Mediene og Mueller-rapporten

28 March 2019

Spesialrådgiver Robert Muellers rapport, som frikjenner Trump for samspill med Russland og forhindring av rettsprosessen, er en politisk fiasko for Det demokratiske partiet og foretaksmediene. Dag etter dag pumpet det meste av foretakspressen, anført av New York Times, ut ubelagte påstander og direkte anklager mot Russland for å ha undergravd 2016-valget og de brennmerket Trump som Putins agent.

Muellers rapport, etter en omfattende granskning som varte nesten to år, har avslørt hele antiRusslandnarrativet som en svindel, begått mot den amerikanske befolkningen i forfølgelsen av reaksjonære politiske formål. Journalisten Matt Taibbi publiserte en artikkel på lørdag med overskriften «Det er offisielt: Russiagate er denne generasjonens WMD [Wepons of Mass Destruction; Masseødeleggelsesvåpen],» der han skrev: «Irak-krigens bedragerske påskudd skadet pressens renomé. Russiagate har akkurat torpedert det ... Som en ren journalistisk fiasko var WMD imidlertid bare ei lita kvise sammenlignet med Russiagate.»

De ansvarlige – fra de store medieforetakenes redaksjonskontorer og til beslutningstakerne i Det demokratiske partiet – løy med belegg, mens de fungerte som transmisjonsreimer for fraksjoner av CIA, NSA og FBI, som opponerte mot den fascistiske Trump, ene og alene av høyreorienterte beveggrunner. De opponerte mot Trump og forsøkte enten å fjerne, eller politisk lamme ham med begrunnelsen at han ikke var tilstrekkelig krigshissende mot Russland, og for motvillig mot å eskalere militæraksjoner i Syria og andre steder.

AntiRusslandkampanjen gjenopplivet heksejaktmetodene fra McCarthy-epokens røde skremsler. Formålet var tredelt: for det første, for å skape en hysterisk atmosfære for å rettferdiggjøre forberedelser til krig mot atomvåpenbestykkede Russland; for det andre, for å kanalisere den massive motstanden mot Trump inn i en høyreorientert, pro-krig-retning; og for det tredje, for å skape et påskudd for internettsensur og andre angrep på demokratiske rettigheter.

Det var del av en bredere internasjonal antiRusslandheksejakt, inkludert den oppdiktede påstanden om at Putin sto bak forgiftningen av den dømte og siden løslatte russiske dobbelagenten Sergei Skripal, og hans datter i England.

Samlingen av figurer som er instrumentale for å ha å begått denne svindelen inkluderer Adam Schiff, toppdemokraten i etterretningskomitéen i Representantenes hus; hans motstykke i Senatet, milliardæren og tech-mogulen Mark Warner; den «liberale» MSNBC-kommentatoren Rachael Maddow; sen-kveld-TV-verter som Stephen Colbert og Seth Meyers; og James Bennet, redaktøren for de redaksjonelle lederartikkelsidene i Times, med en far, Douglas Bennet, som administrerte CIA-støttede US AID under president Carter [Agency for International Development; det amerikanske agenturet for internasjonal utvikling].

James Clapper, direktøren for nasjonal etterretning (DNI) under Obama, som løy til Kongressen om NSAs innenlandsspionering, og Obamas CIA-direktør John Brennan, som forsvarte CIAs torturprogrammer og løy til Kongressen om CIA-hackingen av Senatets etterretningskomités datamaskiner, har vært allestedsnærværende i eteren med sine fordømmelser av Trump som ei russisk nikkedukke.

Disse menneskene var engasjert i et massivt politisk komplott. Demokratene fattet en beslutning fra starten av – med utgangspunkt i valgkampen til Wall Streets og CIAs foretrukne kandidat Hillary Clinton – at de ikke skulle opponere mot Trump på hans antiarbeiderklasse-sosialpolitikk, eller på hans autoritære fiendtlighet mot demokratiske rettigheter og promotering av rasisme mot innvandrere, men derimot på spørsmål om imperialistisk utenrikspolitikk.

En indikasjon på etablissementsmedienes prioriteringer er gitt i Tyndall-rapporten, som er en statistisk granskning av beretningene dekket av kringkastingsnettverkenes kveldsnyhetsprogrammer i 2018. Mellom ABC, CBS og NBC ble «den russiske valginnblandingsetterforskningen rapportert nesten dobbelt så mange ganger som Trumps fengsling (og trakassering) av innvandrerbarn, og mer enn tre ganger så ofte som den 35-dager-lange føderale regjeringsnedstengningen som førte til Trumps påberoping av nødssituasjonsfullmakter for å få bygd sin mur mellom USA og Mexico.

Samlet sett, med Russiagate på andre plass og med den mest rapporterte historien, som var #MeToo-slaget om høyesterettsdommer Kavanaughs bekreftelse, ble disse beretningene rapportert fire ganger oftere enn den Gestapo-lignende behandling av innvandrerbarn.

Mekanismen som hovedstrømsmediene anvendte for promoteringen av Russiagate var å publisere «nyhets»-artikler bestående av påstander fra offisielle representanter og eksperter på nasjonal sikkerhet, påfallende ofte anonyme uttalelser, uten noen konkrete belegg for deres påstander. De samme etterretningsagenturene som dro det amerikanske folket inn i den illegale invasjonen av Irak, som kostet hundretusenvis av irakiske liv og tusenvis av amerikanske, på grunnlag av Den store løgnen om irakiske masseødeleggelsesvåpen (WMD), ble presentert som uangripelige sannhetskilder.

Det demokratiske partiet baserte sin opposisjon mot Trump på denne høyreorienterte kampanjen, samtidig som de kollaborerte med Det hvite hus for godkjenningen av nesten rekordstore militærbudsjetter og motsatte seg enhver folkelig mobilisering mot skattekutt for de rike, eller forfølgelsen og massefengslingen av innvandrere. Partiet kombinerte antiRusslandhysteriet med #MeToo-heksejakta, med sikte på å fremme rase- og kjønnsbasert politikk, for å splitte arbeiderklassen, undergrave sentrale demokratiske prinsipper som antakelsen om uskyld og en juridisk prosess, og for å konsolidere støtten til imperialistisk krig innen privilegerte sjikt av den øvre middelklassen.

Mueller-rapporten har etterlatt Det demokratiske partiet i krise. Partietes innsats for enten å få fjernet Trump, eller få tvunget ham til å vedta en mer krigshissende politikk mot Russland har kun resultert i å styrke Trump-administrasjonen og republikanerne. Demokratenes respons, signalisert av en redaksjonell lederartikkel i mandagens New York Times, som resirkulerer alle løgnene om russisk «innblanding» og «såing av splid», vil være å doble innsatsen på sin antiRusslandkampanje og bykse enda lenger til høyre.

World Socialist Web Site har fra starten av opponert imot, og eksponert Russiagatesvindelen. Vi har gjentatte ganger forklart nødvendigheten for at arbeiderklassen avviser begge big-business-partiene og deres av «palasskupp»-politikk, og fører en kamp mot Trump på grunnlag av en uavhengig revolusjonær mobilisering mot kapitalismen.

For angivelig å bekjempe russiskinspirerte «falske nyheter» og fremheve «autoritative medier» mot de som motsetter seg regjeringens politiske retningslinjer, har den amerikanske staten innrullert internett- og teknologigigantene for å marginalisere og sensurere venstreorienterte publikasjoner, og først og fremst WSWS. Dette har gått hånd i hånd med den pågående forfølgelsen av Julian Assange og, akkurat denne måneden med fengslingen av Chelsea Manning, som er spydspissen for et frontalangrep på ytringsfriheten.

Resultatet av demokratenes fiasko har imidlertid vist at det nettopp var de «autoritative» mediene som har vært løgnaktige og som skamløst fortsetter å lyve, mens WSWS’ eksponering av den reaksjonære karakteren av hver eneste fraksjon av styringsklassen er bekreftet.

Barry Grey