Matamoros-streiken vokser mens den meksikanske styringsklassen advarer om nasjonal streikebølge

Av Eric London og Andrea Lobo
4 February 2019

På slutten av forrige uke spredte streiken til titusenvis av Matamoros-arbeidere seg til nye bransjer utenfor maquiladora-fabrikkene, med arbeidsnedleggelser på torsdag og fredag av arbeidere ved vannrenseanlegg, i melkeproduksjonen og ved et tappeanlegg for Coca Cola i Matamoros.

Flere bildel-maquiladora-fabrikker sluttet seg også til streiken ved slutten av uka, deriblant Spellman, Toyoda Gosei Rubber og Tapex. Selv om mer enn et dusin fabrikker er tilbake i drift etter at selskapene har innvilget den forlangte lønnsøkningen på 20 prosent og bonusen på $ 1.700, er mer enn 25 fabrikker fortsatt i streik, og det meldes at streikene koster de i vesentlig grad USA-baserte selskapene hele $ 37 millioner per dag [NOK 312 millioner].

Samtidig gikk streiken til 30.000 lærere i delstaten Michoacan mot slutten av sin tredje uke, med tusenvis av lærere som blokkerte toglinjene som knytter industrinav til de kritiske Stillehav-eksporthavnene ved Lázaro Cárdenas i Michoacan, og Manzanillo i Colima. Forrige mandag meldte tusenvis av lærere i Oaxaca seg med i streiken.

Noticieros Televisa skrev på torsdag at lærerblokadene «rammer ikke bare nasjonale næringer, men også deres hovedhandelspartnere i Asia. I Guanajuato rapporterer bilindustrien allerede en innvirkning på forsyningslinjene.»

Den meksikanske presidenten Andrés Manuel López Obrador (AMLO) angrep forrige mandag de streikende lærerne på en pressekonferanse der han beordret dem å komme seg tilbake til arbeid og absurd nok kalte dem for høyreorienterte. «Dette har ingenting med venstreorientert politikk å gjøre,» sa han. «Denne radikalismen har alt å gjøre med konservatisme.»

Den meksikanske styringsklassen er vettskremt av den voksende streikebevegelsen.

El Financiero, Mexicos toneangivende næringslivsavis, advarte sist torsdag i en artikkel med tittelen «Slutt på stabiliteten i arbeidslivet», for at «ikke på flere tiår har Mexico vært utsatt for 44 streiker med bare ett slag.» I kontrast til de siste ukene var det under 6-års-presidentperiodene til Vicente, Felipe Calderón og Enrique Peña Nieto henholdsvis bare 49, 40 og 23 streiker.

«Så lett som en-to-tre, og stabiliteten i arbeidslivet som vi har opprettholdt i flere tiår, med hundretusenvis vellykkede kontraktforhandlinger, er brutt. Og det slutter ikke der,» skrev El Financiero og advarte for at fremtiden vil bringe «polarisering» og «en vekst i motsetningene mellom kapital og arbeidskraft. Det er slutt på freden i arbeidslivet».

En Associated-Press-rapport publisert sist fredag avslører AMLOs antiarbeiderklasserolle, med hans forsøk på å bryte opp streikene og undertrykke lønningene. Ifølge næringslivsrepresentanter sitert i AP-artikkelen, oppmuntret AMLO og ledere av hans Bevegelse for nasjonal fornyelse (Morena) «aktivt Matamoros-fagforeningen fra å gå for lønnsøkningen».

Det var ikke fagforeningen som krevde lønnsøkningen, men arbeiderne som organiserte seg uavhengig av og mot fagforeningens eksplisitte trusler. Nå lener styringsklassen seg desperat på fagforeningene og deres støttespillere for å blokkere utviklingen av en landsdekkende streikebevegelse.

Avisa Milenio advarte for at «det er frykt for spredning i grenseområdet, hvor millioner håper på en økning av sine inntekter.» Avisa siterer en anonym bedriftsleder som sa: «Dette er uten presedens. Vi er alle involvert i det som her vil markere hva som skal bli fremtiden for produksjon i dette landet.»

Næringslivsnettstedet Manufactura.mx rapporterte at en bedriftsrepresentant sa at industriarbeidere var «forurenset» av kravene om en lønnsøkning på 20 prosent, og at selskapene forutser at streikene vil spre seg. Bedriftsrepresentanten sa: «Vi har et utmerket forhold til fagforeningen» og han håpet at fagforeningen ville hjelpe selskapet å unngå en streik.

Ifølge Noticieros Televisa er det «i maquiladora-industrien i Baja California [delstaten hvor Tijuana, den største maquiladora-byen, ligger], en frykt for at arbeidere der vil starte en streik for lønnsøkninger». Noticieros Televisa rapporterer at maquiladora-foretakene «opprettholder en dialog med bransjens fagforeninger med sikte på å unngå arbeidsnedleggelser».

Arbeidere er både opprømte over at streikene vokser og bekymret for at selskapene planlegger å forråde hvilken avtale de enn måtte oppnå.

En Matamoros-streiker sa: «Vi må alle gå ut sammen. Fagforeningen er redd for at vi forener oss. De fleste av oss er allerede ute i streik. Problemet er at fagforeningen ikke har hjulpet oss og ikke har representert oss. Nå må vi gå ut og organisere vakter. Vi ber ikke om almisser, bare det vi fortjener.» Arbeideren sa at en fagforeningsrepresentant hadde fortalt henne at «dere er verdiløse, for å være her ute.»

En streikende Kearfott-arbeider fortalte til WSWS: «Jeg er glad for de nye streikende. Dette gjelder for alle arbeidere langs grensa som har denne klausulen i sine kontrakter», som fastslår at lønningene skal økes i takt med minimumslønna. «De samme selskapene satte det inn der, og nå må de betale. Vi er den mest utnytta og minst kompenserte klassen. Jeg mener at det er på tide for dem å gi oss tilbake hva de har tatt.»

En arbeider ved Autoliv forklarte til WSWS at etter at selskapet gikk med på arbeidernes krav, «begynte de å si opp folk, så snart vi var tilbake på jobb».

En arbeider ved Tyco, nok et foretak som innvilget lønnsøkningen og bonusen, fortalte også WSWS at det er en voksende stemning for å streike igjen, for å beskytte deres kolleger mot repressalier:

«På Autoliv sparker de en gjeng med folk uten sluttvederlag eller bonus. Sjefen sier opp arbeidere og håner dem, og forteller dem at de ikke vil få utbetalt bonusen eller noe sluttvederlag. De blir sendt til forliks- og voldgiftsstyret og blir fortalt at de må vente et halv-år eller ett år, for å løst ting. Tydeligvis er dette styret på parti med Autoliv.»

«Jeg mener at flertallet som nå er i jobb, mange som ikke engang deltok i spontanstreikene, burde streike igjen for å støtte sine oppsagte medarbeidere. De får allerede sine bonuser og lønnshevingen. Vi er en ny generasjon som ikke visste hvordan vi skulle streike. Vi har vunnet oss respekt, om folk liker det eller ikke. Kanskje er det ikke all den respekten vi trenger, men dette er vår første streik, og hvis ting ikke blir bedre, vil vår andre streik være mer organisert.»

Selv om den amerikanske næringslivspressen nå begynner å rapportere om virkningen av streikene i Mexico fra et økonomisk synspunkt, har nettsidene til Den internasjonale sosialistorganisasjonen (ISO) og Sosialistisk Alternativ, såvel som magasinet Jacobin til De demokratiske sosialistene i Amerika (DSA), alle fullstendig ignorert streiken. Ingen av disse antiarbeiderklasse, antisosialistiske organisasjonene har publisert en eneste artikkel om de meksikanske maquiladora-arbeidernes opprør.