Trump-presidentskapet: Fra Manhattans underverden til Det hvite hus

2 March 2019

«Finansaristokratiet, i sin modus for tilegnelse såvel som i sine fornøyelser, er ikke annet ennfilleproletariatets gjenfødelse på det borgerlige samfunns høyder.» - Karl Marx, Borgerkrigen i Frankrike

Det Marx beskrev, i sin analyse av borgerskapets korrupsjon i Frankrike under opptakten til 1848-revolusjonen, har enda større relevans i 2019 for USA, der borgerskapet står overfor sitt eget rendezvous med sosiale omveltninger og eksplosive klassekamper.

Slik forstår en marxist forestillingen som utspilte seg under onsdagens høring for House Oversight Committee [Tilsynskomitéen for Representantenes hus], der Michael Cohen, Trumps tidligere advokat og «fixer» i mer enn et tiår, gjennom seks timer avla vitnesbyrd om hvordan han og hans sjef jobbet for å bedra forretningspartnere og skatteinnkrevere, intimidere kritikere og undertrykke kritikk av Trumps operasjoner innen eiendomsmarkedet, kasinogambling, reality-fjernsyn og til slutt, valgpolitikk.

Det Cohen beskrev var en mer lurvete versjon av en operasjon de fleste amerikanere ville gjenkjenne fra filmer som The Godfather: Trump som capo di tutti capi, den ubestridte autoritet som må konsulteres om enhver beslutning; barna, Donald Jr., Ivanka og Eric, som hver og én nå spiller vesentlige roller i den pågående kriminelle familievirksomheten; Allen Weisselberg, CFO [Chief Financial Officer; finansdirektør] i Trump Organization, consiglieren med ansvar for finansene, nevnt av Cohen mer enn 20 ganger i løpet av det seks timer-lange vitnesbyrdet, som mannen som tilrettela for Trumps skatteunndragelsesoperasjoner, bankbedragerier og bøffing av forretningspartnere.

Cohen selv var en håndhever: etter hans egen beretning truet han mennesker på Trumps vegne minst 500 ganger over en tiårsperiode, inkludert forretningsforbindelser, politikere, journalister og alle som søkte å anmelde eller forlange kompensasjon etter at de var bedratt i den ene eller den andre Trump-spekulasjonen. Den nå de-lisensierte advokaten innrømmet lydopptak av klienter – inkludert av Trump, men også av mange andre – mer enn 100 ganger i løpet av denne perioden.

Hendelsene som ble omtalt av Cohen strakk seg fra det farseaktige (Trump som mobbet og truet skoler, og til og med hans militære ‘prep school’ [rekrutt-skole] til ikke å publisere hans karakterer eller prøveresultater), via det sjofle (Trump som fikk sin egen «veldedighets»-stiftelse til å kjøpe et portrett av seg selv for $ 60 000) og til det nakent kriminelle (bevisst oppblåsing av eiendomsverdier ved søknader om banklån, og den samtidige nedskrivingen av samme eiendommers verdier med så mye som tjue-gangen for å unndra beskatning).

En av de mest bemerkelsesverdige åpenbaringene var Cohens klare forsikring om at Trump selv gikk inn i presidentvalget uten forventning om å kunne vinne hverken den republikanske nominasjonen eller presidentskapet. Milliardær-reality-tv-stjerna fortalte derimot regelmessig sine nærmeste medhjelpere at kampanjen ville være den «største ‘infomercial’ [‘info-reklamekampanje’] i den politisk historien», bra for promoteringen av hans brand [varemerke], for å åpne forretningsmuligheter i tidligere lukkede markeder.

Disse lite smigrende detaljene fylte dagsavisenes sider på torsdag, og beslagla timevis av kabel-tv-nyhetene. Men i det enorme volumet av rapportering og kommentering ville man lete forgjeves etter noen seriøs vurdering av hva det hele betyr, med hensyn til den historiske utviklingen og det fremtidige utviklingsforløp for det amerikanske samfunn, at en familie som Trumpene nå innehar det høyeste nivå i det amerikanske politiske system.

World Socialist Web Site avviser demokratenes og foretaksmedienes bestrebelser på å avvise Trump som en anomali, en tilfeldig figur som uventet og beklageligvis ble opphøyet til presidentskapet i 2016, og som en tildragelse som kan «korrigeres» gjennom impeachment [‘riksrett’], tvungen fratredelse eller et valgnederlag i 2020. Vi insisterer på at Trump-administrasjonen er en manifestering av en langvarig krise og et sammenbrudd av det amerikanske demokrati, der kursretningen kan spores minst to tiår tilbake, til den mislykkede impeachment-prosessen mot Bill Clinton i 1998 og 1999, etterfulgt av det stjålne presidentvalget i år 2000.

Det amerikanske politiske system, alltid dominert av interessene til den kapitalistiske styringsklassen som kontrollerer begge de store partiene, demokratene like så mye som republikanerne, bryter sammen under byrden av voksende sosiale spenninger, fremfor alt drevet frem av en økonomisk ulikhet som skyter til himmels. Det er umulig å opprettholde pretensjonen om at valg med to og fire års mellomrom gir noen genuin folkelig innflytelse over funksjoneringen av en regjering så totalt underordnet finansaristokratiet.

Tallene er kjente, men fordrer gjentakelse: I løpet av de siste tre tiårene har nesten all økning av formue i det amerikanske samfunnet gått til et lite sjikt aller øverst. Tre megamilliardærer – Jeff Bezos, Warren Buffett og Bill Gates – kontrollerer nå mer formue enn halvparten av den amerikanske befolkningen. Denne sosiale polariseringsprosessen er global: Ifølge den siste Oxfam-rapporten kontrollerer 26 milliardærer mer formue enn den fattigste halvdelen av menneskeheten.

Disse milliardærene akkumulerte ikke sin rikdom ved utvikling av ny teknologi eller produseringen av nye vitenskapelige oppdagelser som har økt menneskehetens velstand og lykke som helhet. Tvert imot har deres berikelse kommet på bekostning av samfunnet. Bezos har blitt verdens rikeste mann gjennom fremkomsten av Amazon som historiens største sweatshop-foretak, hvor hvert mulige sekund av arbeid ekstraheres ut av en brutalt utnyttet arbeidsstyrke.

Etter å ha utløst den globale finanskollapsen i 2008 gjennom hensynsløs spekulasjon og svindling med salg av derivater og andre obskure økonomiske «produkter», ble milliardærklassen som helhet utkausjonert, først av republikaneren Bush, deretter av demokraten Obama, i størrelsesorden billioner av dollar. Samtidig ble jobbene, levestandardene og de sosiale betingelsene for den store mengden arbeidende mennesker skarpt redusert.

Hva angår Donald Trump, så er eiendomssvindleren, kasinobedrageren og reality-fjernsynsmogulen en levende demonstrasjon på sannheten i Balzacs aforisme: «Bak enhver stor formue er det en stor forbrytelse.»

Trump lekte med tanken om å stille til presidentvalget i 2000, som kandidat for ultrahøyre Reform Party, etter en lang periode som registrert demokrat og som donor til begge de kapitalistiske partiene. Da han bestemte seg for å stille til presidentvalget i 2016 som republikaner hadde han imidlertid forflyttet seg drastisk til høyre. Hans kandidatur markerte fremveksten av en distinkt fascistisk bevegelse, der han sprøytet ut antiinnvandrerfordommer og rasisme mer generelt, samtidig som han kom med en høyreorientert populistisk appell til arbeidende mennesker, særlig i de deindustrialiserte områdene i Midtvesten og i Appalachia, basert på økonomisk nasjonalisme.

Som World Socialist Web Sites redaksjonsleder David North forklarte, selv før 2016-valget:

Den republikanske presidentkandidaten i USA kom ikke opp fra en amerikansk versjon av en øl-hall i München. Donald Trump er en milliardær, som gjorde seg sine penger gjennom eiendomssvindler på Manhattan, semi-kriminelle kasinogamblingoperasjoner og den bisarre verden av «reality-fjernsyn», som underholder og fordummer sitt publikum ved produseringen av absurde, ekle og i hovedsak fiktive «virkelig liv»-situasjoner. Donald Trumps kandidatur kan beskrives som overføringen av reality-tv-teknikkene til politikken.

Hovedutviklingen i løpet av de to årene siden Trump kom inn i Det hvite hus er den amerikanske arbeiderklassens inntreden i vesentlige kamper, som begynte med bølgen av lærerstreiker i 2018, initiert av grunnplanet som trosset de byråkratiske fagforeningene. Den amerikanske styringselitens reaksjon er en panikkslagen dreining mot autoritære styringsmetoder.

Milliardæren i Det hvite hus er nå engasjert i et systematisk angrep på det amerikanske demokratiets fundamenter. Han har erklært en nasjonal nødssituasjon for å omgå Kongressen, som har den konstitusjonelle «pengepungens makt», for å omlede midler fra militæret og andre føderale departement for å bygge en mur langs grensa mellom USA og Mexico.

Uansett om han umiddelbart lykkes med sitt forhavende eller ikke, er det klart at Trump beveger seg mot etableringen av et autoritært regime, med eller uten sanksjonering ved valgurnene. Som Cohen observerte i sin avsluttende uttalelse – med bemerkninger som generelt ble nedtonet av mediene, og ignorert av demokratene – var han bekymret for at dersom Trump taper 2020-valget vil «det aldri bli en fredelig overlevering av makten».

Trumps «opposisjon» i Det demokratiske partiet er ikke mindre fiendtlig innstilt til demokratiske rettigheter. De har fokusert sin antiTrumpkampanje på falske påstander om at han er en russisk agent, mens de fremstiller oppblomstringen av sosiale splittelser i USA som en konsekvens av russisk «innblanding» og ikke kapitalismens krise, og pusher på for internettsensur over hele linja.

Forsvaret av demokratiske rettigheter og en genuin motstand mot Trumps pådriv mot autoritært styre må komme gjennom utviklingen av arbeiderklassens uavhengig politisk bevegelse, rettet mot begge big-business-partiene, demokratene like mye som republikanerne, og mot profittsystemet som de begge forsvarer.

Patrick Martin