Portugals streikebølge intensiveres

Av Paul Mitchell
4 February 2019

Januar så en intensivering av streikebølgen som brøt ut i fjor, i protest mot politikken til Portugals Sosialistparti-regjering (PS).

PS kom til makten som en minoritetsregjering i 2015, med løfter om å reversere nedskjæringspolitikken. Denne svindelen ble promotert av Venstreblokken (BE), Kommunistpartiet (PCP) og Det Grønne Partiet (PEV), som hevdet at som takk for deres støtte, kunne PS presses til å motsette seg «troikaen» – EU-kommisjonen (EC), Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den europeiske sentralbanken (ECB). De mente at PS kunne tvinges til å heve lønningene, oppheve frysingen av ledige stillinger, pålegge forbud mot forfremmelser og reversere kuttene i grunnleggende tjenester som regjeringens konservative forgjengere hadde pålagt etter 2008-finanskrisen.

Fire år senere har få av løftene båret frukter. Og de som har, for eksempel økningen av minimumslønna, er desperate forsøk som aksepteres av troikaen for å stimulere forbruket.

Ifølge offisielle tall ble det meldt 733 før-streik-varsler i 2018 – det dobbelte av antallet for 2017. I januar ble mer enn 50 nye streikevarsler bekjentgjort i tillegg til sreikene som allerede fant sted. Nesten alle områder av offentlig sektor er involvert, inkludert sykepleiere, lærere, brannvernere, rettsrepresentanter, dommere, fengselsvoktere, oljeraffineri- og havnearbeidere.

Sist torsdag meldte Portugals kriminalpoliti (PJ) en streikeaksjon i løpet av neste måned, etter tre år med samtaler med justisdepartementet. Bare 120 etterforsker-lærling skal ansettes – langt fra de påstått 1.400 påkrevde.

Arbeidere i privatesektorvirksomheter har også gått til arbeidslivsaksjoner, blant annet selskaper i Efacec Group, papirfabrikken Navigator i Setúbal, Beralt Tin og Wolfram gruvene og Cerealto Sintra Foods.

Raseriet blant arbeidere er så stort at den PCP-ledede fagforbundssammenslutningen Generalføderasjonen av portugisiske arbeidere (CGTP) og det PS-innordnede Generalforbundet av arbeidere (UGT) har blitt tvunget til å kalle streiker for å forhindre uavhengige tiltak fra arbeiderklassen. De har forsøkt å spre forent opposisjon i regionale og sektorbaserte streiker rettet inn mot å bønnfalle ulike ministre, parlamentet og presidenten om å endre kurs.

I flere år har sykepleierne forsøkt å forbedre sine lønninger, arbeidsbetingelser og sin status, men med lite hell. Forrige måned gikk de igjen til streik i fire dager etter at regjeringen avbrøt forhandlingene. Fagforeningene har begrenset aksjonen til rullerende regionale tiltak – den første dagen, den 22. januar, ved sykehus og helsesentre i Lisboa, Sentral-regionen på dag to, Nord på dag 3, og Sør og Azorene den fjerde dagen.

José Carlos Martins, leder for Fagforbundet for portugisiske sykepleiere (SEP) og PCP-medlem, sa at streiken var «for å vise [helse-] departementet og regjeringen at sykepleiere ikke er fornøyd, er særdeles misfornøyd med at departementet ikke responderer på tellingen av [ansiennitets-] poeng, på ansettelsen av flere sykepleiere, og verdsettingen og hedringen av dette yrket, og til pensjonsanliggender.»

Regjeringen er fullstendig klar over opposisjonen og har gjort det klart at den har til hensikt å knuse den. Helseminister Marta Temido erklærte at «alle instrumenter under loven» ville bli brukt, inkludert «sivile rekvisisjoner ... for å sikre at borgere ikke blir gisler for arbeidernes krav».

Brannvernere er i streik i Lisboa fra den 22. januar til 5. februar, i protest mot forslag om å redusere deres grunnlønn og øke pensjonsalderen med 10 år til 60 år. Streiken har hatt 100 prosent støtte fra brannvernere, og mange av dem forsøkte å okkupere arbeidsdepartementet.

PCP-leder António Pascoal, leder av Lisboa kommunalansattes forening, sa: «Vi er i stemning for å forhandle hver dag og hver natt. I dag har det vært forhandlinger, og det har blitt oppnådd noe hva angår arbeidets status, men ikke enda hva angår de ting som plager brannvernerne mest. Skulle regjeringen gi et signal i riktig retning, er vi klare til å oppheve streiken umiddelbart.»

José Correia, leder av Nasjonalforbundet for lokaladministrasjonsansatte (STAL), som også er tilknyttet CGTP, erklærte: «Jeg er ikke veldig optimistisk, men håpet er det siste som dør. Det er vår forpliktelse å fortsette å forhandle med regjeringen, og å redegjøre for brannverneres misnøye.»

CGTP foreslår nå, gjennom Fellesfronten for offentlig administrasjon, en generalstreik for offentlig sektor den 15. februar. De krever en lønnsøkning på 4 prosent med en minimumsøkning på $ 60 og gjeninnføringen av ulike rettigheter, inkludert overtidsbetaling, kostpenger og en reduksjon av skattene til nivåer før 2009. En Fellesfront-erklæring forkynner at PS-regjeringen «forsterker ødeleggelsen av statens sosiale funksjoner ... baner veien for dens privatisering,» ignorerer «mer enn 600.000 arbeidere, som ikke har fått noen lønnsøkning» og at usikkert arbeid «fortsatt er en realitet, i motsetning til regjeringens påstander».

Til tross for dette bønnfalte Fellesfront-leder Ana Avoila: «Streiking er alltid en siste utvei» og håpet «at regjeringen legger merke til dette».

To PS-innordnede UGT-fagforeninger, Fesap og FNE, har med forsinkelse annonsert at deres medlemmer vil bli med i streiken. De presenterer et brev til finansminister Mário Centeno om «en stor kampdag som har til hensikt å reversere utviklingen av tap av kjøpekraft, som kan føre til at regjeringen forlater politikken med lave lønninger, og verdsetter og hedrer lønninger og karrierer for alle arbeidere.»

Forestillingen om at Centeno, som har blitt belønnet for sin innsats i Portugal med stillingene som president for Euro-gruppen og styreleder for Den europeiske stabilitetsmekanismen, vil forlate hans og den europeiske styringselitens politikk er latterlig. Det er bare den økte utbyttingen av arbeiderklassen som har gitt et begrenset økonomisk oppsving og større profitter.

Under PS har den portugisiske økonomien vokst med litt over 2 prosent i året og budsjettunderskuddet er redusert til det laveste nivået på mer enn 40 år. Eksportene er doblet til 40 prosent av BNP siden 2008, med produsenter som har etablert fabrikker for å utnytte de laveste lønningene i Vest-Europa og massene av tilgjengelig ledig arbeidskraft.

Portugals månedlige medianlønn er mindre enn € 900 [NOK 8.700], til sammenligning med mer enn € 2.000 [NOK 19.337] for EU som helhet. Anslagsvis 40 prosent av arbeidere er ikke betalt mer enn 25 prosent over minimumslønna på € 635 [NOK 6.140]. En nylig studie fra EU-kommisjonen viste at Portugal (og Irland) hadde de største gapene mellom lønnsvekst og produktivitetsvekst de siste årene.

Det er ikke til forundring at den portugisiske børsen har den høyeste avkastningen i Europa, ifølge Allianz Global Investors’ Utbytterapport 2019.

Det må trekkes konkrete politiske konklusjoner. Under betingelsene med globaliseringen av kapitalistproduksjon er fagforbundene, som er fast knyttet til et nasjonalistisk perspektiv, ikke i stand til å forsvare selv de mest grunnleggende interessene til arbeiderklassen. De har blitt forvandlet til direkte agenturer av den bedriftsfinansielle eliten og staten. Både PCP og CGTP, med deres opprop for et «patriotisk» venstre innrettet på «den suverene utviklingen av vårt land», representerer ikke arbeiderklassens interesser, men den portugisiske regjeringseliten.

Det er nødvendig for arbeidere å bryte med disse utdaterte og reaksjonære organisasjonene og bygge nye, genuint folkelige og demokratiske kamporganisasjoner.

Streikebølgen i Portugal er et tegn på at en ny periode med revolusjonær kamp oppstår. Den må forberedes bevisst gjennom byggingen av en internasjonal sosialistisk bevegelse av arbeiderklassen, for å kjempe for arbeidernes makt og omorganiseringen av det økonomiske liv, langs demokratiske og egalitære linjer.