delphine

Victor uttrykte sin støtte til protestene: «Vi ønsker større kjøpekraft. Jeg har vært arbeidsløs i ett år. Jeg er grafiker og tjente € 1 900 måneden etter skatt [NOK 18 280]. For den samme jobben nå ville jeg bli tilbudt 1 400 til 1 500 [NOK 13 470 til 14 430]. Nedgangen i lønningene har vært enorm. Jeg er 56. Jeg har forpliktet meg til kjøp av et hjem, og nå finner jeg ut at jeg trenger 300 til 400 euro ekstra innen den 10. av måneden for å få betalt regningene mine.»

Victor sa at arbeidere ikke lenger kan stole på fagforeningene for å forsvare seg. «Jeg har ikke en særlig høy formening om dem, siden de er subsidiert av regjeringen,» sa han. «De er ikke de samme fagforeningene som før ... Generalsekretæren [Philippe Martinez] til CGT brennmerket de gule-vest-protesterende som en fascistbevegelse.»

«Å være subsidiert [av regjeringen] betyr mye,» la han til. «Jeg tror ikke det er sunt. De sier de forsvarer arbeidere, men de er betalt av staten eller av arbeidsgiverne.»

Han sa at Macrons trusler ikke ville skremme bevegelsen: «Han spiller på frykt. De pansrede bilene har ikke stoppet oss. Alle navnene vi har blitt kalt: fascister, antisemitter, kanskje snart pedofile også ... Selv om den siste trenden selvfølgelig er etiketten terrorist. Jeg så en opprørspolitimann bevæpnet med et militær-grad våpen. Jeg spurte ham hvorfor han hadde dét. Han pekte på en ung mann som hadde demontert stillasene fra ei veisperring på ei Parisgate, og sa: ‘Han er en terrorist.’ Jeg har ikke egentlig samme formeningen om terrorisme.»

Som respons på Macrons erklæring fra november i fjor om at fascistdiktatoren Pétain, som ledet Vichy-regimet under nazi-okkupasjonen var en stor soldat, trakk Victor paralleller med nåtiden. «Hvor går vi i dag? Når det var kriger før i tiden, ble politiske motstandere slaktet i gatene, eller ble ganske enkelt fengslet eller de bare forsvant ... Vichy-politiet deporterte jødene og politiske motstandere. Det som interesserer meg er at på den tiden var Motstandskjemperne [la Resistance] også brennmerket som terrorister.»