Klassekamp og sosialisme er det eneste svaret på Brexit-krisen

2 April 2019

Utsiktene til å forlate EU har fremprovosert den dypeste styringskrisen i britisk imperialismes etterkrigshistorie. Men den store faren er at arbeiderklassen ikke bare blir forhindret fra å gripe inn til forsvar av sine egne interesser, men at den blir splittet mot seg selv og politisk underordnet den ene eller den andre av to høyreorienterte pro-kapitalistfraksjoner.

Med statsminister Theresa May som har gått på trynet tre ganger i sine forsøk på å sikre enighet i parlamentet for avtalen hun sluttet med EU om post-Brexit-handelsforbindelser, blir nå snakket om en lederskapsutfordring mellom De konservative overskygget av spekulasjoner om at det kanskje blir ytterligere et nytt generalvalg, etter det forrige som ble avholdt i 2017.

Hvis det kalles et nyvalg forventes Toryene å tape makten til Labour, som har en fem-poengsledelse i meningsmålene og kunne danne en minoritetsregjering. Tory-MPer fra både pro-Brexit- og pro-Remain-leirene er skjønt enige om å motsette seg et slikt trekk, i frykt for at det ville føre til ustoppelige krav fra arbeiderklassen om å få slutt på innstramminger, til tross for Labour-Party-lederen Jeremy Corbyns erklærte mål om å forsvare «nasjonalinteressen».

Corbyn har antydet at et mistillitsvotum ville bli fremmet denne uka skulle Mays avtale bli avvist igjen. Dette reiser kritiske problemstillinger skarpt fremfor arbeiderklassen, om politisk perspektiv og lederskap.

Enhver mulighet styringsklassen måtte ha for å løse sin rasende internkonflikt er takket være Corbyns nekting av å respektere det mandatet han ble gitt i to partiledervalg: Å få en slutt på tiår med innstramminger, militarisme og kolonikriger, og det måtte innledes med å drive den Blair-istiske høyresiden ut av Labour Party.

Grunnplanmedlemmene som valgte ham har i stedet vært utsatt for tre år med politisk tilbakeglidning på de politiske retningslinjene – deriblant NATO-medlemskapet, opprettholdelsen av atomvåpenarsenalet og Corbyns insistering på at Labours lokalmyndigheter måtte pålegge Tory-nedskjæringer – pluss hans ettergivenhet i heksejakta på partiets «venstreside», med falske anklager om antisemittisme.

I mellomtiden har partiets nestleder Tom Watson gjort det klart at Blair-istene vil gjøre alt som skal til for å forhindre enhver politisk utfordring for britisk kapital. Han fortalte tankesmia Prospect at han var beredt til å tjene med pro-EU-Toryer i en tverrpartiregjering av «nasjonal enhet». Watson leder ei gruppe på 80 Labour-MPer kalt «Future Britain» [‘Fremtidig Storbritannia’], som består av mer enn en tredjedel av Labours parlamentariske representasjon.

På samme måte er fagforeningene heller ikke noe alternativ for arbeidere, med generalsekretæren Frances O'Grady for Trade Union Congress (TUC) og generaldirektør Carolyn Fairbairn for Confederation of British Industry, som meldte et fellesskriv til May der de erklærte at «landet vårt står overfor en nasjonal nødssituasjon» og krever en «Plan B».

Det er ekte og gyldige grunner til at arbeidere støtter Brexit, som ikke gjenspeiler den rasismen og nasjonalismen som har blitt pisket opp av borgerskapets Brexiteer-fraksjon, inkludert fiendtlighet mot EUs påtvinging av innstramminger og håpet om at det å forlate EU kunne få en slutt på den sosiale ruineringen iverksatt av påfølgende Labour- og Tory-regjeringer. Det samme gjelder for mange av de som støtter Remain, som med sin motstand mot Brexit ikke signaliserer en ukritisk godkjenning av EU, men heller frykten for den økonomiske konsekvensen av Brexit og avsky mot den bevisste oppmuntringen til nasjonalisme og kravet om slutt på innvandring, og interessen for å opprettholde den frie forflytningen av arbeidskraft, som så mange unge mennesker er avhengige av.

I fraværet av et sosialistisk alternativ, selv om et generalvalg skulle bli avholdt, ville ingenting bli løst. Valget vil nesten utelukkende bli utkjempet rundt spørsmålet for eller imot Brexit, og det ville splitte arbeiderklassen og forhindre en forent kamp mot den pågående offensiven mot jobber, lønninger og sosiale betingelser. Uansett hvilken side som ville vinne, ville de politiske splittelsene videreføres, og deler av styringsklassen ville utnytte den voksende folkelige misnøyen til å fremme en sterk stat og autoritært styre.

Historien byr en advarsel.

Watsons støtte til en nasjonalregjering minner om beslutningen som ble fattet i 1931 av daværende Labour-leder Ramsay MacDonald om å bli med Toryene i en Nasjonalregjering. Arbeiderklassen betalte prisen med de millionene som ble gjort arbeidsløse og den rå innstrammingen som ble pålagt under De sultne trettiårene [‘the Hungry Thirties’], i parallell med fremveksten av Det britiske fascistforbundet [‘British Union of Fascists’] under Oswald Mosley, som var et ekko av fremveksten av fascistregimer i Tyskland og Italia.

Den samme bitre prisen ville bli betalt av arbeidere i dag, for det kombinerte forræderiet begått av både Labours høyre- og venstreside.

Uansett hvilken form kampen for global konkurranseevne antar, innenfor eller utenfor EU, vil den kreve et ytterligere brutalt angrep på arbeideres levebrød. Det er bakgrunnen for planen for en innenlandsmobilisering av 50 000 soldater i Storbritannia i tilfelle en «no deal»-Brexit, som finner sitt ekko innen EU i den franske presidenten Macrons erklæring av en unntakstilstand og utplasseringen av hæren mot «gul vest»-protestene i Frankrike.

Socialist Equality Party (UK) utviklet et perspektiv for 2016-Brexit-folkeavstemmingen som formulerte interessene til arbeidere og unge, ikke bare i Storbritannia, men i hele Europa og internasjonalt, og som i dag tilbyr den eneste veien ut av den politiske fella som tar form av «for eller imot Brexit».

Med opprop om en aktiv boikott av folkeavstemmingen avviste SEP det reaksjonære perspektivet for nasjonal økonomisk utvikling som var kjernen av Brexit-agendaen, såvel som enhver støtte for EU. Vi forklarte at både Remainers og Brexiteers representerte høyreorienterte kapitalistkrefter som var forent i deres fiendtlighet mot arbeiderklassen, med meningsforskjeller som bare divergerte på hvorvidt å forfølge britisk imperialismes strategiske interesser innen eller utenfor en europeisk handelsblokk.

SEP skrev:

En boikott bereder grunnen for utviklingen av den britiske arbeiderklassens uavhengige politiske kamp mot disse kreftene. En slik bevegelse må utvikle seg som del av arbeiderklassens kontinentomspennende motoffensiv, som ville eksponere folkeavstemmingen som kun en episode i det britiske og det europeiske borgerskapets dypere eksistensielle krise.

Brexit er produktet av utbruddet av interimperialistiske antagonismer [uløselige motsetninger], som har fått sitt sterkeste uttrykk i at Donald Trump kom til makten i USA med sin fascistiske påkalling av «America First». Brexit er den mest fremskredne manifesteringen av oppbrytingen av EU, som står overfor en nedstigning i handelskrig, militarisme og en utdyping av klasseantagonismene fremprovosert av uforlignelige nivå av sosial ulikhet, mellom et superrikt oligarki og massen av arbeidere.

Tvers over hele Europa er regjeringenes respons på verdenskapitalismens utdypende krise stadig mer innstramminger, opp-pisking av nasjonalisme og antiimmigrant xenofobi, og dyrkingen av fascisthøyre. Men arbeiderklassen begynner å slåss imot, i en voksende bølge av streiker og sosiale protester over hele Europa, i Algerie og Sudan, i Mexico, USA, Kina og internasjonalt. Det er denne nye bevegelsen av den europeiske og internasjonale arbeiderklassen som den britiske arbeiderklassen nå må snu seg til.

Svaret på Brexit-krisen er ikke en forening med EU, men klasseenhet med de millioner av arbeidere som nå trer inn i kamp mot Europas regjeringer. Arbeiderne må danne klassekamporganisasjoner, som er uavhengige av Labour- og fagforeningsbyråkratiet, for å få ned Toryene og danne en arbeiderregjering, som del av en kontinentomspennende kamp for De forente sosialistiske stater av Europa.

Chris Marsden