AntiBrexit-demonstrasjonsmarsjen «La Folket Bestemme» mobiliserte hundretusener

Av Robert Stevens
26 March 2019

Hundretusenvis av mennesker tok til gatene på lørdag for å kreve en ytterligere Brexit-folkeavstemming.

Demonstrasjonsmarsjen, som ble avsluttet med en samling på Parliament Square, var kalt av ‘People's Vote’-kampanjen – en allianse av politikere og pro-Remain [Forbli i EU] organisasjoner som strekker seg fra partiet De grønne, partiet Liberal Democrats og til Blair-ist fløyen av Labour Party og pro-Remain konservative fra Tory-partiet.

I dagene som ledet opp til demonstrasjonen ble en online-underskriftskampanje som krever opphevelsen av vedtaket om å påkalle ‘Artikkel 50’-loven som godkjente Brexit, signert av millioner av mennesker og antallet har nå passert over 5 millioner.

En del av demonstrasjonen på Parliament Square

Demonstrasjonen og underskriftskampanjen var en styrkedemonstrasjon fra Remain-kampanjen, for det som sannsynligvis for øyeblikket representerer oppfatningen til flertallet av befolkningen. En YouGov-meningsmåling som ble offentliggjort før marsjen viste 57 prosent for de som ønsker å forbli i EU [‘Remain’], mot 43 prosent for de som vil forlate [‘Leave’].

At det har vært et skifte i retning av å støtte opprettholdelse av EU-medlemskapet er ikke overraskende, gitt at hele prosessen med å forlate handelsblokken har vært en vedvarende nesten ufattelig katastrofe, helt siden folkeavstemmingen i juni 2016.

Lørdagens demonstrasjonssamling ble avholdt bare seks dager før Storbritannia var planlagt å forlate EU. På grunn av at May-regjeringen var ute av stand til å oppnå støtte i parlamentet for avtalen hun sluttet med EU i november, ble EU-lederne tvunget til å innvilge May mer tid – som innvilget henne en utsettelse av Brexit til den 22. mai, men på den entydige betingelsen at hun får sin avtale vedtatt i parlamentet i løpet av inneværende uke. Hvis ikke, har May bare fram til den 12. april for å foreslå en løsning.

Brexit er foretrukket av borgerskapsfraksjonen som ser Storbritannias geo-strategiske interesser best tjent med å omdanne landet til et frihandelsområde, og et deregulert kraftsentrum alliert med USA for å bli i stand til å trenge inn i nye globale markeder, deriblant India og Kina.

Som respons er pro-Remain-kampanjens sentrale karaktertrekk dens dyrking av en «EU-patriotisme», og insisteringen på at Storbritannias egen nasjonalinteresse er bundet opp med å være del av verdens største handelsblokk, under betingelser med økende inter-imperialistiske handels- og militærantagonismer.

Dette har hatt sine konsekvenser, med mange i demonstrasjonen som kom med ansiktene malt i blått med EU-stjerner, og draperte i EU-flagg. Men det store flertallet kom imidlertid på grunnlag av et bredt spekter av anliggender, mange av dem av en progressiv karakter, blant annet opposisjon mot antiinnvandrerpolitikken og fremveksten av det ytrehøyre.

Millioner frykter for Brexits innvirkning på økonomien og jobbene deres og de svinnende mulighetene for neste generasjon – særlig på grunn av opphevelsen av den frie bevegelsen av arbeidskraft som kommer med Brexit, og som mange unge mennesker stoler på for sin sysselsetting.

Disse sentimentene har blitt utnyttet av de politiske reaksjonære som leder Remain-koalisjonen, blant andre Caroline Lucas, Det grønne partiets eneste parlamentsrepresentant, Det skotske nasjonalpartiet (SNP) og partiet Liberal Democrats.

Blant Tory-talerne var Dominic Grieve og Michael Heseltine, den gamle Thatcher-isten nå rullet ut for å innta rollen som «den eldre statsmannen». Anna Soubry, som hoppet av fra Tory-ene i forrige måned sammen med to andre Tory-parlamentsmedlemmer for å bli med de sju Blair-istene i etableringen av en ny parlamentarisk fraksjonen, ‘The Independent Group’ [Den uavhengige gruppa], talte også. De som adresserte publikum var Blair-ister, deriblant Sadiq Khan, borgermesteren i London, David Lammy og Jess Phillips, sammen med Clive Lewis, ytterligere en Labour-MP som ble promotert som representanten for pro-Remain-«venstre».

Tom Watson, nestlederen i Labour Party, var en prominent taler på Parlament Square, og han benyttet anledningen til å lansere sitt de facto lederskapsbud. Watson brøt rekker med partilederen Jeremy Corbyns beslutning om at Labour ikke på nåværende tidspunkt skulle offisielt støtte demonstrasjonen og kravet om en umiddelbar andre folkeavstemning. Med henvisning til Corbyns fravær ble deler av folkemengden organisert for talekoret: «Hvor er Jeremy Corbyn?»

Watson gikk imidlertid ikke langt nok, og ble buet ut av deler av publikum for retorisk å si til May: «Jeg skal støtte avtalen din gjennom parlamentet, eller en justert avtale dersom du vil jobbe med mitt parti. Men jeg vil bare slippe en avtale gjennom dersom du også lar folket stemme over den.»

Tom Watson, nestleder for Labour Party, taler på demonstrasjonen

Tidligere på dagen samlet det seg en underavdeling av demonstrasjonen under banneret til kampanjen ‘Another Europe is Possible’ [‘Et annen Europe er mulig’] arrangert av diverse pseudo-venstre-grupper. De poserte kollektiv som en opposisjon mot EUs verste «overdrivelser» – unionens pålegging av fattigdom og elendighet for millioner, ved tvangsinnføringen av brutale innsparinger og drap på tusenvis av flyktninger ved omdanningen av kontinentet til en «Festning Europa» [‘Fortress Europe’]. Men alt hva dette utgjorde var det amorfe slagordet «Remain and Transform» [‘Forbi og Omdann’]. Ingen steder forklarte de hva det kapitalistiske EU og unionens Festning Europa skulle forvandles til, eller av hvem.

Konfrontert med realiteten av en pro-EU-bevegelse ledet av noen av de mest høyreorienterte politiske kreftene i Storbritannia, proklamerte Socialist Resistance [Sosialistisk motstand], den britiske seksjonen av det pabloistiske Forente sekretariat av den fjerde internasjonale [United Secretariat of the Fourth International]: «Det er irrelevant at mange av de viktigste arrangørene er svorne Labour- og Tory-fiender av Corbyns partilederskap. Når hundretusener av mennesker tar til gatene, strekker begivenhetene seg forbi kontrollen til konspiratører som [Tony Blairs tidligere rådgivere] Peter Mandelson og Alistair Campbell.»

Socialist Resistance beklager det faktum at «under et annet lederskap kunne London-demonstrasjonen ha forent kampen mot Tory-regjeringen med kampanjen mot Brexit.» Men de insisterer igjen på at «uansett arrangørenes intensjoner» svekker protesten Tory-ene og at «Labour må nyttiggjøre seg denne fordelen.»

Dette er farlig politisk løgn og bedrageri. Samtidig med en uforlignelig krise over Brexit og den voksende trusselen mot britisk imperialismes globale stilling, er det en enorm sosial og politisk misnøye som påvirker brede lag av befolkningen.

Så stor er den eksistensielle krisen britisk imperialisme står overfor at det i løpet av de neste dagene og ukene kan oppstå en rekke ytterligere destabiliserende begivenheter – deriblant fjerningen av May, at Storbritannia krasjer ut av EU i en hard Brexit, opphevingen av Artikkel-50-vedtaket, en ny folkeavstemming, og kanskje til og med nok et nytt umiddelbart generalvalg. Men uten at arbeiderklassen er i stand til å intervenere under et lederskap og basert på et program som artikulerer dens uavhengige interesser, vil høyrekreftene på begge sider av Brexit-splittelsen fortsette å diktere de politiske begivenhetene.

Dette vil fortsatt være tilfelle selv om en Labour-regjering skulle komme på post.

Corbyn har nå tilbrakt mer enn tre år med å bekrefte at en regjering under hans ledelse ville tjene som en pålitelig partner for big business og ville implementere et program diktert av Watson og Blair-istene. Og helt som forventet hadde han ingenting å si til at Watson gikk på podiet i London.

Skyggefinansminister John McDonnell fortalte Channel 4 News på fredag hvordan han hadde forsøkt å glatte over ting med Alastair Campbell, Blairs tidligere kommunikasjonsdirektør og kollega som ikke-tiltalt krigsforbryter.

Der han inntok sin sedvanlige posityr som britisk politikks Uriah Heap, sa han: «Alastair Campbell spurte meg om at jeg skulle stille [på dewmonstrasjonen], og jeg fortalte ham helt ærlig at ved å stille opp der kunne jeg skyve fra meg noen av de menneskene som er sterke ‘Leavers’ [‘Forlat EU’-tilhengere] som jeg vil ha med meg ombord.»

Socialist Equality Party (UK) var det eneste politiske partiet på demonstrasjonssamlingen som fremmet et perspektiv for arbeiderklassens politiske uavhengighet. Partiets erklæring, Besvar Brexit med kampen for sosialisme på tvers av hele Europa!, advarte for at:

«Den største politiske faren er at Brexit blir bevisst anvendt av styringsklassen og dens medier for å drive en kile dypt inn i arbeiderklassen, underordne arbeidere til de stridende høyrekapitalistiske fraksjonene og forhindre den nødvendige enhetlige kampen mot den felles klassenfienden.

«Socialist Equality Party (SEP UK) krever en bevisst politisk avvisning av slike velrenommerte forsøk på å splitte og herske. Men dette kan bare oppnås ved å avvise alle perspektiver basert på kapitalismen og ta opp kampen for sosialisme.»