CGTs «nasjonalstreik»: franske fagforbund forsøker å kvele «gul vest»-protestene

Av våre reportere
12 February 2019

Den 5. februar kalte fagforbundføderasjonen CGT en «nasjonal 24-timers streik» og en felles aksjonsdag med med «gul vest»-protester. Titusenvis av mennesker deltok på tvers av landet.

Aksjonsdagen hadde en motstridende karakter. På den ene siden forsøkte fagforbundene ikke å mobilisere arbeidere mot Macron eller Den europeiske union (EU). På arbeidsplasser der de hadde tilstedeværelse gjorde de ingenting for å mobilisere arbeidere til streik. For fagforeningsapparatet var det en mulighet til å mobilisere sin base av representanter og byråkrater for å treffe «gul vest»-protesterende, som fagforeningene og -forbundene er fiendtlig innstilt mot, og forsøke å ta kontroll over deres bevegelse.

Likevel samlet tusenvis av mennesker seg i mange byer: Lille (2.300 ifølge politiet), Rouen (3.200), Le Havre (2.200), Caen (2.300), Nantes (2.400), Angers (1.500), Clermont-Ferrand (2.300), Strasbourg (1.500), Lyon (4.300), Avignon (2.000), Marseille (5.200) og Paris (18.000). Arbeidere ble med i «gul vest»-protester på rundkjøringer og ved veikryss over hele Frankrike.

I Paris deltok CGT-lederen Philippe Martinez, såvel som Ukuelige Frankrikes (LFI) Jean-luc Melenchon og Alexis Corbière, i demonstrasjonen. Fagforbundsapparatene og deres politiske allierte håpet at alt var glemt av deres tidligere fordømmelser av «gul vest»-bevegelsen som høyreorientert og nyfascistisk da den oppsto. Corbière erklærte at det var «logisk at fagforeningene var der med de gule vestene for å si til regjeringen: Stopp denne politikken.»

Mens han bekreftet påskuddene for sin opprinnelige dømmelse av «de gule vestene», svøpte Martinez dem i mer subtile formuleringer: «Vi blander oss ikke med folk som har rasistiske, sexistiske eller homofobiske holdninger, men det er en minoritet. Vi har lært å gjenkjenne hverandre.»

Etter å ha tatt seg inn igjen fra sin opprinnelige panikk i møte med protester som oppsto utenfor deres kontroll, jobber fransk imperialismes politiske representanter og fagforeninger nå for å påvirke bevegelsen. Men fagforbundene forhandler aktivt om nedskjæringstiltak – og Mélenchon om innføringen av obligatorisk militærtjeneste – med Macron. Deres mål kan bare være å pålegge «de gule vestene» et reaksjonært program. Det avgjørende spørsmålet er å mobilisere stadig bredere sjikt av arbeidere, i Frankrike og internasjonalt, uavhengig av fagforeninger og politiske krefter som LFI.

I virkeligheten er det et klassegap som skiller de protesterendes krav fra fagforbundsapparatene og politikerne som representerer den franske styringsklassen.

WSWS intervjuet demonstranter i Paris, der politiet angrep «gule vester» ved avslutningen av demonstrasjonen.

Sabine, som jobber med personomsorg, sa hun demonstrerte fordi det var «for mye skatt og ikke nok lønn. Som vanlig har situasjonen ikke blitt bedre i løpet av to måneder, men har til og med blitt verre.» Hun kalte Macrons tilbud om en «stor nasjonaldebatt» for en «stor røykskjerm».

Hun snakket om vanskelighetene i hennes arbeid: «Vi har en arbeidsgiver som tar alt, og de ansatte som gjør jobben, blir ikke betalt noe. Jeg er på € 1.250 i måneden, og jeg jobber på et kontor. Mine kolleger som er ute på hjemmebesøk, er på minimumslønn, € 1.200, og de må ha egne biler. De har ikke lov til å bruke motorveien – kontrakten forbyr det – sånn at de stadig taper tid og penger. De prøver å få kompensasjon for å ha kjørt 15 kilometer, men blir bare refundert for 12.»

Sabine la til: «De er alene og slitne fra arbeidsdagen, de har 44 timers omsorgsarbeid, uten å regne inn reisetiden på en-og-en-halv time dagen. Det verste er at de får beskjed om at ‘vi betaler dere for overtid ved årsskiftet, basert på totalt antall arbeidstimer.’ Så blir de satt på permisjon to eller tre måneder før, for ikke å bli betalt. Og når de blir betalt ved slutten av året, er det glemt at de i en uke jobbet 42 timer – alt det er glemt.»

Spurt om fagforeningene har hjulpet henne, svarte Sabine: «Ikke i det hele tatt.» Hun sa at fagforeningene var «ikke i solidaritet» med «de gule vestene», men hadde «kommet for seint til stasjonen».

«Kanskje trodde de at vi var fascister,» sa hun. «Men hvis de hadde kommet for å se oss, kunne de lett se at alle er her: portugisere, folk med mørk hud, arabiske mennesker. Hvor er fascistene? Det gir ingen mening. På min mors side er vi jødiske. Så er vi antisemitter? Det er avskyelig. Hvis en dag en skulle beskyldte meg for å være en antisemitt, ville jeg melde inn anklage mot dem.»

Sabine kritiserte også Macrons politikk, og krevde gjeninnføring av formueskatten. «Vi blir fortalt at det ikke er penger. Det er tull.» Med henvisning til Macrons militærtjeneste, la hun til: «Det vil bli hans politi, for å beskytte alle hans oligarker.»

WSWS snakket også med Dzipomariam og Anthony, som deltok for å protestere mot ulikhet. «Vi er et av de rikeste landene, men vi har ikke engang til å komme til slutten av måneden,» sa Anthony. «Og hva gjør de? De mener vi må beskatte de fattige, når de kunne beskatte de rike, for eksempel. Formueskatten må bli gjenopprettet, helt enkelt.»

Om fagforeningene, sa han: «For oss er de borgere som alle andre, så vi tar imot all den hjelp vi kan få.» Men de la til at Arbeidsloven og ødeleggelsen av jernbanearbeidernes arbeidskodeks, fremforhandlet med fagforbundene, var «forferdelig», som også CGTs Martinez’ kritikk av «de gule vestene» var. Anthony la til at fagforbundene hadde «kommet etter» «de gule vestene», og sa at «nå er jeg veldig høflig».

WSWS snakket med Vincent, nylig pensjonert fra offentlig tjeneste, som sa: «Vi har fått nok av Macron. Jeg stemte for ham mot Le Pen, så jeg er ikke veldig overrasket. Men jeg er fortsatt overrasket over dreiningen av en president som hevder å være annerledes. De brukte oss, men nå har vi skjønt tegninga.»

Vincent kritiserte spørsmålene som Macron anvendte for lanseringen av «den store nasjonaldebatten» om bevegelsen: «Hva skal vi kutte? Helsevesenet eller utdanningen? Det er tull; det er ikke dét vanlige folk snakker om. De sier ikke kutt og nedskjæringer; vi må organisere ting annerledes og treffe valget over ulike prioriteringer ... Det er ikke et spørsmål om nedskjæringen av offentlige tjenester; vi må forbedre de offentlige tjenestene.»

Han indikerte også sin mistillit til Macrons intervensjon for å innsette en ny president i Venezuela. «Jeg holder ikke Maduro som en stor demokrat,» sa han. «Situasjonen der i landet virker helt dramatisk, med tanke på at det var den største petroleumprodusenten, så det er klart at de har penger. Men når det er sagt, så er det total innblanding å støtte nasjonalforsamlingspresidenten, som ikke har mer legitimitet enn den personen han opponerer mot.»

Til slutt kalte Vincent for «gjeninnføringen av formueskatten. Det ér penger. Det er mange mennesker med penger. Det er selskaper i topp 40 som lager overskudd. Så, ingen skal komme å fortelle meg at det ikke er penger. Det ér det; vi må bare gå og ta dem.»