Den juridiske skueprosessen mot katalanske nasjonalister og ytrehøyre-faren i Spania

15 February 2019

De katalanske nasjonalistparlamentarikerne nektet på onsdag å støtte statsbudsjettet til Det spanske sosialistpartiets (PSOE) minoritetsregjering, etter at skuerettsaken mot katalanske nasjonalister hadde begynt i Madrid. PSOE-statsminister Pedro Sanchez fikk sitt budsjett nedstemt med 191 mot 158. Det var forventet at han etter å ha møtt sitt ministerråd på torsdag ville kalle til valg i vår.

Meningsmålinger viser at hvis det ble avholdt valg i dag ville Partido Popular [Folkepartiet] (PP, 23,1 prosent), Ciudadanos [Borgere] (Cs, 19,2 prosent) og den nye antikatalanske, pro-fascistiske PP-avspaltningen VOX (8,9 prosent), sammen vinne et 51 prosent flertall. PP-leder Pablo Casado kalte på onsdag for en «felles front» av disse høyrepartiene, etter at de i forrige måned dannet en regional regjeringsallianse i Andalucia.

Responsen fra den spanske styringsklassen til voksende streiker og protester i Spania og i hele Europa mot EU-innstrammingene, er å bygge et fascistisk regime. Objektivt sett konfronterer dette en kraftig arbeiderklassemotstand. Denne historisk rotfestede motstanden mot arven fra den spanske fascistdiktatoren Francisco Franco som erobret Spania i borgerkrigen som raste fra 1936 til 1939, og mot hans regime som regjerte til 1978, finner imidlertid ikke noe uttrykk gjennom de eksisterende partiene.

PSOE og partiets pseudo-venstre allierte i partiet Podemos, er reaksjonære og bankerotte. Podemos var hovedsupporteren for PSOE-regjeringen, som til siste øyeblikk på onsdag prøvde for å sikre en avtale med de katalanske nasjonalistene om å godkjenne statsbudsjettet. De stalinistiske og pabloistiske professorene som leder Podemos og promoterer nasjonalisme og populisme og pøser forakt over arbeiderklassens kamp for sosialisme, har gjort det mulig for styringsklassen å gjenopplive spansk nyfascisme. Den fascistiske faren er meget reell.

Podemos brakte PSOE til makten i fjor, ikke gjennom valg men via bak-kanal-samtaler for å samle et knapt parlamentarisk flertall av PSOE, Podemos og de katalanske og baskiske nasjonalistene. Denne koalisjonen satte Sanchez ved makten og erstattet PP-statsminister Mariano Rajoy. Podemos-generalsekretær og professor Pablo Iglesias forklarte det nasjonalistiske perspektivet som var underliggende for hans valgstrategi: «Vi er stolte av å være spanske, og vi vil bruke de ordene du bruker for å vinne i politikken. Fordi hvis du ikke vinner, da kan du ikke forandre ting.»

Faktisk forberedte ikke Podemos for en seier med sin «realistiske» politikk som tok over forestillinger fra det nasjonalistiske høyre, men for et nederlag. Helt forutsigbart fulgte PSOE – hovedpartiet for kapitalistisk styre i Spania siden 1978 – ved makten en agenda som ikke var til å skille fra forgjengeren PP, der de fremmedgjorde arbeidere og styrket nyfascistene. Regjeringen opprettholdt PPs nedskjæringsbudsjett for 2018, pøste milliarder inn i hæren, og helt kritisk, fortsatte PPs undertrykking av de katalanske nasjonalistene.

På tirsdag begynte rettssaken mot tolv katalanske nasjonalister arrestert etter den katalanske uavhengighets-folkeavstemmingen den 1. oktober 2017, med anklager om opprør og oppvigleri. De katalanske nasjonalistpartiene er reaksjonære pro-innstrammings-partier, som stilltiende støtter NATO-kriger og EU. Men denne rettssaken er et angrep på demokratiske rettigheter, inkludert tankefrihet og forsamlingsfrihet, og er en trussel om å forby all motstand mot staten som er uovertruffen siden Franco-ismens fall. Det må opponeres mot den.

Den katalanske regionale visepremier Oriol Junqueras, og lederne for Katalansk kulturforening Jordi Sànchez og Jordi Cuixart, står potensielt overfor 25 års fengsel for fredelig politisk aktivitet: organisering av en folkeavstemming eller oppfordring til demonstrasjoner. De har allerede vært i fengsel i over et år, på anklager om organisering av et voldelig opprør. Den eneste volden under folkeavstemmingen var imidlertid PPs polititilslag mot fredelige velgere, som sendte over 800 til sykehusbehandling.

Etter folkeavstemmingen støttet PSOE Rajoys PP-regjering da den oppildnet antikatalanske protester der Franco-ist sanger ble sunget, og da øverstkommanderende for den spanske hæren erklærte katalansk nasjonalisme som den «største trusselen mot vårt demokrati». Det er nå klart at denne kampanjen, som et ekko av Franco-ist fordømmelser av «røde og separatister», var et forsøk fra hele styringsklassen, blant voksende sosialt sinne etter et tiår med EU-innstramminger, på å flytte politikken langt til høyre.

Under det Podemos-støttede PSOE-regimet fremmer statsanklagerne den orwellske påstanden at fangene er skyldige i volden begått av staten mot deres egne tilhengere. «Jeg tror ikke at ansvaret for volden på dagen for folkeavstemningen kan tilskrives Spanias lovhåndhevelse, men til de som, vel vitende om loven, mobiliserte tusenvis av borgere. De handlet som menneskelige vegger som forhindret den legitime politioperasjonen,» sa statsaktor Javier Zaragoza i rettssaken på onsdag.

VOX har blitt gitt anledning til å fremstille seg som en «offentlig anklager» alliert med staten, og krever fengselsstraffer på over 60 år for de tiltalte.

Samtidig forsvarte VOX-president Santiago Abascal offentlig Francos historikk fra Borgerkrigen. «Vi er stemmen til de med forfedre som kjempet i Francos hær, og som ikke vil fordømme hva deres familier gjorde,» forklarte han i forrige måned. «Det er de som ikke vil at gatenavn skal endres bare på grunn av den politiske fanatismen til de som vil at Spania skal ha et ensidig minne.»

Dette er et forsvar for fascistisk undertrykking av arbeiderklassen via statsterror og massemord. Franco ledet et kupp mot Den spanske republikken i 1936. Etter en blodig tre-år-lang borgerkrig – der Franco fremfor alt utnyttet rollen som stalinistiske og sosialdemokratiske partier spilte, der de undertrykte arbeiderklasseopprør og myrdet trotskister som sloss for revolusjon i Spania – sementerte han sitt regime med massemord av hundretusenvis av venstreorienterte arbeidere og ungdommer.

Ikke desto mindre uttrykker EU full tillit til skueprosessen mot de katalanske nasjonalistene. «Vi stoler fullt ut på det juridiske systemet i Spania,» sa Den europeiske kommisjonens visepresident Jyrki Katainen i går, og la til at «dette er ikke et politisk spørsmål. Vi gjør ikke politiske uttalelser om utviklingen.»

De skarpste advarsler er på sin plass: etter tre tiår med imperialistisk krig siden det stalinistiske byråkratiet oppløste Sovjetunionen i 1991, og et tiår med dyp EU-innstramming siden 2008-krasjet, råtner europeisk kapitalisme i oppreist stilling.

I alle land oppildner upopulære regjeringer nyfascistiske bevegelser mot trusselen om innenlandsk opposisjon. Mens den tyske storkoalisjonsregjeringen bakker høyreekstremistiske professorer som forsøker å hvitvaske Hitler-ismen for å forsvare sin remilitariseringspolitikk, hedrer den franske presidenten Emmanuel Macron fascistdiktatoren Philippe Pétain og undertrykker voldelig «de gule vestene». Spania, som mediekommentatorene noen ganger hevdet å være immun mot nyfascisme på grunn av arbeidernes hat mot Franco-ismen, har blitt tillagt den lista.

Et oppsving i den internasjonale klassekampen er under utvikling. «Gul vest»-protester i Frankrike, én-dags massestreiker i Belgia og Tyskland, og streiker av drosjesjåfører, havnearbeidere, ansatte i detaljhandelen, flyplasspersonell og metroarbeidere de siste månedene i Spania, er alle tegn på det kraftige utbruddet av klassekampen som er under oppseiling. En strøm av militans og sosialt sinne vil imidlertid møte besluttsom motstand fra styringseliten, og arbeiderklassen står overfor en politisk kamp på internasjonalt plan.

Fundamentet for en kamp til forsvar for demokratiske rettigheter er sosialistisk internasjonalisme og en dreining til arbeiderklassen, gjennom et definitivt politisk brudd med den stalinistiske og pabloistiske politikken til Podemos og lignende pseudo-venstre-partier over hele Europa. Det betyr kampen for å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) for å by revolusjonært lederskap til arbeiderklassen i Spania, og i land på tvers av Europa, og i opposisjon mot kapitalisme og EU å sette kampen for De forente sosialistiske stater av Europa på agendaen.

Alex Lantier