Nedleggelse av Ford-anlegg i Brasil vil tilintetgjøre 27 000 arbeidsplasser

Av Miguel Andrade
15 March 2019

Den annonserte nedleggelsen av den nest-eldste Ford-fabrikken i Brasil, i byen São Bernardo i det såkalte ABC-industribeltet rundt São Paulo, truer opptil 27 000 arbeidsplasser på tvers av næringskjeden for bilproduksjon over hele staten.

Fabrikkanlegget, som tidligere ble hyllet som en «modell» for avtaler som tillater samme arbeidsstyrke å produsere både småbilmodellen Fiesta og Cargo-modellen av små lastebiler, har idag 4 500 arbeidere ansatt, hvorav 1 500 kontraktsarbeidere tungt konsentrert på produksjonslinja. Fabrikkanleggets produkter skal avvikles, da Ford fullt og helt forlater markedet for små lastebiler i Sør-Amerika.

Anleggsnedleggelsen ble først kunngjort den 19. februar og siden gjentatt den 12. mars da fagforeningen samlet arbeidere ved anleggsporten for å kunngjøre at møtet med Ford-sjefene i Detroit den 7. februar ikke hadde ført til at de fikk endret beslutningen. Konsernet hevder at trekket er begrunnet med $ 678 millioner [NOK 5,833 milliarder] i tap i det søramerikanske markedet, og de voldsomme kostnadene som følge av strengere miljøkrav relatert til utslipp av klimagasser, som skal implementeres i Brasil de kommende årene.

Kunngjøringen kommer mot bakteppet av en vedvarende økonomisk nedgang i Brasil, med en stagnerende økonomi og en fornyet økning av arbeidsledigheten. Ved utgangen av 2018 stod ledighetsraten på 12 prosent, eller 12,7 millioner arbeidere. BNP-veksten i 2018 var knapt 1,1 prosent.

Situasjonen er spesielt dårlig for industriproduksjonen, som totalt sett fortsatt er 17 prosent lavere enn det historiske toppnivået i 2011. Bilproduksjonen er fortsatt bare 67 prosent av toppnivået i 2012.

Denne elendige økonomiske situasjonen har ført til 14 prosent arbeidsledighet i São Paulo, den ledende industristaten i landet, og et nivå på 18 prosent for ABC-regionen, som har en befolkning på over 2,5 millioner.

Helt forutsigbart var reaksjonen fra fagforbundet ABC Metalworkers Union på Fords kunngjøring den 19. februar, å erklære en tannløs streik som besto av å sende arbeidere hjem ved begynnelsen av de daglige skiftene og å besøke lokale, stats- og føderalmyndigheters kontorer for å overbevise dem om å krype for Ford, med tilbud om økte subsidier. Tonen i reaksjonen ble oppsummert av São Bernardos borgermester Orlando Morando, som den 21. februar fortalte pressen at han var «rasende» over selskapets beslutning, ettersom han «aldri hadde nektet noen av selskapets krav». Han uttalte også til dagsavisa Folha de S. Paulo på dagen for kunngjøringen, at Fords beslutning hadde vært «umulig å forutse» siden byen hadde fornyet motorveiene som fører til anlegget og den hadde innvilget konsernet ytterligere skattekutt. Han spurte Folha-reporteren retorisk: «Handler dette om skatter? Hvilke subsidier er det de trenger, hva er deres behov?»

I senere intervjuer refererte både borgermesteren og fagforeningspresidenten Wagner Santana knefallavtalen inngått med General Motors den 7. februar, som et eksempel for Ford, der fagforeningen aksepterte et to-nivå-system og lønnsfrysing, mens statens regjering lovet et 25 prosent kutt av omsetningsavgiften, som gjenytelse for investeringer.

Avtalen ble tvunget gjennom etter at GM truet med nedleggelse av ett av sine brasilianske fabrikkanlegg, selv om de i 2015 hadde garantert investeringer angivelig i bytte mot fagforeningens aksept for en halvering av lønningene ved São-José-anlegget 90 km nordøst for São Paulo, konsernets nest-største fabrikk i landet.

Fagforeningssjefene ved Ford lover nå at fagforeningen «skal få sitt å si» i statsregjeringens forsøk på å finne en kjøper for anlegget – samtidig som fagforeningene vil jobbe for å sette arbeiderne til veggs for å få dem til å akseptere oppsigelser, mer ut-kontrahering og enda lavere lønninger, selv med 7,5 milliarder reais (NOK 17,2 milliarder) i subsidier bare til Ford, de siste fem årene.

I kontrast til fagforeningsbyråkratenes feige reaksjon var det på 1990-tallet en spontanstreik mot kjøpekrafterosjonen under den økende inflasjonen, som utviklet seg til okkupering av fabrikkanlegget og en 50-dagers produksjonsstans.

Nedleggelsen av Ford-anlegget avslører løgnen om at uopphørlige innrømmelser – der arbeidere blir redusert til fattigdomsforhold i det mest avanserte industriområdet i Sør-Amerika – kan stoppe anleggsnedleggelser. Men det avslører også omformingen av fagforeningene internasjonalt, under betingelser av en globalisert kapitalistproduksjon, fra organisasjoner som kunne sikre begrensede innrømmelser fra sine egne borgerskap, til instrumenter for håndhevingen av arbeidsdisiplin og skvisingen av stadig større innrømmelser fra arbeidere, for å øke foretaksprofitten.

Nedleggelsen har også avkledd den parallelle prosessen som har karakterisert Arbeiderpartiet (PT), som ble etablert i kjølvannet av de massive streikene på slutten av 1970-tallet, inkludert hos Ford, som fikk avsluttet Brasils 21-år-lange, USA-støttede militærdiktatur.

Anlegget ble åpnet i 1967 som den tredje Ford-fabrikken i Brasil, tre år etter militærkuppet i 1964 som veltet den borgerlig-nasjonalistiske regjeringen til president João Goulart fra Det brasilianske arbeiderpartiet, og var del av en massiv industriekspansjon rundt São Paulo. Denne utvidelsen skulle se byen gå forbi Rio de Janeiro som Brasils største, med millioner av arbeidere som migrerte nordfra, i flukt fra fattigdom og fra militærets og de paramilitæres vold mot bøndene der.

Innen slutten av 1970-tallet utgjorde São Paulo den største konsentrasjonen av arbeidere i Sør-Amerika, og langt den største i det nylig urbane Brasil. Byen ble også den avgjørende politiske kraften i landet. Innflytelsen bygd opp av fagforeningsbyråkratiet, ledet av den tidligere metallfagforbundslederen og første PT-presidenten Luiz Inacio Lula da Silva, ble kanalisert inn i PT. Dette tjente som partiets viktigste aktivum for å presentere seg for det brasilianske borgerskapet som partiet best i stand til å stabilisere de sosiale relasjonene under et kapitalistsystem som hadde skapt de mest ekstreme ulikhetene i verden.

Med begynnelsen av nedgangen for industriproduksjonen i 2013 og 2014, og med den kraftige økningen av arbeidsledigheten i det som skulle bli den største økonomiske krisen i landets historie, så ABC-regionen også innledningen av at PT snudde ryggen til den brasilianske arbeiderklassen. De ledende industriområdene i landet, ABC-regionen blant dem, så en kraftig nedgang i stemmeandelen for partiet under presidentvalget i 2014, inntil hver eneste én av PT-borgermesterne i regionen ble stemt ut i 2016. Den fascistiske demagogen og eks-hærkapteinen Jair Bolsonaro vant regionen med bred margin i presidentvalget i 2018.

Som fordelshaver av velgernes avvisning av PT skylder Bolsonaro den skarve popularitet han opparbeidet seg, som nå er i fritt fall, ved å posere som en opponent mot «pensjonsreformen» PT hadde foreslått – og som han nå tilslutter seg, mens PT later som de motsetter seg den – samtidig som han nå blir urettmessig portrettert av pressen som å motsette seg PTs nyliberale politikk og privatiseringer.

I den utstrekning fagforeningene gjorde økonomisk nasjonalisme og korporatisme til sitt gjennomgangstema, var Bolsonaro i stand til å slå an en populistisk tone ved å hevde at «Kina kjøpte opp Brasil». Det siste slaget kom da han demagogisk støttet den meget populære trrailersjåførstreiken i mai 2018, mens de PT-kontrollerte fagforeningene fremstilte den som en høyrefløymanøver og isolerte de mest konsentrerte delene av arbeiderklassen fra streiken, selv da bilproduksjonen ble brakt til stillstand av mangel på forsyninger.

Fagforeningenes reaksjon har eksponert at de vil utdype sitt samarbeid, ikke bare med foretakene, men også med den brailianske ytrehøyreregjeringen, som fagforeningssjefene feigt unnskyldte seg for i november, etter at de hadde ført kampanje for PTs Fernando Haddad som frontfiguren for en «antifascist»-front.

I en tid der den internasjonale arbeiderklassens fellesinteresser blir sterkt og raskt uttrykt av grenseoverskridende solidaritet i demonstrasjoner og streiker – mest fremtredende på grensa mellom USA og Mexico, og nå mellom franske og algeriske arbeidere – nekter fagforeningene å koordinere en kamp av arbeidere ved Ford og GM i Brasil, bare fem kilometer fra hverandre. Tvert imot, så setter de arbeiderne opp mot arbeidere i andre stater, og fremstiller arbeidsforholdene i den fattige ABC-regionen i lyse farger, der kontraktsinnleide betales knapt over minimumslønna, og sier at Ford holder andre fabrikkanlegg i Brasil gående fordi «ABC-arbeidere er for godt betalt».

De gjør sitt ytterste for å underordne arbeidere til den ene eller den andre fraksjonen av borgerskapet, under påskudd av å «utnytte regjeringens motsigelser», med formuleringene til de fremste pseudo-venstre PT-apologetene, partiet Arbeidernes Sak (PCO) eller ved å «potensialisere» konfliktene mellom Bolsonaro og hans kupphissende visepresident general Hamilton Mourão – som det foreslås av PT-propagandisten Gustavo Conde, som reagerte med sinne på sine leseres kritikk av at PT «flørter» politisk med Bolsonaro.

Samtidig sirkulerte PT en «melding fra fengsel» fra Lula til Ford-arbeidere, der han fortalte dem at de måtte «sette press på regjeringen til å forby Ford-importer» – dvs. å svare på foretakets avtrapping ved å sette brasilianske arbeidere opp mot deres internasjonale klassebrødre som står overfor de samme truslene. To dager senere valgte fagforeningen å møte visepresident general Mourão i stedet for Bolsonaro, for å diskutere mønstringen av et slikt «press», der de fortalte pressen etter møtet at Mourão var «følsom og forpliktet til å legge frem saken for Bolsonaro».

Wagner Santana, presidenten for ABC Metalworkers Union, sto side ved side med PT-presidenten Gleisi Hoffmann, der han møtte arbeidere etter at han kom tilbake fra Detroit, og lovet at han etter Hoffmanns forslag ville insistere på at Bolsonaro legger saken frem for Trump – i en herming av de amerikanske fagforeningenes og Det demokratiske partiets løfte om at de ville «jobbe med Trump for å skape arbeidsplasser».

En siste kommentar må sies om de reaksjonære øvremiddelklasse, pseudo-venstre organisasjonene rundt PT, og hvordan de spiller skrekkslagne over Brasils ytrehøyreregjering. Alle klandrer de arbeiderklassen for fremveksten av Bolsonaro, og portretterer arbeidere som avviste PT som grådige og forvirrede, evangeliske tullinger.

Dette tok en spesielt virulent form relatert til Ford-nedleggelsen, med disse sjiktenes kampanje og beretning om at Arbeiderpartiets (PT) presidentkandidat Fernando Haddad ble buet ut av arbeidere da han gjennomførte sin valgkampanje ved fabrikkanlegget. Beretningen gikk viralt på sosialmedier, der angivelige «venstre»-orienterte middelklassesjikt delte kommentarer om at arbeidere ved Ford «fortjente» å bli kastet ut i ledighet, på grunn av deres «dumskap» ved å stemme på Bolsonaro og deres fiendtlighet til den høyreorienterte, nyliberale Haddad.

Haddad har benektet at han ble buet ut av Ford-arbeidere da han førte kampanje i 2018, og magasinet Piauí undersøkte også historien og fant at den ikke holdt vann.

Likevel flommet slike kommentarer over på pro-PT Facebook-sider og Twitter-kontoer, som eksempelvis «Mídia Ninja», «Jornalistas Livres» og FB-siden til Guilherme Boulos, tidligere presidentkandidat for pseudo-venstre-partiet Sosialisme og Frihet (PSOL).

Som et eksempel på hvor innebygd denne oppfatningen er blant PTs nærmeste forsvarere, var en av sprederne av denne falske påstanden om Ford-arbeiderne den tidligere presten Leonardo Boff, internasjonalt kjent som en av «venstre»-fortalerne for frigjøringsteologi, og en av de mest leste pro-PT forfatterne i Brasil. Han er også beskrevet som Lulas «religiøse rådgiver» i fengsel.

Boff tvitret den falske påstanden om at arbeiderne «ikke tillot Haddad å tale ved Ford under kampanjen», og at de hadde ropt «mito, mito» («legenden» – begrepet Bolsonaros tilhengere anvendte for å beskrive ham). At dette aldri skjedde, hindret imidlertid ikke Boff fra å fortsette: «Nå har Ford kunngjort at de kommer til å stenge ned. Mer enn 20 000 arbeidere vil bli rammet. Hvis de peker med hendene som pistoler [Bolsonaros gemene kampanje-gestus] og roper «legenden», vil så jobbene komme tilbake?»

Ingenting kunne mer tydelig avsløre PTs klassebase i den øvremiddelklassen og deres dype klassefiendskap mot den brasilianske arbeiderklassen. Kampen for å beskytte arbeidsplasser og levestandarder og kampen mot trusselen om diktatur kan bare føres gjennom et fullstendig brudd med dette reaksjonære borgerlige partiet, og alle dets pseudo-venstre satellitter.