Formuekonsentrasjonen øker i USA og globalt

Av Nick Beams
16 February 2019

Den nyeste forskningen på ulikhet i formue, utført av økonomiprofessor Gabriel Zucman ved University of California, fremhever en av de sentrale sosiale og økonomiske trendene siden den globale finanskrisen i 2008. De helt øverst i samfunnet, som trakk direkte veksler på orgien av spekulasjon som førte til krasjet, har sett sin rikdom akkumulere i en enda raskere takt, mens massen av befolkningen har lidd en vesentlig nedgang.

Denne trenden er mest åpenbar i USA, men dataene inkludert i forskningen Zucman publiserte i forrige måned eksponerer den også for andre land. Ifølge hans analyse eier de i den øverste én-prosenten i USA nå om lag 40 prosent av den totale formuen forvaltet av alle landets husstander, og de har økt sin andel med minst 10 prosentpoeng siden 1989. Over samme periode har «andelen av formue eid av de tilhørende de nederste 90 prosent kollapset i tilsvarende proporsjoner».

Akselerasjonen er enda mer markant innen de høyeste inntektsnivåene. Andelen formue eid av den øverste 0.00025 prosenten (ifølge data fra Forbes Magazine anslagsvis de 400 rikeste amerikanerne), steg fra 1 prosent tidlig på 1980-tallet til over 3 prosent de senere årene. En lignende tredobling av rikdom sees for den øverste 0,01 prosenten.

Trenden er reflektert globalt. Andelen rikdom eid av de i den øverste én-prosenten i Kina, Europa og USA kombinert, har økt fra 28 prosent i 1980 til rundt 33 prosent i dag.

Som dokumentert i tidligere studier av Zucman, Thomas Piketty og Emmanuel Saez, har formuekonsentrasjonen i USA fulgt en U-formet kurve over det siste århundret. Andelen eid av de i den øverste 0,1 prosenten toppet seg på nær 25 prosent i 1929, falt skarpt med 1930-tallets Store depresjon og fortsatte å synke helt til slutten av 1940-tallet, for deretter å stabiliseres på 1950- og 1960-tallet. Den nådde sitt laveste punkt på 1970-tallet, før den steg til nær 20 prosent de senere årene til «nivåer sist sett i De brølende tjueårene [‘the Roaring Twenties’]».

Dette mønsteret følger den bredere kurven for økonomiske utviklinger og klassekampen. 1930-tallets fall i formuekonsentrasjon var resultat av både finanskrisen og konsekvensen av ‘New Deal’-tiltakene innført av president Franklin Roosevelt, som han selv erkjente var for å avverge en sosial revolusjon i USA.

På 1950- og 1960-tallet, med utviklingen av etterkrigstidens økonomiske ‘boom’, da det ble sagt at «et stigende tidevann løfter alle båter», forble formuekonsentrasjonen relativt stabil. Den pågående økningen av formuekonsentrasjonen siden 1980-tallet er resultat av to sammenflettede faktorer: veksten av finansialisering i den amerikanske økonomien og resulterende endringer i profittakkumuleringen, kombinert med fagforeningsbyråkratiets tiår-lange organiserte undertrykking av klassekampen.

En av indikatorene for finansvesenets rolle i oppblåsingen av de ultra-rikes formuer er at i 1980 hadde de i den øverste 0,01 prosenten av rentemottakerne 2,6 prosent av alle skattbare renteinntekter, mens dette tallet i 2012 hadde økt tifold til 27,3 prosent.

Zucmans dokument detaljerer økningen i global formueulikhet. I USA, Kina og Europa kombinert, eier de i de øverste 10 prosent mer enn 70 prosent av den totale formuen, de i de nederste 50 prosent mindre enn 2 prosent, og de i midterste 40 prosent mindre enn 30 prosent.

Jo høyere opp på inntektsskalaen, desto raskere er takten i formueakkumuleringen. I USA, Europa og Kina økte fra 1987 til 2017 den gjennomsnittlige formuen til de i den øverste én-prosenten med 3,5 prosent per år, de i den øverste 0,1 prosenten med 4,4 prosent per år, og de i den øverste 0,01 prosenten med 5,6 prosent per år.

Trenden har vært mest markant i Russland etter privatiseringen av statsbesittelsene som følge av det stalinistiske regimets oppløsing av Sovjetunionen. «I Russland ‘boomet’ formuekonsentrasjonen etter overgangen til kapitalisme, og ulikheten ser ut til å være ekstremt høy, og på samme nivå eller høyere enn i USA,» bemerker rapporten.

En parallell utvikling kan ses i restaureringen av kapitalismen i Kina. I begge landene «tyder tilgjengelige bevis på en høy økning i formueulikhet i løpet av de siste to tiårene». Formueandelen i den øverste én-prosenten har nesten doblet, og har i Kina steget fra litt over 15 prosent i 1995 til 30 prosent i 2015, og i Russland fra under 22 prosent til rundt 43 prosent.

Zucman bemerker at samtidig med at formueulikheten øker blir den vanskeligere å måle, på grunn av utviklingen av en «stor ‘offshore wealth management industry’» [skatterådgivere og skatteparadiser] som gjør at noen formueformer, særlig finansporteføljer, er vanskeligere å spore.

Problemet er avslørt i de sterkt varierende estimatene over hvor mye formue som holdes offshore [i skatteparadiser]. Zucman har beregnet at 8 prosent av verdens individ-formuer – tilsvarende 10 prosent av det globale bruttonasjonalproduktet (BNP) eller $ 5,6 billioner [NOK 48,5 billioner] – ble holdt offshore rett før den globale finanskrisen i 2007. Han refererer andre analyser som setter dette tallet langt høyere. Ifølge én studie holdt ‘de globale rike’ rundt $ 12 billioner [NOK 104 billioner] av sin formue i skatteparadiser i 2007, mens en annen satte tallet til mellom $ 21 og $ 32 billioner [NOK 182 og 277 billioner].

Dette innebærer at de eksisterende studiene om formuekonsentrasjon, som Zucman og andre har utført ved anvendelse av egenrapporterte oversikter og skattedata, er utilstrekkelige for å begripe de virkelige størrelsene.

«Fordi de rike har tilgang til mange muligheter for skatteundragelser og skattesnyting – og fordi de tilgjengelige bevis tyder på at skatteplanleggingsbransjen har vokst siden 1980-tallet, da den ble globalisert – kan tradisjonelle datakilder undervurdere ulikheten,» sier Zucman.

Zucman er vel klar over de politiske konsekvensene av veksten av sosial ulikhet, som han og andre har dokumentert. Han bemerker at «for de rike, gir rikdom makt», og at formuekonsentrasjonen «kan bidra til å forklare mangelen på omfordelingsresponser på ulikhetsøkningen observert siden 1980-tallet».

Zucmans siste funn vil uten tvil bli brukt i USA av håpefulle demokratiske presidentkandidater, som Elizabeth Warren og den nylig valgte Kongress-demokraten Alexandria Ocasio-Cortez fra De demokratiske sosialister av Amerika (DSA), når de forsøker å gi Det demokratiske partiet en «venstre»-‘face lift’ ved å kreve økt beskatning av de rike.

Men dataene produsert av Zucman og andre motbeviser påstanden om at sosial ulikhet kan, eller vil bli rettet opp ved lovendringer. Dette skyldes at konsentrasjonen av rikdom – selv om den er støttet og underbygd av påfølgende administrasjoner, både demokrater og republikanere – i siste instans er forankret i gedigne endringer i selve strukturen av amerikansk og global kapitalisme, som oppstår av kapitalismens forverrende historiske krise.

Med andre ord, den sosiale ulikheten er resultat av en kapitalakkumuleringsprosess basert på finansialiseringen som har institusjonalisert hevert-prinsippet av formue opp inntektsskalaen.

Dette kan ikke løses ved å appellere til finansoligarkiet om å forandre kurs, men bare ved et frontalangrep mot dette finansoligarkiets styre, det vil si ved utviklingen av den amerikanske og den internasjonale arbeiderklassens massekamp for sosialisme. Betingelsene for denne kampen oppstår som resultat av klassekampens gjenoppblomstring, som blir drevet frem av konsekvensene av forsterket sosial ulikhet. Warrens, Ocasio-Cortez’ og deres likes mål er å forsøke å avlede denne bevegelsen, og å forsøke å bringe den under Det demokratiske partiets vinge.