Arbeiderklassen og kampen for å få løslatt Julian Assange

25 February 2019

WikiLeaks-utgiveren Julian Assange har effektiv sett levd som en fange i den lille ekvadorianske ambassaden i London siden den 19. juni 2012, berøvet for direkte sollys, tilstrekkelig medisinsk behandling, og i snart et helt år til og med muligheten til å kommunisere med omverden.

Assange, en modig journalist og utgiver, blir hensynsløst hundset av den amerikanske staten og dens globale lakeier fordi han bidro til å avsløre amerikansk imperialisme og styringsklassens kriminalitet og korrupsjon over hele verden. Forfølgelsen av ham er spydspissen i en global offensiv mot ytringsfrihet og for sensureringen av opposisjonelle stemmer på internett.

Assange ble tvunget til å søke Ecuador om politisk asyl etter at britiske domstoler opprettholdt en arrestordre for å overlevere ham til Sverige på fingerte beskyldninger om at han var under «mistanke» for seksualovergrep.

Assange og hans forsvarere vurderte helt korrekt at så snart han var under forvaring i Sverige ville det amerikanske justisdepartementet melde sin egen utleveringsansøkning for å få ham overført til USA. Assange stod overfor, og står fremdeles overfor, faren for å bli stilt for en juridisk skueprosess i USA på falske anklager for spionasje.

Millioner av arbeidende mennesker ser med rette Assange som en utøver og en forsvarer av ytringsfriheten. Pseudo-venstre organisasjoner, som Den internasjonale sosialistiske organisasjonen (ISO), magasinet Jacobin og Sosialistisk Alternativ, har imidlertid enten snudd ham ryggen eller de har sluttet seg til flokken av etterretningsagenturer og imperialistpropagandautløp som krever at han arresteres og utleveres.

De har vendt seg mot Assange som del av deres sprang til høyre og tilpasning med imperialismen etter utbruddene av revolusjonære arbeiderklassebevegelser først i Tunisia og deretter i Egypt i 2011. Arbeiderklassens tilsynekomst på politikkens arena skremte de privilegerte delene av den øvre middelklassen, som har beriket seg som resultat av ruineringen av arbeideres betingelser de siste tre tiårene eller mer.

Omslaget ble skarpest uttrykt i miljøet av organisasjoner som falskt hevder å være sosialistiske. Disse gruppene støttet den amerikanske militærintervensjonen for å velte det libyske regimet til Muammar Gaddafi i 2011, og deretter de USA-støttede sunnistiske islamistiske ekstremistorganisasjonene som fremprovoserte en sekteristisk borgerkrig i Syria mot det sekulære regimet under ledelse av Bashar al-Assad.

Den australske organisasjonen Sosialistisk Alternativ fordømte kritikk av deres støtte for de USA-støttede syriske islamist-«rebellene» som «refleks-antiimperialisme».

Samtidig som pseudo-venstre innordnet seg med operasjoner for nykolonialisering i Midt-Østen omfavnet de også den bevisste dreiningen av styringseliten internasjonalt for splitting og desorientering av arbeiderklassen gjennom statspromoteringen av kjønns- og identitetspolitikk.

Den amerikanske organisasjonen Sosialistisk Alternativ erklærte for eksempel i desember 2010 at anklagene mot Assange var «skammelige» og en forfalskning. Innen august 2012 hadde organisasjonen snudd helt om og hevdet da at påstandene «måtte undersøkes» og at «amerikansk imperialismes jakt på Assange betyr ikke at han er uskyldig».

Disse gruppenes krav om at allmennheten «måtte tro» på anklagene mot Assange som var en gjennomskuelig forfalskning – og som har blitt droppet som grunnlag for en kriminell rettsforfølgelse – er en parallell til den høyreorienterte #MeToo-bevegelsen, med dens manglende respekt for grunnleggende demokratiske prinsipper, som eksempelvis formodningen om uskyld og retten til en juridisk prosess.

Det ble umulig for organisasjoner og enkeltpersoner å innordne seg med imperialismen og heve saksanliggender om identitetspolitikk, mens de skulle fortsette å proklamere sin støtte til Julian Assange og WikiLeaks – hvis blotte eksistens er sett som en trussel av styringsklassen.

Det var én ting for WikiLeaks å avsløre krigsforbrytelsene begått i Afghanistan og Irak under den foraktede Bush-administrasjonen. Det var noe helt annet for uavhengige og kritiske medier å publisere informasjon som bidro til å inspirere revolusjonære masseopprør som brakte ned regjeringer og truet selve det kapitalistiske profittsystemet.

Men samtidig som disse høyrefløy-organisasjonene fortsetter sin stilltiende medvirken til forfølgelsen av Assange vokser støtten for journalisten blant arbeidere, unge og alle som føler en forpliktelse for å forsvare demokratiske rettigheter.

Socialist Equality Party (Australia) (SEP) organiserer demonstrasjoner [engelsk tekst] i Sydney den 3. mars og i Melbourne den 10. mars for å kreve Assanges frihet. Samlingene vil insistere på at den australske regjeringen gjør slutt på sin kollaborering i forfølgelsen av en av dens egne statsborgere og øyeblikkelig griper inn med den fulle tyngden av diplomatiske og juridiske mandater for å tvinge Storbritannia til å la Assange forlate den ekvadorianske ambassaden og returnere til Australia.

SEP-demonstrasjonene har vunnet viktig støtte fra prinsippfaste personligheter, publikasjoner og organisasjoner som forsvarer demokratiske rettigheter. Disse inkluderer filmskaperen John Pilger og borgerrettighetsadvokaten professor Stuart Rees, som begge skal tale i Sydney den 3. mars. Støtten inkluderer også sanger/sangskriver Roger Waters, de uavhengige journalistene Chris Hedges, Elizabeth Vos og Joe Lauria, og den bredere WikiLeaks-forsvarsbevegelsen som slåss for Assanges frihet.

I sitt forsvar av Assange har Socialist Equality Party insistert på at arbeiderklassen er den mektige sosiale massekraften for forsvaret av demokratiske rettigheter, konfrontert med styringselitens globale angrep mot demokratiske rettigheter.

Over hele verden, fra lærerne i USA til bildelproduksjonsarbeidere i Mexico, til offentlig ansatte arbeidere i India, er arbeiderklassen engasjert i en bølge av streiker og kamper. Som denne streikebevegelsen utvides, må den, og vil den, i økende grad reise politiske krav. Blant de viktigste vil være kravene om ytringsfrihet og retten til å få vite sannheten. Kampen for å få løslatt Julian Assange er essensiell for forsvaret av demokratiske rettigheter. Den vil bli tatt opp av masser av arbeidere i de kommende kampene.

James Cogan