May tilbyr Corbyn samtaler om Brexit-avtale for «nasjonal enhet»

Av Chris Marsden
4 April 2019

Statsminister Theresa May kom ut fra et syv-timer-langt stridsmøte av hennes Konservative regjeringskabinett, med et uforlignelig tilbud om å samarbeide med Labour-leder Jeremy Corbyn for å sikre en avtale om Brexit de i fellesskap kunne anbefale til parlamentet. Dersom vedtatt vil avtalen så bli fremmet for Den europeiske union (EU).

May sto overfor trusselen om at 20 kabinettmedlemmer kunne støtte et mistillitsvotum mot hennes regjering dersom hun sa seg enig i en «soft Brexit», dvs. opprettholde tilgangen til det indre europeiske markedet og en tollunion, kombinert med et brev med oppfordringen til en no-deal-fratredelse som var undertegnet av halvparten av Parlamentary Tory Party [Tory MPene; Members of Parliament].

Likevel sikret hun til slutt en enighet fra sitt kabinett for en appell til Corbyn for «nasjonal enhet, for å levere den nasjonale interessen».

May sa hun ville bruke enhver avtale som ble oppnådd for, på et EU-unntakstoppmøte fredag den 10. april, å søke en utvidelse av Artikkel 50 for å muliggjøre en fratredelse ut av EU forbi den gjeldende fristen, som nå er satt til den 12. april. Dette fikk angivelig tilslutning fra regjeringskabinettet først etter at Brexiteer Michael Gove fikk beveget noen av sine kolleger fra det innledningsvise avstemmingsresultatet imot, med 14 – 10. May understreket imidlertid at enhver forlengelsen ikke må være lenger enn til den 22. mai, for å unngå at Storbritannia må delta i valgene til Det europeiske parlamentet. Hun sa: «Vi må ha det klart for oss hva en slik utvidelse er for: for å sikre at vi forlater i en rettidig og på ordnet måte.»

Enhver forhandling med Corbyn ville dreie seg om fremtidige forhold til EU post-Brexit, basert på forutsetningen om å godta Fratredelsesavtalen hun har fremforhandlet med EUs 27 medlemsland, og som ikke vil kunne «reforhandles raskt».

Dersom det ikke var mulig å oppnå en fellesavtale med Corbyn som «begge kunne fremlegge for huset [House of Commons]», da kunne May tilby ytterligere en runde avstemminger i parlamentet over ulike opsjoner avtalt med Corbyn. Denne gangen vil avstemmingene, for nåværende planlagt til neste mandag, ikke bare være «veiledende». Regjeringen vil si seg enig i å akseptere som bindende ethvert foreslått arrangement som sikret flertall, og så fremme det for EU, forutsatt at Labour gjorde det samme.

May risikerer å fremmedgjøre en stor del av sitt parti, gitt at enhver diskusjon ville være om en mykere Brexit enn hennes egen avtale, som allerede har vist seg å være uakseptabelt for en kjerne av 30 Toryer, «hard-Brexiteers» som kaller seg «Spartanerne», i tillegg til de 10 MPene fra nordirske Democratic Unionist Party, som hun har støttet seg på for parlamentarisk flertall.

At hun er villig til å inngå en slik risiko – for permanent å splitte Toryene – bekrefter tyngden av den politiske styringskrisen som britisk imperialisme står overfor. May advarte eksplisitt for at Brexit-«blåknuten» og kontinuerlige utsettelser «påfører vårt politiske liv skader».

At hun skulle vurdere et arrangement med Corbyn som en vei fremover, er en politisk påtale for Labour-lederens rolle i løpet av de månedene der Tory-partiet har revet seg selv i filler.

Corbyn responderte på Mays appell innen mindre enn en time, der han fortalte Presseforeningen at han var «veldig fornøyd» med å skulle «møte statsministeren». Han fortsatte: «Vi erkjenner at hun har gjort et trekk, jeg erkjenner mitt ansvar for å representere folket som støttet Labour Party i det siste valget, og de som ikke støttet Labour men likevel vil ha sikkerhet og trygghet for sin egen fremtid, og dét er grunnlaget som vi skal møte henne på, og føre disse diskusjonene.»

I stedet for å søke å mobilisere de millioner av arbeidere som omfavnet hans kall for en slutt på pro-business innstrammingsregimene til Blair, Brown, Cameron og May, har han bøyd seg for Labours høyrefløy, vedtatt deres politikk, og tillatt sine egne supportere å bli heksejaget ut av partiet. Han og skyggefinansminister John McDonnell har tilbrakt måneder med å love å opprettholde den «nasjonale interessen» referert av May, i samtaler med big business og City of London.

Samspill med May er det logiske resultatet av dette politiske forræderiet. I forrige uke fortalte Labour-nestleder Tom Watson til Blairist-tankesmia Prospect at han var klar til å delta i en nasjonal enhetsregjering med pro-Remain Toryer. Corbyns talsmann beskrev en slik nasjonalregjering som «etablissements-‘hekling’» designet «for å nekte en skikkelig stemme for flertallet av velgerne i dette landet». Dager senere skal han nå krype borttil i privatdiskusjoner med statsministeren.

Spurt om han nå ikke ville fremme et mistillitsvotum mot May, svarte Corbyn at dét ville han holde «i bakhånd».

Det er ingen garanti for at denne siste manøvren vil lykkes. May har for alltid mistet støtten fra noen hard-Brexit Tory-MPer, som vil søke å finne måter for å få sikret deres foretrukne alternativ som er en no-deal-fratredelse fra EU. Den potensielle lederskapsutfordreren Boris Johnson sa at det var «veldig skuffende at regjeringskabinettet har besluttet å overlate den endelige håndteringen av Brexit til Jeremy Corbyn og Labour Party», og at han aldri ville si seg enig i en tollunion med EU.

Corbyn er ikke i noen bedre posisjon for å kunne garantere Labours énstemmige tilslutning. Ledende Blair-ist-MP Yvette Cooper fremmet på tirsdag et lovforslag for å forhindre enhver mulighet for en no-deal-fratredelse, og for å søke en mye lengre forskyving av sluttfristen for Artikkel 50. Cooper samarbeider med tidligere Tory-minister Sir Oliver Letwin og en tverrpartigruppe av MPer, og ville ha vedtatt sitt én-linjer-lovforslag i House of Commons på onsdag, slik at det kan fremlegges for House of Lords [det øvre kammer, og gjøres rettskraftig] før EU-toppmøtet.

Andre Blair-ister, som eksempelvis Hilary Benn, søker å få kombinert enhver alternativ Brexit-plan vedtatt kommende mandag med en aksept for en bekreftende «andre folkeavstemning». Det ville sette enhver avtale vedtatt, opp mot alternativet om å forbli som medlem av EU.

EU har gjort det klart at det planlegges for en ‘no-deal’-Brexit, dersom ting går galt. Den franske presidenten Emmanuel Macron sa, i et møte med Irlands statsminister Leo Varadkar, at bare en «troverdig» plan støttet av et parlamentarisk flertall som blir vedtatt innen den 10. april, ville forhindre det. «EU kan ikke for alltid forbli et gissel av en politisk krise i Storbritannia,» sa han.

Uansett hvordan begivenhetene nå utfolder seg har påstanden om at valget av Corbyn til leder av Labour Party tilbød en vei fremover for arbeiderklassen, nå blitt makulert. Hans rolle siden han inntok posten har vært å undertrykke klassekampen og politisk nøytralisere arbeiderklassen.

Hans monomane fokus i løpet av den siste uka på å peile en kurs mellom pro-Remain og Pro-Brexit-fraksjonene i sitt eget parti, har vært hans lærlingeperiode for den mye større jobben med å forhindre at splittelsen innen styringskretsene skal destabilisere britisk imperialisme og fremprovosere en revolusjonær sosial og politisk offensiv fra arbeiderklassen.

Den eneste veien fremover for arbeidere og unge mennesker er å bryte med Labour Party, og bygge Socialist Equality Party for å ta opp klassekampens perspektiv, basert på et sosialistisk program. Svaret på den endeløse påtrykkingen av innstramminger, militarisme og autoritære tiltak fra alle fraksjoner av Brexit-konflikten, er hverken et nytt arrangement med EU eller fortsatt medlemskap, men derimot smiingen av en enhetlig bevegelse av den britiske og den europeiske arbeiderklassen, for De forente sosialistiske stater av Europa.