Arbeiderklassen trer inn i kamp i Algerie

14 March 2019

Etter uker med ungdomsprotester mot den algeriske presidenten Abdelaziz Bouteflikas forsøk på å søke en femte presidentperiode, trer arbeiderklassen frem som den ledende styrken i kampen mot FLN-regimet. Streiker har bredt seg til massetrensport, bilproduksjon, utdanning og den kritiske naturgass-sektoren, der millioner nå marsjerer med krav om regimets fall.

Bevegelsen i Algerie ligger ved hjertet av en internasjonal gjenoppblomstring av klassekampen, og av politisk opposisjon blant arbeidere. I Frankrike har det dype raseriet mot president Emmanuel Macron brutt ut uavhengig av fagforeningene i «gul vest»-bevegelsen, samtidig med en streikebølge mot EU-innstramminger som strekker seg fra Portugal til Berlin. Lærere streiker på tvers av USA, maquiladora-streiker i Mexico og streiker på tvers av Maghreb-regionen blir organisert via sosialmedier, mot fagforeningsbyråkratiene.

FLN vil ikke by noe til kravene om jobber, en bedre fremtid og en slutt på diktaturet til kapitalistklikken rundt Bouteflika. Støttet av Paris og de andre imperialistmaktene har de suspendert valget den 18. april, med sikte på å holde Bouteflika ved makten inntil de kan få stoppet protestene. Nesten et tiår etter at arbeideropprørene veltet imperialiststøttede diktatorer i Tunisia og Egypt i 2011, brygger det til nye internasjonale revolusjonære kamper mot kapitalismen.

Lærdommen fra det tunesiske og det egyptiske opprøret er nødvendigheten av en trotskistisk revolusjonær avantgarde i arbeiderklassen. I mangel av den kunne middelklassens pseudo-venstre-partier som Egypts Revolusjonære sosialister (RS) og Tunisias Arbeiderparti (PT), blokkere arbeiderklassens makterobring, til tross for millioner av arbeideres heroiske kamper i begge landene. For hvert trinn av revolusjonen fremmet disse partiene løgnen om at imperialist-støttede militærjuntaer eller islamistpartier ville besørge nasjonale demokratiske reformer, som til slutt resulterte i gjenopprettingen av de gamle diktaturene.

Utbruddet av en arbeiderklassebevegelse mot FLN er en historisk berettigelse av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonales (ICFI) kamp for trotskisme. Det småborgerlige «venstre» insisterte på at FLNs makterobring etter uavhengighetskrigen mot Frankrike fra 1954 til 1962 beviste at det hverken var nødvendig med arbeiderklassens kamp mot kapitalisme, eller et marxistisk avantgardeparti for å bygge et demokratisk og til og med et sosialistisk samfunn. Dagens bevegelse av algeriske arbeidere i kamp mot FLN, der de krever jobber, sosial likhet og demokratiske rettigheter, eksploderer denne løgnen.

Den algeriske krigen var en heroisk kamp som kostet hundretusenvis av liv og som trosset den fransk imperialisms anvendelse av massetortur og undertrykking. I Évian-avtalene av 1962, som avsluttet krigen, overleverte imidlertid ikke Paris makten i Algerie til arbeiderklassen, men til FLN. Mens partiet i Algeries 1963-konstitusjon nedfelte et løfte om å bygge sosialisme, var FLN imidlertid et borgerlig parti. Det baserte seg hverken på arbeiderkomitéer på arbeidsplassene eller på ekspropriert kapitalisteiendom.

Men småborgerlige antimarxistiske grupper, som de pabloistiske renegatene fra trotskismen anført av Michel Pablo og Ernest Mandel, hyllet FLN. Etter at de i 1953 hadde brutt med ICFI kjempet de for å likvidere trotskistbevegelsen inn i stalinistiske og borgerlige nasjonalistpartier, og pabloistene promoterte FNL som en av de mange bevegelsene som burde erstatte Den fjerde internasjonale. Disse bevegelsene rakk fra Castros geriljasoldater som tok makten på Cuba i 1959 og til kapitalistregimene som oppsto etter partisjonen av India ved den formelle uavhengigheten fra Storbritannia i 1947.

Pablo hevdet at Algerie-krigen var «den levende permanente revolusjonen, som fra en forent antiimperialistisk nasjonalkamp, forvandler seg uunngåelig til en dyp sosial revolusjon, i jakten på sin sanne natur og oppnåelser – som en proletarisk og sosialistisk revolusjon.» På dette grunnlaget aksepterte han en stilling som en rådgiver for FLN, inntil han i 1965 måtte flykte fra general Houari Boumédiènes kupp, som veltet president Ahmed Ben Bella.

Bare ICFI kjempet for å utarbeide et sosialistisk perspektiv for den proletariske revolusjonen i Algerie. Socialist Labour League (SLL, som den gangen var ICFIs britiske seksjon) forsvarte marxismen og trotskismen, mot talsmennen for en prinsippløs gjenforening av ICFI med pabloistene, i USA anført av Joseph Hansen. I 1963 skrev SLL:

Hansen gjorde et stort spill av SLLs fordømmelse av Évian-avtalen mellom den algeriske regjeringen og fransk imperialisme. Vi sa at dette var et «knefall». Hansen sa at her var det en ultra-venstre-feiltakelse, som viste manglende erkjennelse av at i det minste inkluderte Évian den nasjonale uavhengigheten, og burde hylles som en seier. Vi derimot gikk ut fra en analyse av klassetendensen som har hevdet seg gjennom FLN-ledelsen ved godkjenningen av et kompromiss med fransk imperialisme, som forhindret det algeriske folk fra å fortsette for å vinne sine egne revolusjonære krav. De som konsentrerte seg om «seieren» ... hjalp bare Ben Bella til å bedra massene, og dreide sosialisters energi i retning allianser med borgerskapet, i stedet for til byggingen av et uavhengig revolusjonært parti.

Nesten 60 år senere har denne analysen, og Leo Trotskijs teori for Permanent Revolusjon som var perspektivet som lå til grunn for Oktoberrevolusjonen i 1917, blitt bekreftet.

Trotskij fastslo at i land med en forsinket kapitalistisk utvikling kan ikke kapitalistklassen, som er knyttet til imperialismen og frykter arbeiderklassen, lede en demokratisk revolusjon. Kampen for demokratiske krav kan bare føres frem dersom den går over i en sosialistisk revolusjon, ledet av arbeiderklassen som trekker inn bak seg de andre undertrykte klassene. Bare gjennom kampen for en sosialistisk verdensrevolusjon, for å ekspropriere kapitalistklassen og plassere verdensøkonomien under arbeidernes demokratiske kontroll, kan de nødvendige ressursene for å bygge et virkelig sosialistisk og demokratisk samfunn i de tidligere kolonilandene bli funnet.

Det algeriske regimet, knyttet til imperialismen og i frykt for arbeiderne, viste seg ikke i stand til å bygge et demokratisk, enn si et sosialistisk samfunn. Algeries naturgassformue ble i stedet for å tjene til å bygge industri, jobber og levestandarder stukket unna i bankkontoene til en parasittisk klikk av kapitalister rundt FLN-lederskapet.

Kampen for demokratiske rettigheter kan bare føres frem dersom den går over til en sosialistisk revolusjon mot FLN, ledet av arbeiderklassen som trekker inn bak seg de andre undertrykte klassene. Veksten av den internasjonale klassekampen åpner opp store politiske horisonter for arbeidere i Algerie. Arbeiderklassens ekspropriering av finansaristokratiet på en internasjonal skala kan tilgjengeliggjøre for arbeiderne de nødvendige økonomiske ressursene for å bygge et virkelig sosialistisk og demokratisk samfunn i de tidligere kolonilandene. Men ingen ting av dette kan oppnås på grunnlag av et nasjonalistisk program: snarere krever kampen for sosialisme en avgjørende dreining til den internasjonale arbeiderklassen.

Slike kamper krever et hensynsløst brudd med Pablos politiske etterkommere. Det pabloistiske Arbeidernes sosialistparti (PST) og partiets allierte, Louisa Hanounes Arbeiderparti (PT), som har støttet FLN siden sin tilblivelse under FLNs mislykkede «demokratisering» på 1980-tallet, forbereder ei felle. I dag kaller PST igjen for en demokratisk reformering av FLN, utført i allianse med PT, menneskerettighetsgrupper og Algeries pro-regjering fagforeninger. Partiet skriver:

Venstrefløyen i den folkelige leiren foreslår for sin del, på en mer eller mindre sammenhengende måte, en løsning nedenfra, som gir folket en stemme og umiddelbart gjenoppretter det i sin rolle som den eneste suverene makten via perspektivet om å velge en Forfatningsforsamling. ... PST foreslår å forene de demokratiske, antifrittmarked og antiimperialistiske kreftene, og bringe sammen alle partier, fagforeninger og sosiale bevegelser som deler dette perspektivet.

Hovedoppgaven er å forberede arbeiderklassens kamp for sosialisme, hvilket betyr et uforsonlig brudd med middelklassekrefter som PST. Deres løfte om å bygge demokrati er propaganda fra fagforeningsbyråkrater, akademikere og fagfolk som er skrekkslagne av en bevegelse nedenfra, som truer de privilegiene de oppnår fra sine tilknytninger til FLN. De er desperate etter å knytte arbeiderne og ungdommen til regimet og, akkurat som i Egypt og Tunisia, for å organisere nederlag hyller de FLNs manøver for å holde Bouteflika ved makten som et «første tilbakeskritt», og som en modell for hva den nåværende bevegelsen burde oppnå.

Grunnlagene for en sosialistisk kamp mot disse tendensene er å finne i ICFIs historiske og politiske perspektiver. For arbeidere og ungdom som trer inn i en revolusjonær kamp, er turen nå kommet til å bygge seksjoner av ICFI i Algerie, og i land rundt om i verden.

Alex Lantier