Angrepene på Green Book og den velstående middelklassens rasebaserte infeksjon

Av David Walsh og Joanne Laurier
9 March 2019

Som WSWS tidligere har bemerket utløste beslutningen om å skjenke Best-Picture-prisen [Oscar for Beste Film] til Green Book (regissert av Peter Farrelly) ved Academy Awards den 24. februar en rasende respons i de amerikanske mediene, deriblant i New York Times, Los Angeles Times og andre steder.

Hvordan våger Akademiet å ære et verk som foreslår at hvite og svarte kunne komme overens, at de kanskje til og med kunne lære av hverandre og overvinne fordommer, og faktisk at sosiale fremskritt er avhengig av slikt samspill! Hvilke utdaterte, regressive, håpløst naive synspunkter! Bygge bro over gapet mellom «det hvite Amerika» og «det svarte Amerika»? Hvilken fantasi!

De offisielle mediene snakket nesten som én: Green Book, med sitt forslag om at mennesker kan bli opplyste og gjennomgå forandring (i dette tilfellet en italiensk-amerikansk arbeider fra Bronx), er primært designet for å få hvite «til å føle seg vel» når virkeligheten, ifølge slike elementer, er at den hvite befolkningen er grunnleggende rasistisk, nå og for alltid.

Green Book

Utgytelsene fortsetter. Den rasebasert infeksjonen i den velstående middelklassen, inkludert «venstre»-elementene, har nådd et fremskredent stadium. I mange tilfeller, og dette skriver vi med overlegg, er det ikke så mye forskjell mellom den nåværende infeksjonen og den fascist-nasjonalistiske ideologien som bidro til å produsere slik en enorm tragedie i første halvdel av det 20. århundre. Noe dypt sykt og reaksjonært skjer i disse sjiktene.

Samtidig er det folkelige sentiment i favør av Green Book betydelig. Noen av de skammelige omtalene og kronikkspaltene har fremprovosert en respons, inkludert i online-kommentarer.

Et sosialt og moralskt juv har åpnet seg rundt dette spørsmålet, som rundt mange, mellom det kyniske, egoistiske småborgerskapet besatt av sin rikdom og fremgang – og det store flertallet av den arbeidende befolkningen, hovedsakelig anstendige og demokratiske i sitt perspektiv, og faktisk relativt sjenerøse i sine holdninger til forskjeller, og tolerante for menneskelige svakheter. (Green Book vant faktisk ‘People's Choice Award’ [Publikumsprisen] på Toronto International Film Festival sist september, et faktum som filmens kritikere finner avslørende og utilgivelig.)

I sin oppsummering av tingenes tilstand bemerket Indiewire at Green Books seier ved Academy Awards «ble umiddelbart møtt av et ramaskrik fra filmjournalister og kritikere på sosialmedier, som alle hadde en følelse av déjà vu, da de så et polariserende drama om raserelasjoner.» Polariserende? Dette er ikke en sak om en film med en tvilsom eller oppildnende, mulig høyreorientert melding. «Polariseringen» i dette tilfellet er mellom denne gjengen hardnakkede rasister i mediene, den offisielle politikken og ved universitetene og den generelle allmennheten, som beveger seg i en annen retning.

Igjen, for de som ikke har sett Green Book, filmen handler om en italiensk-amerikansk ‘bouncer’ [dørvakt, ‘utkaster’], Tony «Lip» Vallelonga (Viggo Mortensen) som er ansatt som sjåfør og eskorte for den svarte pianisten Dr. Don Shirley (Mahershala Ali), for en turné gjennom Midtvesten og ‘Jim Crow South’ i 1962 [o. anm: ‘Jim Crow South’ – stater der segregeringslovene ikke ble opphevet før 1965]. Manus var medforfattet av Vallelongas sønn. I løpet av disse to månedene kommer de to mennene nært hverandre. Ett av filmens mest gripende øyeblikk inntrer etter at Vallelonga har oppdaget, som resultat av en uheldig omstendighet som involverer politiet, at Shirley er homofil. «Jeg har jobbet nattklubber i New York City hele mitt liv,» sier Vallelonga. «Jeg vet at det er en ... komplisert verden.»

Det er Hollywood-esque aspekter av filmen og det finner uten tvil sted en viss forenkling av en svært komplisert og intens begivenhet og relasjon. Noe av dét er imidlertid nesten uunngåelig når slike tornete anliggender er involvert. Alt i alt, dette er en populær film som fungerer på et høyt nivå, den både underholder og kaster lys over viktige ting.

Uansett kritiserer ikke de rasebesatte kommentatorene Green Book for filmens svakheter, men for det som er dens betydelige styrker. Eksempelvis, oppfatningen om at et stykke søppel som Black Panther eller Spike Lees dårlig konstruert og kjedsommelige – og i sine mest «politiske» seksjoner, helt konstruerte og ikke-overbevisende – BlacKkKlansman skulle være mer verdig til ‘Beste Film’-Oscar-en, er ganske enkelt latterlig. De bitre anklagene rettet mot Green Book (sammen med Lees egen skammelige opptreden ved prisutdelingen) har så godt som ingenting å gjøre med filmens kunstferdigheter, og nesten alt å gjøre med dens sosiale perspektiv og optimisme.

For at vi ikke skal bli anklaget for overdrivelser av det ondsinnede angrepet på Green Book, er det nødvendig å referere flere passasjer enn vi helst ville, fra behandlingen i mediene.

Lessingen av hån på muligheten for at hvite og svarte kan komme sammen har vært et favoritt-tema. Magasinet Vanity Fair, for eksempel, kommenterte: «Green Book foregir å være om rasemessig forsoning, et populært sentiment blant folk som vil at alle, der de holder hverandre i hendene, skal ta ansvar for å avslutte hvitt-overherredømme – ikke bare de begunstigede. Det er en forstyrrende, kjedelig idé, men en veldig vanlig en – forankret, tror jeg, i et behov for å bli tilgitt.»

Teen Vogue argumenterte briljant for at «Green Book vant ‘Best Picture at the Oscars’ fordi den fikk hvite mennesker til å føle godt om seg selv.» Tilsynelatende bør «hvite mennesker» bare «føle dårlig» om seg selv. Denne typen reaksjonær retorikk bidrar til å drive lag av befolkningen i armene på det ekstreme høyre.

Ett av mer råtne stykkene, som vi har kommentert tidligere, dukket opp i New York Times før Academy Awards (den 23. januar), «Hvorfor faller Oscar-ene så vedvarende for rasistiske forsoningsfantasier?», av Wesley Morris. I dette stykket kontraposerte Morris Lees Do the Right Thing (1989) opp mot Green Book. Han beskrev Lees tragiske film som et «mesterverk om ei kjele som koker over av raseanimositet i Brooklyn». Denne filmen, hevdet han, «dramatiserte en krassere sannhet – vi kunne ikke alle bare komme overens». I 1989 var Lee «ganske så alene som en stemme for den svarte rasevirkeligheten ... Han hjalp med å så frøene for et miljø der svarte kunstnere kunne se foraktelig på rasespørsmålet.» Ifølge Morris forsto Lee, i motsetning til de som «hadde blitt oppdratt på rasemessige forsoningsfantasier», at «forsoning og henleggelse er umulig fordi blodet er for ondt, for historisk amerikansk.»

Morris fulgte opp denne råttenskapen ved å delta i en samtale om Academy-Awards-tildelingene med to andre New York Times-kritikere, A. O. Scott og Manohla Dargis («Hva 'Green Book' Sier Om Akademiet. Våre kritikere om Oscar-tildelingene» den 25. februar).

(Åpenbart slår det ikke inn hverken hos Morris, Scott eller Dargis, i deres småborgerlige blindhet og dumskap, at nettopp deres intellektuelle og personlige samarbeid avdekker løgnen om deres «rasemessige forsoningsfantasier». Hvordan klarer de, to hvite personer og én svart, «å komme overens»? Hvorfor er de ikke i strupen på hverandre før det har gått 10 minutter?)

I løpet av tre-veis diskusjonen beklaget Scott at «det beste-film-troféet gikk til en film med en bestevenn som er svart [sic], en film som ikke ser farger, en film om hvordan ‘alle liv’ betyr noe.» Skrekk og gru! Bortsett fra det faktum at påstanden er patentert usann – rasisme, både i Vallelongas familie, og i ‘the Deep South’, er et veldig aktivt anliggende i Green Book – leseren er åpenbart ment å respondere med forargelse på det faktum at filmen «ikke ser farge» og foreslår at «alle liv betyr noe». [o. anm.: ref. Til bevegelsen ‘Black Lives Matter’, som responsen på amerikansk politivold.]

At slike synspunkter er anatema innen dette miljøet og at Scott og kompani ikke ser noe galt i å ha slike reaksjonære synspunkter, er en indikasjon på hvor langt til høyre dette velbeslåtte liberale, og til og med «venstre»-sjiktet har beveget seg.

Guardian i Storbritannia (selvfølgelig!) meldte seg på med å hevde, i en kronikk av Joseph Harker, at «Green Books Oscar viser at Hollywood fortsatt ikke har forstått rase – ‘Best Picture’ for denne banale nostalgiske hvit-senterte fortellingen? Akademiet vil at vi skal tro at rasisme ikke lenger eksisterer.» Tvert imot, er selvfølgelig Farrelly åpenbart bekymret av dagens omstendigheter, inkludert veksten av det ekstreme høyre og fascistiske krefter oppmuntret av Trump-administrasjonen, og har intendert at hans verk skal være en advarende beretning.

Harker, som mange av kritikerne, bestrider hardnakket idéen om at Vallelonga, «en rasistisk hvit sjåfør», blir «på en eller annen måte ‘reddet’ av sin svarte passasjer». Dette var også ett av Morris’ tema i hans 23.-januar-artikkel, der han fordømte Green Book for dens «spesielt perverse fantasi» om at «syndsforlatelsen har tilhold i en kastrert svart mann som trenger en hvit fyr, ikke bare for å beskytte og tjene seg, men til å elske seg også.» Dette er ikke bare ondsinnet, men også dumt. Uansett, som vi tidligere har bemerket, den siviliserende innflytelsen ett menneske, eller et sjikt av befolkningen kan utøve på et annet, er ganske enkelt definert utilbørlig av denne logikken.

En annen spesielt frastøtende og provoserende artikkel dukket opp i Los Angeles Times den 24. februar, forfattet av Justin Chang. Chang, en LA Times-filmkritiker og identitetspolitikkfanatiker, er spesielt giftig. «Peter Farrellys inter-rasebasterte kompis-‘dramedy’ er fornærmende overfladisk og markskrikersk, ei selvtilfreds suppe maskert som ei olivengrein. Det reduserer den lange, barbariske og pågående historien om amerikansk rasisme ned til et problem, en formel, en dramatisk ligning som kan balanseres og løses. ‘Green Book’ er en forlegenhet; filmindustriens ubetenksomme omfavnelse av den er nok en.»

Chang fortsetter i dette høyreorienterte sporet og i lange baner. I en viss grad må anmeldelsen leses for at den kan tros.

LA Times-kritikeren erkjenner at hans synspunkter ikke er populære: «Jeg skjønner at jeg allerede har irritert noen av dere, men hvis dere lar dere støte, mer av det jeg har skrevet enn dere gjør av ‘Green Book’, er det kanskje ikke mer å si. Forskjeller i smak er ikke noe nytt, men det er noe om harmen og forsvarsberedskapen fremprovosert av denne spesielle filmen, som gjør rimelig uenighet uvanlig vanskelig. Kanskje ‘Green Book’ virkelig er filmen av året, tross alt – ikke den beste filmen, men den som best fanger opp polariseringen som oppstår når samtalen skifter mot spørsmål om rase, privilegium og det overordnede spørsmålet om hvem som får fortelle hvem sin beretning.»

Ja, vi vil påpeke nok en gang, «polariseringen» eksisterer mellom dette aspirerende, grådige småborgerskapet og de brede lag av befolkningen som sliter med å komme igjennom økonomisk, og som er fiendtlige til besettelsen med rase- og kjønnspolitikk.

Et intervju publisert i Nation («Hollywood is Still a Sundown Town for Black Representation», den 26. februar [Hollywood er fortsatt en Solnedgangsby for Svart Representasjon]) pekte på denne sosiale virkeligheten. I samtalen med filmskaperen Yoruba Richen, som har laget en dokumentar om The Negro Motorist Green Book (utgangspunkt for Farrellys film Green Book, utgitt fra 1936 til 1966), spurte intervjueren Aaron Ross Coleman om hvilken oppfordring til handling – som svar på Farrellys film – Richen forutslo; «hvorvidt det er å støtte svart-eide bedrifter eller kanskje en oppfordring for mer investering i dem?» Richen svarte: «Jeg vil si, støtt svart-eide bedrifter, støtt svarte beretninger, la oss forandre narrativene. Det er på høy tid. La oss forandre fortellingen og ta kontroll over vårt eget image, og vår egen representasjon.»

Identitetspolitikk er en enorm og lønnsom industri. Et vesentlig sosialt sjikt har en stor investering i den. Livene og karrierene til tusenvis av mennesker er tett flettet inn i den. Hva ville bli igjen av en filmskaper som Spike Lee, eller en kritiker som Chang, om rasebasert politikk og kjønnspolitikken ble fjernet? Veldig lite.

Bortsett fra deres egoisme og ambisjon er disse velstående sosiale sjiktene, inkludert øvre middelklasse og småborgerlige afro-amerikanere, stadig mer skrekkslagne over en forent bevegelse av arbeidere undenfra, fordi det truer deres klasseposisjon og privilegier. Å splitte arbeiderklassen langs rasebaserte, etniske og kjønnslinjer er avgjørende for forsvaret av den amerikanske kapitalismen. (Det er ingen tilfeldighet at David Duke, den tidligere KKK-lederen, har uttrykt beundring for Spike Lee, og at hvitt-overherredømme-fantaster fant mye å rose i Black Panther. Rasebasert politikk og sjåvinisme er ytrehøyres domene.)

Changs kommentar var så sjokkerende at den fremprovoserte en forarget respons. LA Times var forpliktet til å legge ut noen av svarene i «Kritikk av ‘Green Book’s’ Oscar-trofé av The Times Justin Chang utløser sterke leserreaksjoner» (den 28. februar).

Én leser kommenterte: «Akkurat som Justin Chang sa at jeg ville, tar jeg anstøt av hans omtale av ‘Beste Film’-Oscar-vinneren ‘Green Book’. ‘Rimelig uenighet’? Nei, det var et slakt; filmen var flott.» En annen skrev: «Jeg finner denne ‘Green Book’ reaksjonen latterlig. Dette er en film om to menn, to motsetninger, som gjennom en farlig reise fant frem til et vennskap og som vokste til å sikre hverandres trygghet. De forandret hverandres liv på utallige nivå.» En tredje spurte: «Må vi også forakte slike filmer som ‘To Kill a Mockingbird’ og ‘Glory’, på grunn av den synden at det er et hvitt perspektiv?» En leser observerte: «Som en afrikaner-amerikaner ble jeg støtt av antagelsen om at bare et svart publikum kan ta den moralske høykursen på saker om rase. Virkelig? Dårskap, arroganse og grusomhet kommer i alle farger. Ikke fortell oss hva som er hvitt og hva som er svart.»

En rekke prominente personligheter, der noen faktisk kjente Don Shirley, reagerte også positivt og kraftfullt på Green Book.

I desember adresserte den legendariske afro-amerikanske musikkprodusenten Quincy Jones publikum på en visning av Farrellys film i Los Angeles. Ifølge Deadline sa Jones: «Jeg håper at dere alle likte denne spesielle filmen om vennskap, og om musikkens kraft til å bringe mennesker sammen ... Jeg hadde gleden av å bli kjent med Don Shirley da jeg jobbet som arrangør i New York på 1950-tallet, og han var uten tvil en av Amerikas største pianister ... en like dyktig musiker som Leonard Bernstein eller Van Cliburn. ... Så det er fantastisk at historien endelig blir fortalt og feiret. Mahershala [Ali], du gjorde en helt fantastisk jobb slik du fremstilte ham, og jeg tror at din og Viggos prestasjoner vil gå inn i historien, som ett av de store vennskapene som er fanget på film.»

Don Shirley

Deadline rapporterte at Jones la til: «Jeg gjorde den samme ‘Chitlin Circuit’-turnéen gjennom ‘the South’ da jeg var med Lionel-Hampton-bandet, og la meg fortelle dere ... det var ingen piknik. Og vi var et band. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det ville vært å gjøre det alene, bare med en sjåfør. Så Peter [Farrelly, filmens regissør/forfatter], du skal ha takk for å ha fortalt denne beretningen om landets ikke-så-fjerne historie, og for å ha fanget på film de båndene som kan binde oss sammen, når vi tilbringer tid sammen med å lytte, snakke og leve sammen med hverandre.»

Mer nylig har 92-årige Harry Belafonte, sangeren, sangskriveren og skuespilleren, besvart kritikere av filmen. (Verdt å merke, Belafonte har også en rolle i Lees BlacKkKlansman.) I en e-post kommenterte han: «Min kone Pamela og jeg er nettopp ferdige med å se Green Book, og selv om jeg vanligvis ikke gjør dette, føler jeg meg forpliktet til formidle dette notatet, for å takke filmskaperne for å ha laget denne filmen, for oss alle til å se. Jeg kjente Don Shirley, og jeg hadde faktisk et kontor over gata fra hans, ved Carnegie Hall, og jeg opplevde mye av det han opplevde, på samme tid. Denne filmen er nøyaktig, den er sann, og det er en fantastisk film, som alle burde se.

«De få menneskene som synes å ville bestride denne filmens skildring av tiden og mannen, de tar fullstendig feil [‘they are dead wrong’], og hvis grunnlaget for deres motvilje stammer fra at filmen er skrevet og/eller regissert av en som ikke er afro-amerikaner, da er jeg enda mer uenig med dem. Det er mange synsvinkler å fortelle den samme beretningen fra, og alle kan de være sanne.»

«Jeg takker personlig filmskaperne for å ha fortalt denne viktige historien, gjennom en helt annen linse, én som ikke er mindre overbevisende enn noen annen.»

«Så, jeg sier igjen til filmskaperne, takk og gratulerer.»

I et stykke i Hollywood Reporter («Why ‘Green Book’ Controversies Don’t Matter» 14. januar), [Hvorfor ‘Green Book’-kontroversene ikke betyr noe] forsvarte basketballspilleren Kareem Abdul-Jabbar filmen mot dens rasebaserte kritikere. Som sitt siste argumentet tok han opp «spørsmålet om hvorvidt beretningen skulle ha vært fortalt av tre hvite menn: regissør og medforfatter Peter Farrelly, Nick Vallelonga (Tonys sønn) og co-produsenten Brian Currie. Kunstnerisk sett burde det ikke ha noe å si. En god kunstner må kunne gjenskape karkterer som er andre enn seg selv. Selv om jeg er klar over at svarte trenger større representasjon i filmindustrien – og jeg taler sterkt for dem – er jeg også oppmerksom på at dette var et lidenskapsprosjekt som kanskje ikke hadde blitt gjennomført, om det ikke var for disse menneskenes engasjement.»

På en tilstelning i New York City i januar forsvarte ei gruppe av Don Shirleys venner filmen sterkt. Indiewire, før de oppdaget hvor «forkastelig» filmen er, rapporterte for eksempel at den tidligere vennen og pianostudenten «Michael Kappeyne fortalte filmpublikummet: ‘Jeg tror jeg snakker for alle [hans venner] når jeg sier at dette har vært en fantastisk opplevelse, og det er en herlig, fantastisk film av så mange grunner.’ Med klump i halsen, fortsatte han: ‘Vi er veldig begeistret over skildringen av Dr. Shirley, fordi vi tror den er ‘right on the money’ [‘treffer mål’], vi føler verdigheten, vi føler engstelsen, vi føler noe av det skjulte raseriet, som han hadde mye av, men vi føler også tilstedeværelsen og den ånden av sjenerøsitet som han hadde for oss alle, og han hjalp flere av oss, og han forandret våre liv.’»

Det sosiale og kulturelle juvet er stort i Amerika, og som klassekampen intensiveres, blir det bare større.