Amerikansk imperialisme iscenesetter provokasjon på Venezuelas grenser

26 February 2019

Denne helgas forsøk fra USA på å levere «humanitær bistand» til Venezuela var en iscenesatt provokasjon, der lastebiler tjente som den amerikanske imperialismens moderne ekvivalent av den trojanske hesten.

I Cúcuta i Colombia og Pacaraima i Brasil forsøkte offisielle representanter fra de høyreorienterte kolombianske og brasilianske regjeringene, som opererer under anvisninger fra Trump-administrasjonen, å bringe lastebiltransporter av mat og medisinforsyninger over den venezuelanske grensa. Selv om USA og landets regionale allierte visste at den venezuelanske regjeringen ikke ville tillate grensepasseringene, oppmuntret de tilhengere av den selvoppnevnte venezuelanske «midlertidige presidenten» Juan Guaidó, et medlem av ytrehøyrepartiet Voluntad Popular [Folkelig Vilje], til å storme de forsterkede grenseovergangene. Fire personer ble drept og dusinvis skadet i de påfølgende sammenstøtene.

Fra et politisk synspunkt var provokasjonen en fiasko. Det var ingen store mengder av venezuelanere som hilste utsiktene til inngrep fra USA og deres kolombianske og brasilianske ytrehøyreallierte velkommen. Det var praktisk talt ingen avhoppere fra de venezuelanske væpnede styrker.

Uavhengige bistandsorganisasjoner som Røde Kors nektet å delta i en så naken provokasjon. Da den britiske milliardæren Richard Branson holdt en pro-Guaidó konsert på Colombia-Venezuela-grensa på lørdag, nektet flere av toppartistene rett og slett å stille opp.

Den sentrale hensikten med operasjonen var imidlertid å skape et påskudd for militærintervensjon. De som deltok i provokasjonen forespeiler hva Trump og hans regionale allierte har i tankene når de kaller for å bringe «demokrati» til Venezuela.

Den chilenske presidenten Sebastián Piñera var til stede (han som i fjor opphevet en lov som kompenserte ofre for diktaturet til Augusto Pinochet, som Piñera hadde erklært sin «solidaritet» med), Colombias president Iván Duque (den politiske arvingen etter tidligere president Álvaro Uribe, hvis paramilitære drepte tusenvis av uskyldige sivile i tilslaget mot Colombias opprørsmilits De kolombianske revolusjonære væpnede styrker [FARC]), og representanter for den brasilianske ytrehøyrepresidenten Jair Bolsonaro, en åpen forsvarer av det brasilianske militærdiktaturet.

Trump-administrasjonen bruker denne helgas iscenesatte begivenhet for å rettferdiggjøre eskalerende trussler om krig. Den amerikanske nikkedukka Guaidó tvitret på lørdag at han som følge av grensesammenstøtene ville at USA og landets allierte skal holde «alle muligheter åpne» – dvs. forberede seg på en militær invasjon.

På mandag skulle USAs visepresident Mike Pence reise til Colombia for å møte Guaidó og lederne av de andre latinamerikanske landene som, i tillegg til Canada, har sluttet seg til den såkalte Lima-gruppa av nasjoner som støtter Washingtons kupp mot den valgte venezuelanske presidenten Nicolás Maduro.

Det er nå rapporter om amerikansk militæraktivitet i Colombia, dit den nasjonale sikkerhetsrådgiveren John Bolton nylig truet med å sende 5 000 amerikanske soldater.

USAs utenriksminister Mike Pompeo sa på søndag at Maduros «dager er talte». Den republikanske senatoren i Florida Marco Rubio tvitret to bilder, side om side: ett av den tidligere libyske lederen Muammar Gaddafi i live og ett av hans mishandlede døde kropp.

Denne nazi-type trusselen, utført i et nakent brudd på folkeretten, er en advarsel om nivået av kriminalitet og ødeleggelse som vil tilkomme Venezuela som følge av en amerikansk intervensjon. Som krigene i Afghanistan, Irak, Libya og Syria viser, blir alt det USA berører til ruiner.

Venezuela er et land på over 30 millioner mennesker og er blant de mest utviklede i Latin-Amerika, med 88 prosent av befolkningen som bor i byområder.

USA står overfor utsikter til militær katastrofe i Venezuela, etter fiaskoer i Midtøsten og Sentral-Asia. Etter 17 år i kamp mot dårlige bevæpnede militser i de afghanske fjellene, har USA lidd et ydmykende nederlag. Washingtons viktigste vilkår for tilbaketrekning er at Taliban sier seg enig i å forhandle med deres marionetteregjering.

Venezuela har derimot en hær med 350 000 soldater i aktiv tjeneste og 2 000 000 i reserve. Den opererer avanserte russiskproduserte våpensystemer, inkludert S-300VM antimissil- og Buk antifly-enheter. I motsetning til noen av de landene som USA har invadert de siste tiårene har Venezuela også et funksjonelt luftvåpen, med skvadroner av amerikanske F-16 og russiskproduserte Su-30MK2 jagerfly.

En krig ville kaste hele regionen ut i kaos. Det ville være intens folkelig motstand mot imperialistintervensjon. Millioner av flyktninger ville flykte fra Venezuela, ta veien opp over Panama og gjennom landene i Mellom-Amerika, som allerede er herjet av gjengvold, fattigdom og rekordnivåer av sosial ulikhet. En migrant på vei mot USA må reise over 3 000 kilometer og krysse åtte nasjonalgrenser. Flyktningebåter ville synke i Det karibiske hav. Tusenvis ville dø i et desperat forsøk på å redde sine familier.

Det er en mulighet for at en amerikansk intervensjon ville innebære et sammenstøt med Russland, en annen atomvåpenmakt. Det er et betydelig antall russiske statsborgere som arbeider i Venezuelas oljeutvinningsindustri. US Naval Commander Craig Faller fortalte til Voice of America tidligere denne måneden at det amerikanske militæret forbereder for en mulig konflikt med Russland i det Faller kalte «vårt nabolag» Latin-Amerika. Det er også mulig at Nicaragua og Cuba ville bli involvert i kamper, og trekke hele hemisfæren inn i krig.

Washingtons humanitære pretensjoner for å søke regimeendring er en gjennomskuelig svindel. Yankee-imperialismen ønsker å få tak i Venezuelas olje – de største påviste reservene i verden. I forrige måned meldte den nasjonale sikkerhetsrådgiveren John Bolton til Fox News: «Det ville utgjøre en stor forskjell for USA økonomisk dersom vi kan få amerikanske oljeselskaper å investere i, og produsere oljemulighetene i Venezuela.»

Det er praktisk talt ingen opposisjon i det amerikanske politiske etablissement mot Trump-administrasjonens hensynsløse provokasjoner. Tvert imot var foretaksmediene fulle av historier som uttrykte sjokk over at Maduro ville bruke tåregass ved grensa og forby grensepasseringer. Det ble ikke nevnt at det venezuelanske militærets taktikk mot høyreorienterte bøller som stormet landets grenser lignet metodene som ble brukt av den amerikanske grensepatruljen mot forsvarsløse kvinner og barn som ønsket å utøve sin rett til å søke om asyl.

Mest fortellende er responsen fra den selvoppnevnte «venstrefløyen» av Det demokratiske partiet, som har gitt Trumps trusler legitimitet. Senator Bernie Sanders, som i forrige uke annonserte sitt kandidatur til Det demokratiske partiets presidentnominasjon, tvitret på lørdag: «Venezuelas folk gjennomlever en alvorlig humanitær krise. Maduro-regjeringen må sette sitt folks behov først, tillate humanitær hjelp inn i landet og avstå fra vold mot demonstranter.»

Alexandria Ocasio-Cortez, Kongress-kvinnen fra New York som tidligere i februar fortalte reporteren Max Blumenthal at hun «jobbet på et svar» til de amerikanske krigstruslene mot Venezuela, har ikke gitt en offentlig uttalelse siden da.

I sin fascistiske tale i Miami i forrige uke, erklærte Trump: «Sosialismens skumringstime er kommet for vår halvkule.» Administrasjonens krigstrusler mot Venezuela tjener et dobbelt formål. Den amerikanske styringsklassen krever den totale underkastelsen av Latin-Amerika og fritt løp for amerikanske foretaks utbytting av regionens arbeidere og ressurser.

Samtidig er Trumps nazi-type angrep mot sosialisme rettet mot arbeiderklassen i USA, som blir stadig mer utfordrende, som veksten i streikaktiviteten viser. Interessen for sosialisme vokser blant arbeidere og ungdom. Ved å identifisere sosialisme med den sosiale katastrofen som delvis er forårsaket av den antisosialistiske borgerlig-nasjonalistiske politikken til Maduro-regjeringen, håper den amerikanske styringsklassen å bakvaske sosialisme og motvirke trusselen om revolusjon ved å forberede masserepresjon hjemme.

Faren for en katastrofe av verdenshistoriske proporsjoner er overhengende, der USA beveger seg mot krig i Venezuela. Å få stoppet Trump-administrasjonens krigsplaner krever mobiliseringen av den amerikanske imperialismens største fiende: den amerikanske og internasjonale arbeiderklassen.

Eric London