«Det er utstrakt interesse for klassisk musikk»

Musikere, ungdom og arbeidere uttaler seg til støtte for streiken ved Chicago Symphony Orchestra

Av Benjamin Mateus og George Marlowe
1 April 2019

Symfonihallen i Chicago har vært stille de siste to ukene, da musikerne i Chicago Symphony Orchestra (CSO) har gått ut i streik med krav om bedre lønn og garantert pensjon. De streikende musikernes motstand har vunnet stor støtte, i tross av ledelsens tiltak for å redusere deres fordeler.

WSWS snakket i forrige uke med streikende musikere og deres unge publikum.

David Taylor

David Taylor har vært del av Chicago Symphony Orchestra i mer enn 40 år. Etter at han ble uteksaminert fra Juilliard spilte han i fem år med Cleveland Orchestra før han ble tatt inn i Chicago Symphony Orchestra.

«For øyeblikket har vi ingen planlagte møter med ledelsen,» sa Taylor forrige mandag. «Vi ønsket å møte dem mandag for to uker siden, men de nektet å møte oss og kansellerte alle konserter som skulle ha funnet sted i forrige uke. Nå har de også avlyst denne kommende ukas konserter, inkludert et besøk fra San Francisco Symphony som var planlagt for i kveld. De kommer imidlertid hit, og blir med oss på vår streikevakt her i kveld.»

«Pensjoner har vært en betydelig del av våre fordeler over en lang tid,» la han til. «Pensjoner spiller en viktig rolle i vårt vederlag. Pensjonen er viktig ikke bare for de som allerede er i orkesteret, men bidrar også til vår mulighet til å tiltrekke oss nye musikere som ønsker å bli med i et flott orkester.»

Taylor bemerket at ledelsens foreslåtte fem-prosent-økning over tre år var essensielt sett en lønnskutt, når inflasjonen blir tatt med i betraktning. Han bemerket at billettsalget for tiden er opp, og mener det er tilstrekkelig med midler for å støtte musikernes krav om lønns- og pensjonsforhøyelser.

Da han ble spurt om å kommentere den reduserte finansieringen av kunst og kunstutdanning, svarte David: «Det er utbredt interesse for klassisk musikk. Det er stor støtte fra publikum. Men det er ingen støtte fra den føderale regjeringen, og enda mindre under Trump. De mener det ikke er deres ansvar, men snarere et ansvar for private foretak og velgjørere.»

I 1979, da de føderale budsjettutleggene til National Endowment for the Arts (NEA) var på topp utgjorde det skarve 0,03 prosent av den amerikanske regjeringens totalbudsjett. For tiden representerer NEA-budsjettet den katastrofale andelen av 0,0037 prosent, en tiendedel av hva det en gang var. Over samme perioden, justert for inflasjon, har de totale forsvarsutgiftene når alle føderale departement tas med i betraktning, klatret fra litt under $ 600 milliarder [NOK 5,158 billioner] til nesten $ 1,4 billioner [NOK 12 billioner].

«Vi er så visst ett av de mest respekterte orkestrene i verden,» sa Taylor. «Når vi sammenlignes med andre orkestre er vi alltid plassert i nærheten av, eller på toppen. Jeg husker da jeg besøkte Mahlers komposisjonshytte ved Attersee i Østerrike. I friluft spilte de et opptak av Mahlers andre symfoni, Oppstandelsens symfoni. Jeg spurte om opptaket, hvem som spilte, og de fortalte meg at det var Chicago Symphony Orchestra med Georg Solti som dirigent. Jeg ble overrasket! Jeg var tusenvis av kilometer hjemmefra, og av alle de opptakene de kunne ha valgt hadde de plukket vårt!»

«Gitt vårt internasjonale renomé ville jeg hate å se noe som hadde negativ innvirkning på det. Vi er i en vanskelig tid. Nasjonens politikk og kultur er i en svært vanskelig tilstand. Men vi har fortsatt symfonien, for å bringe fryd og glede til tusenvis, midt oppe i alt dette.»

«Musikk binder oss sammen»

På streikevakt i forrige uke uttalte også to andre musikere seg om kampen for å forsvare kunst og kultur. «Vi kan ikke eksistere som et samfunn uten å verdsette kunsten,» sa den ene musikeren. «Musikk binder oss sammen. Det er det første som mennesker strekker seg ut etter i en katastrofe, eller i en tid med enorme vanskelighet. Vi var i Lucerne den 9/11 [som del av en Europa-turné]. Publikum var for det meste sveitsiske statsborgere, men de var så beveget av vår forestilling. De hadde så stor empati og sympati for oss, og de gikk lange veier for å gi uttrykk for det.»

«Musikk legger til alle opplevelser, fordi det er slik en del av livet,» la en annen musiker til, som er fiolinist. «Jeg har spilt siden jeg var fire år gammel. Jeg tror ikke folk forstår hvor mye du gir opp som musiker, for å perfeksjonere dette håndverket. Selv nå, når vi snakker om å gå frem og tilbake, blir hendene våre kalde. Vi burde vært hjemme og øvd. Det krever så mye hengivelse – det er ingen fridag.»

Spurt om hva de mente om finansieringen av kunst, sa en annen musiker: «Det ser ut til at i Europa verdsetter den generelle befolkningen musikk og kunst mer enn i USA. Jeg tror det er relatert til nedskjæringene til kunstutdanningen for våre offentlige skoler. Hvis klassisk musikk kan være for oppadgående i Venezuela i de aller fattigste nabolagene, så viser det klart at øvelse og eksponering i en tidlig alder har en stor effekt.»

«For mange år siden pleide vi å presentere en begivenhet kalt ‘En musikkdag.’ Vi pleide å spille gratiskonserter. Køen hit til bygningen strakk seg rundt hele kvartalet, noen ganger to ganger etter hverandre.»

"Ingen kultur har klart å eksistere uten musikk"

Brant Taylor og Ken Olsen

CSO-cellistene Brant Taylor og Ken Olsen snakket også med WSWS etter deres full-symfoni-gratiskonsert-begivenhet forrige mandag. «Det har vært en veldig positivt erfaring å være på streikevakter,» sa Ken, som relaterte trossende musikk til streiken. «Det er første gang jeg har vært på streikevakt. Jeg synes det er latterlig at forhandlingene er stoppet. Ledelsen har ikke en gang uttrykt noen vilje til å tidfeste noen flere møter enda. Jeg håper det endrer seg de neste dagene.»

«Vi skriker ikke ut om fattigdom,» sa Brant. «Men CSO er en kulturell institusjon i verdensklasse, og hva krever det ikke å opprettholde det? CSO påvirker også hva andre- og tredjenivåorkestre kan håpe på. Så, vi har ledet an i mange tiår i den sammenheng, og det er åpenbart mye involvert i den forbindelse – alle følger med på hva som skjer her. Musikerne i San Francisco Orchestra avlyste sin forestilling, og de stiller med oss på streikevaktene.»

Både Brant og Ken har spilt musikk siden barndommen. De snakket om de formative årene med intens øving og det muskelminnet som trengs for å lære sine ferdigheter. Begge musikerne har også hatt gjentatte stress-skader gjennom årene.

«Noen mennesker blir skadet av spillingen og de repeterende bevegelsene – noen får seneskjedebetennelser, de som spiller fiolin sliter spesielt med nakkeproblemer og ødelagte skuldre,» sa Brant. «Jeg løftet noen ting jeg ikke burde ha gjort, og det ga meg et tilfelle av tennisalbue, som det tar mange uker å helbrede. Det å spille cello har imidlertid spesielt forverret dét problemet, på grunn av måten jeg må bevege albuen. Det er noe med hvordan det strekker senene rundt albuen, så for tiden må jeg bare la det hvile, inntil de er helt helbredet. Legen sier at jeg kan begynne å spille litt om et par uker. Jeg har ikke spilt, men jeg kom hit for å støtte mine kolleger, stå streikevakt og hente kaffe.»

«Jeg for min del har hatt armproblemer med golfer-albue,» la Ken til. «Det er noe jeg fortsatt sliter med. Det er ikke så ille som Brants skade. Jeg tok litt tid fra det hele for et par år siden, og det hadde stor betydning. Dessuten, jo eldre du blir, jo langsommere helbreder du, og alt smerter. Det er veldig fysisk.»

De snakket om betydningen av musikk for befolkningens liv. «Alle elsker musikk, uansett om de elsker klassisk musikk eller ikke,» sa Ken. «Det er ingen som hater musikk, er det vel? Ingen kultur har klart å eksistere uten musikk, eller har overlevd uten musikk. Musikken er så universell. Du kan være av hvilken som helst politisk tilbøyelighet, eller religion, eller ingen religion, eller hva som helst ... og musikken kan fortsatt tale til deg.»

Kyle (til høyre)

Begge musikerne snakket om de enorme kostnadene for instrumenter, utdanningen og ikke minst levekostnadene i en storby som Chicago. «I vårt felt,» sa Brant, «kan du egentlig ikke velge byen din. Vi må dra dit jobbene er. Musikere med strengeinstrumenter har det verre fordi våre instrumenter pleier å være ganske gamle. Kostnaden for instrumentet kan være opptil sekssifrede beløp, eller mer. Og utdanningen er dyr. Mange nye musikere kommer med stor gjeld fra studielån. Jeg har heldigvis ingen studie- eller instrumentgjeld lenger. Men jeg husker den fasen veldig godt – det å være ung musiker som skal finne fotfeste. Så, det å ha ei respektabel lønn er viktig. Hvordan skal vi garantere nytt talent en fremtid? Det er det vi slåss for.»

Kyle, en biokjemi-student som spiller piano, snakket positivt om gratiskonserten forrige mandag: «Jeg likte Egmont Overtyren de spilte, og jeg støtter deres streik. Jeg spiller for det meste jazz selv, men jeg mener vi må bruke mer penger på finansieringen av kunst. Det er mange gode ting med musikk som de fleste ikke skjønner, og det er veldig viktig å få musikk som en del av ditt liv. Det har gjort meg til en bedre person. Det er vanskelig å gjengi følelsen. Du må lytte til mye musikk for å kunne vite hvordan du spiller den. Jeg er ikke veldig politisk, men jeg mener absolutt at regjeringen burde bruke mer på musikk og kunst.»