EU-ledere innrømmer May ekstra tid for å få vedtatt Brexit-avtale i det britiske parlamentet

Av Robert Stevens
23 March 2019

EUs 27 medlemsland har akseptert en plan som innvilger en Brexit-utsettelse til den 22. mai. Men det er bare på betingelse av at Storbritannias MPer [Members of Parliament] godkjenner avtalen som EU inngikk med statsminister Theresa May, innen den forrige offisielle exitdatoen 29. mars.

May og EU-lederne håper at trusselen om en «hard-Brexit» [‘no-deal-Brexit’] som det eneste alternativet vil svinge nok parlamentsmedlemmer inn bak den foreslåtte «Strasbourg-avtalen» mellom May og EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker. Hvis ikke har Storbritannia bare til den 12. april.

Enhver ytterligere utsettelse ville innebære britisk deltakelse i valgene til Det europeiske parlamentet – et ytterligere incitament til Det konservative partiets hard-Brexit-fraksjon og Det demokratiske unionspartiet (DUP) til å komme om bord.

Dette gir bare to ekstra uker før en ny «klippekant». EU har gjort det klart at etter dét er det i hovedsak bare en opphevelse av hele Brexit som kan forhindre Storbritannia fra å krasje ut uten en avtale. Det vil ikke bli noen videre reforhandling.

May kom til to-dagers-toppmøtet bare åtte dager før Storbritannia var planlagt å tre ut av den europeiske handelsblokken i henhold til betingelsene i Artikkel 50 – etter folkeavstemmingen i juni 2016 som resulterte med flertall for å forlate EU, og dermed den såkalte Brexit. Hun ankom etter å ha holdt en tale til nasjonen fra Downing Street, kringkastet på fjernsyn kvelden før, der hun poserte som folkets forkjemper mot et stabeint og trassig parlament.

«Dere vil at dette stadiet av Brexit-prosessen skal være over og bak oss. Jeg er enig. Jeg er på deres side. Det er nå på tide at parlamentsmedlemmene bestemmer seg,» sa May.

Mays forespørsel var for en utsettelse til den 30. juni. Forslaget det ble enighet om fastlegger 22. mai som den nye Brexit-datoen, fordi det er da EU-valgene begynner. May har så langt utelukket ethvert scenario som ville bety britisk deltakelse i valgene.

Alle rapporter og offentlige uttalelser portretterte den franske presidenten Emmanuel Macron som å ha inntatt den mes uforsonlige holdningen – og spesielt bemerkelsesverdi mot Tyskland. Men dette var sannsynligvis et forhåndsavtalt arrangement av ‘good cop/bad cop’ [snill politimann/slem politimann]. Macron talte faktisk for hele EU da han advarte: «I tilfelle et negativt avstemmingsresultat [i det britiske parlamentet], går vi i retning av ingen avtale – det vet vi alle.»

Han understreket at EUs stabilitet og homogenitet står på spill. «Vi må respektere det britiske folks vilje, men også det europeiske prosjektet. Europas ledere forstår og respekterer det britiske folks vilje, men vi forsvarer våre egne folks interesser ... Vi er beredt for Brexit. Det var ikke Frankrike som valgte dette, dét var det det britiske folket som gjorde ... Det europeiske prosjektet må fortsette og det må bli sterkere.»

Europas styringskretser må gjøre alt hva de kan for å begrense den enorme sosiale, politiske og økonomiske skaden Brexit truer med. François Heisbourg, spesialrådgiver for den franske tankesmia Fondation de la Recherche Stratégique [‘Stiftelsen strategisk forskning’], sa at i Frankrike og innen EU ble det ansett som at «Storbritannia, etter å ha dratt seg dypt ut i blautmyra, nå også vil dra oss ut i blautmyra.»

Spenningene over Brexit i de britiske styrende kretser har resultert i en total konstitusjonell krise.

I forrige uke trålet parlamentets Speaker [parlamentspresidenten] John Bercow, som er tilhenger av å forbli i EU, opp en arkaisk klausul datert fra 1604 for å forhindre at May fremmet sin avtale for en tredje avstemmingsrunde, dersom den var «vesentlig den samme» som de som tidligere ble avvist.

Det har blitt foreslått at Mays avtale nå blir fremmet for parlamentet igjen tirsdag den 26. mars i en «meningsfylt avstemming» – der regjeringen argumenterer for at Bercows beslutning er ugyldiggjort av endringen av den avtalte datoen. Men gitt Mays fortsatte vanskeligheter med å få DUP [det ultrakonservative nordirske unionistpartiet, som minoritesregjeringen er avhengig av] og hard-Brexiteers innen hennes eget parti over på sin side, er dette på ingen måte sikkert – særlig fordi det er rapporter om MPer som vil at hun skal tre av. May kan nå avholde en parlamentsavstemming når som helst innen den 12. april.

Samtidig som toppmøtet begynte fordømte britiske parlamentsmedlemmer fra begge sider av kammeret Mays tale til nasjonen. I et språk som påkalte en forestående borgerkrig beskrev Labour-MP Wes Streeting, en ‘Remain’-supporter [støtter å forbli i EU], Mays Downing-Street-tale som «oppflammende og uansvarlig. Hvis skade skulle tilkomme noen av oss [MPer], må hun akseptere sin del av ansvaret.»

Labours Lisa Nandy uttalte: «Det å sette parlamentet opp mot folket, i dagens stemningsklima er farlig og hensynsløst.» Med MPer som snakket om dødstrusler de er utsatt for, følte Speaker Bercow seg tvunget til å gripe inn igjen, og meldte til MPene: «Ingen av dere er en forræder.»

En pro-Remain online-underskriftskampanje som krever at regjeringen opphever Artikkel-50-vedtaket passerte to millioner underskrifter torsdagkveld, der kampanjen på et tidspunkt krasjet regjeringens nettside. Denne er rettet inn mot å lade støtten til dagens [lørdag] ‘People’s Vote’-marsj i London for en ny EU-folkeavstemming, der det forventes deltakelse fra hundretusener. Men i parlamentet ser det på nåværende tidspunkt ikke ut til å være et mulig flertall for en ny folkeavstemming.

Uten løsning på den fastlåste situasjonen rundt Brexit offentliggjorde regjeringen at ekstraordinære fullmakter skal iverksettes neste mandag gjennom «Operations Yellowhammer», som er «kommando og kontroll»-beredskapsplaner i tilfelle en no-deal-Brexit [fratredelse uten avtale]. Regjeringens Cobra-komité, som kun samles under nasjonale nødssituasjoner, har nå fullmakt til å håndtere alle ‘no-deal’-forberedelser, inkludert å ha 3 500 tropper på standby.

Operasjonen tillater utrullingen, med alvorlige implikasjoner for arbeiderklassen og demokratiske rettigheter, vidtrekkende fullmakter forankret i Civil Contingencies Act 2004 [Den sivile beredskapsloven 2004] innført av Tony Blairs Labour-regjering. I januar avslørte Times at scenarioer for krigsrett ble vurdert, og at «portforbud, reiseforbud, konfiskering av eiendom [og] utplasseringen av de væpnede styrker for å kvele opprør, er blant tiltakene som er for hånden for ministrene».

På torsdag kveld tvitret Sky-journalisten Deborah Haynes: «Storbritannias militær har aktivert team i en atombunker under hovedbygningen @DefenceHQ [Forsvarsdepartementet], for å intensivere forberedelsene for en no-deal-Brexit ... Krisehåndteringsoperasjonen – kalt Operasjon #REDFOLD ... vil lede 3 500 tropper som er satt i beredskap for å bistå regjeringen om nødvendig, dersom Storbritannia forlater EU neste fredag uten fratredelsesavtale. REDFOLD-oppdraget er den militære dimensjonen av cross-Whitehall [tverrdepartementale] ‘no-deal’-beredskapsforberedelsene, kalt Operation Yellowhammer.»

Under betingelser av den største styringskrisen i Storbritannia i fredstid, har arbeiderklassen blitt redusert til en tilskuerrolle. At en hatet regjering fortsatt er på plass, til tross for at den er i politisk sammenbrudd, er helt og holdent Labour-Party-lederen Jeremy Corbyns ansvar.

Ingenting av det han sier eller gjør, er rettet inn på å varsle arbeidere om tyngden og alvoret av den politiske trusselen de står overfor, under betingelser der seniormilitærfigurer har advart om at sentralt for de væpnede styrkenes mandat under Operation Yellowhammer, er å bryte opp streiker, særlig i transportsektoren.

Corbyn har ikke kommet med noen appell til arbeiderklassen om å gripe uavhengig inn i denne voksende krisen. Det ville ha innebært å avvise støtte for enhver av fraksjonene av Storbritannias styringselite, som har en konflikt gående over hvordan best å føre sin handelskrigspolitikk – innen eller utenfor EU – på bekostning av arbeiderklassen. Det ville bety å appellere for en forent offensiv av den europeiske arbeiderklassen mot alle Europas kapitalistregjeringer, og for sosialisme.

I stedet er hans eneste mål å overbevise styringsklassen om at forsvaret av «nasjonalinteressen» med ham er i trygge hender.

Corbyn reiste seg og forlot tverrpartisamtaler med May på onsdagkveld – på grunn av tilstedeværelsen av Chuka Umunna, lederen for Labours Blair-istiske utbrytergruppe, The Independent Group [Den uavhengige gruppa]. Men deretter hadde han en privat telefonsamtale med statsministeren!

Hans neste stopp var Brüssel, for det han beskrev som «veldig konstruktive diskusjoner» med EUs Brexit-forhandler Michel Barnier og generalsekretæren for den europeiske kommisjonen Martin Selmayr. Disse samtalene fokuserte på «Vår besluttsomhet ... om å forhindre en no-deal-exit fra EU neste fredag .. og for å se etter alternativer og for å bygge et flertall i [det britiske] parlamentet som kan enes om fremtidige konstruktive økonomiske relasjoner med EU.»