Samtidig med voksende sosial opposisjon

Indisk elite forbereder nervøst for nasjonale valg

Av Wasantha Rupasinghe og Keith Jones
28 March 2019

Kampanjen for Indias nasjonale valg utfolder seg i et politisk miljø under høyspenning.

Blant Indias arbeidere og slitere er det et dypt forankret raseri, ikke bare mot hindu-overherredømme-partiet Bahartiya Janata Party (BJP), som feide til makten for fem år siden på grunnlag av falske løfter om arbeidsplasser og utvikling, men mot det katastrofale resultatet av tre tiår med nyliberalistiske «reformer».

Denne raseriet finner imidlertid ikke noe ekte utløp eller noe positivt uttrykk i det indiske etablissementets politikk. Alle partiene, fra BJP og Congress Party og til det stalinistiske Kommunistpartiet i India (Marxistisk) eller CPM som det kalles, har medvirket til gjennomføringen av en «pro-investor»-politikk som har til formål å gjøre India til en billigarbeidsplattform og et nav for global kapital. Alle støtter de det indiske borgerskapets stormaktsambisjoner, til og med der det trekker Sør-Asia enda dypere inn i de imperialistiske intrigene og konfliktene og truer med å antenne, som det igjen ble understreket i forrige måned, en katastrofal krig med Pakistan.

Valgene vil bli avholdt i syv regionale faser, som starter om bare to uker, torsdag den 11. april og avsluttes søndag den 19. mai. Valgresultatet skal være tabulert den 23. mai. Delstatsvalg vil bli avholdt i parallell med nasjonalvalget i fire delstater – Andhra Pradesh, Arunachal Pradesh, Odisha og Sikkim – men ikke i Jammu og Kashmir, Indias eneste delstat med muslimsk flertall og fokuspunktet for den strategiske rivaliseringen mellom India og Pakistan. Med referanse til «sikkerhetsproblemer» har BJP-regjeringen utvidet sentralregjeringens styre over Jammu og Kashmir på ubestemt tid, innført i juni etter at delstatsregjeringen kollapset, der BJP fungerte som juniorpartiet, på grunn av meningsforskjeller over hvordan man skulle håndtere en voksende folkelig opposisjon.

Meningsmålinger, som i India ofte har vist seg feilaktige, indikerer at statsminister Narendra Modi og hans BJP vil kunne klamre seg til makten. Men til forskjell fra de siste fem årene vil de eventuelt for et parlamentarisk flertall være avhengige av stemmene fra deres allierte i National Democratic Alliance [Nasjonal-demokratisk allianse].

BJPs historikk av innstramminger og reaksjon

BJPs gjenvalgskampanje dreier seg i stor grad om å fremme Modi som en selvgjort hindu «strongman» som legemliggjør det hevdende «fremvoksende» India. Det andre sentrale tema for BJP-kampanjen er påstanden om at Modi-regjeringen har levert «verdensrekord» i økonomisk vekst.

I 2014 skjøv Indias foretakselite BJP til makten, for å akselerere nyliberale reformer og for mer aggressivt å hevde sine interesser og ambisjoner på verdensscenen.

Fem år senere er BJP langt foran alle rivalene, selv sammenlagt, hva angår foretaksdoneringer.

Noen deler av styringseliten frykter imidlertid for at BJP sår en virvelvind: at partiets giftige kommunalistiske politikk river istykker den sosiale veven og undergraver statsinstitusjonenes folkelige legitimitet; og at partiets uopphørlige ‘hype’ om Indias vekst, og at undertrykking og kjingsing med økonomiske statistikker ikke kan dekke over den grimme virkeligheten som det store flertallet står overfor.

Fruktene av Indias vekst har blitt monopolisert av en bitteliten kapitalistelite. Mellom 2015 og 2017 økte andelen av Indias formue forvaltet av topp-én-prosenten fra 53 til 73 prosent, og de resterende 99 prosentene av befolkningen sto igjen med en andel på 27 prosent.

India ris av både en landbruks- og jobbkrise, som endatil mye av foretaksmediene nå innrømmer. Ifølge en undertrykt regjeringsrapport stupte andelen av deltakelse i formell produktiv virksomhet for landets befolkning i arbeidsfør alder fra 63,7 prosent i 2003 til 49,8 prosent i budsjettåret 2017/2018, fordi titalls-millioner har gitt opp å jakte etter ikke-eksisterende sysselsetting.

BJP ble tydelig skaket av sitt nederlag i delstatsvalgene i tre delstater i desember – i Madhya Pradesh, Chhattisgargh og Rajasthan – som er del av «hindi-beltet» som historisk sett utgjorde partiets hovedstøttebase, og av den merkbare veksten av sosial opposisjon de siste månedene. Dette inkluderer bondeprotester og titalls millioners deltakelse i en to-dagers generalstreik i januar, mot Modi-regjeringens pro-big-business økonomiske politikk.

I et forsøk på å avlede det voksende sosiale raseriet og mobilisere sin høyreorienterte hindu-støttebase, grep BJP Pulwama-terroristangrepet i Jammu og Kashmir den 14. februar begjærlig, for å oppildne en krigskrise med Pakistan. For å følge opp på Modis løfte om å straffe Pakistan for bombeangrepet gjengjeldte indiske krigsfly dypt inne i Pakistan den 25. februar, for første gang siden den indo-pakistanske krigen i 1971.

Selv om dette resulterte i et pakistansk motangrep som førte Sør-Asias rivaliserende atomvåpenmakter til randen av en fullskala krig, fortsetter BJP og mange av foretaksmediene å promotere Indias flyangrep som et mesterstykke. De hevder at Modi har fått kastet lenkene av Indias «strategisk tilbakeholdenhet» vis a vis Pakistan, og de vant internasjonal anerkjennelse for en indisk «rett» til å straffe Pakistan for vesentlige terroristangrep i indisk-kontrollerte Kashmir.

Congress Party og partiets stalinistiske medhjelpere

Congress Partys respons på forrige måneds krigskrise var som for de andre opposisjonspartiene. Det vil si at partiet hyllet de indiske luftangrepene, men småkjeklet mot BJPs uopphørlige melking av dem for valggevinst, og kontret med at all ære skulle gå til «heltene» som utgjør Indias militære.

Congress Party, det indiske borgerskapets historiske regjeringsparti, syntes å ligge på sotteseng etter å ha lidd en lang rekke valgkatastrofer, før partiet fikk et adrenalinskudd av desembers delstatsvalg.

Som det dynastiske partiet det er, som nå ledes av Rahul Gandhi og hans mor Sonia Gandhi, har Congress ingen substantielle forskjeller med BJP hva angår økonomi eller utenrikspolitikk. Faktisk har Congress frontet borgerskapets opphevelse av det statsdrevne utviklingsprogrammet fra etter-uavhengighets-epoken, og borgerskapets jakt på et indisk-amerikansk «globalt strategisk partnerskap» og pådrivet for å gjøre India til en vesentlig militærmakt.

Men Congress håper likevel å kunne utnytte det utbredte raseriet over mangelen på arbeidsplasser og statsstøtte til landbruket, og de brutale tiltakene BJP har pålagt for å får redusert gjeld-til-BNP-relasjonen. Congress spiller stort på løfter om en «garantert årlig inntekts»-ordning som de hevder ville gi de fattigste 20 prosent av indiske familier opptil 72 000 rupier (anslagsvis NOK 8 500) per år, med siktemål å øke deres inntekter til 12 000 rupees (NOK 1 470) per måned.

Mye av dette er røyk og speil, og ikke bare fordi Congress Party har unnlatt å detaljere noe av programmet som eventuelt ville bli rullet ut over mange år. Mye av dette skal eventuelt dekkes inn gjennom «rasjonalisering», dvs. kutting av eksisterende sosiale utgiftsprogrammer.

I en referanse til Modis kneising med sitt «kirurgiske angrep» i Pakistan, skryter Rahul Gandhi av at Congress’ bedragerske garanterte inntektsordning utgjør et «kirurgisk angrep mot fattigdom». Men som til og med noen av Gandhis politiske rivaler har bemerket, har Congress allerede hevdet at partiet skal løfte indere ut av fattigdommen i generasjoner. I 1971 vant Indira Gandhi, Rahul Gandhis bestemor, en feiende valgseier på et løfte om å «bannlyse fattigdom» (Garibi Hatao).

Congress fordømmer også den «splittende» kommunalistiske politikken til BJP. Men partiet har selv skamløst samspilt med det hinduistiske høyre, deriblant annet ved å tilby sin helhjertede støtte til en RSS-ledet aggitasjon mot en høyesterettsbeslutning som åpner et Kerala-tempel for kvinner, og ved å plassere «ku-beskyttelse» i sentrum for sin regjeringsagenda i Madhya Pradesh.

Congress lekte med tanken om å danne en «storkoalisjon» med en rekke regionale og kaste-baserte partier. Men til slutt har partiet bare dannet valgallianser i en håndfull delstater. Det er to grunner til dette. Congress-ledelsen fryktet at en «storkoalisjon» ville skjære på tvers av partiets forsøk på å gjenopprette sin status som et virkelig nasjonalt parti. Mange av partiets potensielle allierte erkjente Congress’ svakhet – som Samajwadi-partiet (SP) og Bahujan-Samaj-partiet (BSP) i Nord-India, og Telugu-Desam-partiet (TDP) i Andhra Pradesh og Telangana – og forhandlet hardt. De regner nå med å få større innflytelse dersom de beholder sine hender frie, for å kunne kjøpslå om kabinettplassene med både Congress og BJP – mange av dem er tidligere BJP-allierte – så snart stemmene er talt opp.

CPM, og partiets stalinistiske søsterparti Kommunistpartiet i India (KPI), og deres Venstrefront har de tre siste tiårene spilt hovedrollen med politisk å undertrykke arbeiderklassen. Fra 1991 til 2008 støttet stalinistene opp en rekke påfølgende høyreorienterte indiske regjeringer, der de fleste av dem var ledet av Congress. Forøvrig, i de delstatene der de selv har hatt regjeringsembetet, som i Vest-Bengal, Kerala og Tripura, implementerte de det de selv innrømmer er «pro-investor-politikk».

Stalinistenes svar på borgerskapets omfavnelse av kommunalistisk reaksjon og autoritært styre, i form av Modi og hans BJP, har vært å dreie seg enda lenger til høyre. De har fordoblet sin innsats for å få koblet arbeiderklassen til borgerskapets partier og den borgerlige staten, og har hevdet at for å motvirke BJP og «redde demokratiet» og «Republikken» må arbeiderklassen og de undertrykte bidra til valget av en «alternativ sekulær» regjering – det vil si hjelpe å bringe til makten en annen høyreorientert kapitalistregjering, sannsynligvis Congress-ledet, som på tilsvarende måte er forpliktet til styringsklassens agenda med intensivert utbyttingen av arbeiderklassen, og til å opprettholde og utvide Indias rolle som Washingtons satrap i den amerikanske militær-strategiske offensiven mot Kina.

Hvis det hinduistiske høyre har kunnet vokse til å bli slik en trussel, er det nettopp fordi stalinistene politisk har lammet arbeiderklassen, forhindret den fra å fremme sin egen sosialistiske løsning på den sosiale krisen og underordnet den til høyreorienterte kapitalistpartier og regjeringer.

Indias arbeidere må bane seg en ny politisk kurs, basert på det trotskistiske programmet for permanent revolusjon: mobilisere arbeiderklassens uavhengige klassestyrke og samle alle sliterne og de fattige bak seg i kampen for en arbeiderregjering, som del av en global arbeiderklasseoffensiv mot kapitalismen.

Forfatterne anbefaler også:

India og Pakistan aker mot en katastrofal krig

[5. mars 2019]

Den politiske betydningen av Indias to-dagers generalstreik

[13 januar 2019]

Indiske arbeidere trenger revolusjonært sosialistisk program for å bekjempe sosial ruinering og politisk reaksjon

[12. januar 2019]