Økonomidisposisjoner i den nordamerikanske bilindustrien

Hvordan globale bildelkonsern profitterer på utbytting av meksikanske arbeidere

Av Shannon Jones
4 February 2019

De massive streikene til maquiladora-arbeidere i Matamoros i Mexico har brakt til offentlig oppmerksomhet de særdeles utbyttende betingelsene arbeidere står overfor der de produserer for globale bildel-leverandører og andre produksjonsindustrier, i det eksportorienterte maquiladora-beltet langs den amerikansk-meksikanske grensa.

Det er 345 ‘Nivå 1’-bilindustrileverandører med operasjoner i Mexico, ifølge en nylig rapport fra ProMexico, en organisasjon opprettet av den meksikanske regjeringen for å fremme internasjonal handel og utvikling. Anslagsvis 65 prosent av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) i Mexico er i industrier relaterte til bildel-leveranser.

Profittene hentet ut fra de meksikanske arbeidernes svette og slit er en kilde til enorm berikelse for aksjeeiere og konserndirektører for de transnasjonale bildel-leverandørene, mange av dem basert i nærheten av Detroit i Michigan.

Bildelproduksjonen i Mexico er tett integrert med det globale bilmarkedet, der mange av de delene som blir laget i Matamoros og andre byer går til USA. Grensovergangen i Brownsville i Texas håndterte varehandel til en verdi av $ 14,7 milliarder i 2017 [NOK 124 milliarder]. Bildeler er Mexicos nest største eksportkategori, etter petroleum.

Det følgende er profiler av bare noen få av de multinasjonale foretakene og ledende personligheter involvert i produksjonen av bildeler i Mexico.

Kanadiske Magna, basert i Aurora i Ontario, er verdens femte største bildelprodusent, med $ 39 milliarder [NOK 329 milliarder] i omsetning i 2017, og inntekt-før-skatt på $ 3 milliarder [NOK 25 milliarder]. Konsernet åpnet nylig en fabrikk i Querétaro i Mexico, for produksjon av støpte og utvendige deler. Konsernet sysselsetter ca. 24.000 arbeidere i Mexico, ved 30 forskjellige fabrikker, deriblant i Matamoros.

Don Walker, administrerende direktør for Magna, er en av de best kompenserte sjefene i Canada, med ei årslønn på $ 20,4 millioner [NOK 172 millioner]. I tillegg har han aksjeopsjoner for $ 25,4 millioner [NOK 214 millioner] som ikke er innløst, og $ 10,2 millioner [NOK 86 millioner] i aksjebundne tildelinger som er garanterte, men ikke utbetalt.

Lear Corporation, med base i Southfield i Michigan, har ca. 46.000 ansatte i Mexico og opererer 23 fabrikker, ifølge en rapport. Konsernet bokførte en omsetning på $ 21,1 milliarder [NOK 178 milliarder] i 2018 og en nettoinntekt på $ 1,15 milliarder [NOK 10 milliarder]. I 2017 fikk konsernets fem øverste sjefer tilsammen $ 34 millioner [NOK 287 millioner] i lønnskompensasjon, deriblant tidligere president og adm. dir. Matthew Simoncini som fikk $ 14,8 millioner [NOK 125 millioner].

Autoliv, basert i Auburn Hills i Michigan, utenfor Detroit, regner seg som verdens største leverandør av sikkerhetsutstyr til bilbransjen. Konsernet har fabrikker i Tijuana, Matamoros og Lerma, og tre produksjonsfabrikker i Querétaro, og sysselsetter tilsammen 11.000 arbeidere i Mexico. De lager ‘airbags’, sikkerhetsbelter, sikkerhetsbelte-flettverk og ‘airbag’-puter. Arbeidere på Autoliv-fabrikken i Matamoros var blant de første som gikk ut i streik, og arbeidere rapporterer nå at selskapet sparker arbeidere i repressalier.

Konsernet rapporterte før-skatt-inntekter på $ 506 millioner [NOK 4,265 milliarder] i 2017, av en omsetning på $ 10,4 milliarder [NOK 88 milliarder]. Mikael Bratt, president og adm. dir. for Autoliv, hentet ut den relativt beskjedne gasjen på $ 1,7 millioner [NOK 14 millioner] i direktørkompensasjon i 2017. Mats Backman, økonomidirektør i Autoliv, tjente $ 1,5 millioner [NOK 12,6 millioner].

Den fransk-baserte bildel-produsenten Faurecia opererer 14 fabrikker med 10.000 ansatte i Mexico. Foretaket bokførte $ 24.17 milliarder [NOK 204 milliarder] i bilkomponentsalg i 2017. Det er den sjette største bilkomponentprodusenten i verden, og de produserer seter, interiørsystemer og utslippskontroll-teknologi. Foretakets amerikanske virksomheter var nylig gjenstand for en eksponering av World Socialist Web Site Autoworker Newsletter.

Typisk for den rovgriske karakteren til den globale bildelproduksjonen er Dura Automotive. Deres Matamoros-fabrikker produserer parkeringsbremsekabler og karosseri-motor-signalkabler og andre komponenter til store bilprodusenter, blant annet Ford, Fiat Chrysler, General Motors, Honda og TRW, Subaru og KIA.

Lynn Tilton, eier og adm. dir. for Dura, er beskrevet av Forbes som «a self-made woman», med en estimert nettoverdi på $ 830 millioner [NOK 7 milliarder]. Som grunnlegger og eier av den private investeringsvirksomheten Patriarch Partners kjøper hun opp foretak i problemer, gjennomfører brutal ‘downsizing’ og selger foretakene deretter for en profitt. I 2016 førte den amerikanske Verdipapir- og valutakommisjonen (SEC) bedragerianklager mot Tilton og Patriarch Partners, med påstander om at de virkelige verdiene av midlene de forvaltet var skjult for investorer.

Tilton pendler angivelig til sitt New-York-kontor med helikopter og «eier boliger i Florida, i Arizona, på Hawaii, og en italiensk villa ved Como-sjøen, like oppe i fjellet fra George Clooney» som er verdt $ 60 millioner eller mer [NOK 506 millioner].

I et intervju med Forbes skrøyt hun av å eie smykker for $ 25 millioner [NOK 211] og fly for ytterligere $ 10 millioner [NOK 84 millioner]. Hun rapporterte at hun har et ‘reality show’ om sin virksomhet («Diva of Distressed») under veis, i samarbeid med Sundance Channel. Hun viste Forbes-reporteren en regnskapsførerutskrift over sine eiendeler i gull, sølv og kontanter, til en samlet verdi av $ 544 millioner [NOK 4,6 milliarder].

Tyco International er nok et multinasjonalt konglomerat med virksomhet i Matamoros. Det fusjonerte med Johnson Controls i 2016 for å danne Johnson Controls International plc.

Foretakets forhenværende finansdirektør Mark Swartz og tidligere adm. dir. Dennis Kozlowski ble i 2005 dømt for forbrytelser knyttet til mottak av $ 81 millioner [NOK 683 millioner] i ikke-autoriserte bonuser, for selskapskjøp av kunst for $ 14,7 millioner [NOK 124 millioner] og utbetalingen av et investeringsbankgebyr på $ 20 millioner [NOK 169 millioner] til en tidligere Tyco-direktør.

Edward Breen, en annen Tyco-direktør, som erstattet Kozlowski, fikk en gylden fallskjerm da han forlot sin stilling som adm. dir. i september 2013, med kompensasjon, pensjonsutbetaling, aksjer og andre fordeler verdsatt til over $ 150 millioner [NOK 1,26 milliarder].

Breen, som forble i posten som Tyco-styreformann, fikk i 2016 en ekstra engangs pensjonsbetaling på $ 30 millioner [NOK 253 millioner], melder Tyco. Han har siden blitt utnevnt til adm. dir. i Dupont, hvor han mottok en 2018-kompensasjon på $ 13,7 millioner [NOK 116 millioner], og han opererer også som en direktør for kabelgiganten Comcast.

En annen stor aktør i bildelindustrien i Mexico er International Automotive Components Group (IACG), etablert i 2006 av den nåværende amerikanske finansministeren Wilbur Ross. Ross ble beryktet som en ‘asset stripper’, som kjøpte opp nødstilte foretak for deretter å påføre arbeidere og pensjonister tunge angrep. Han samarbeidet med fagforbundet United Steelworkers for å rane titusenvis av pensjonister for deres pensjoner ved LTV Steel, og andre bedrifter.

Ross er en aggressiv talsmann for handelskrig innen Trump-administrasjonen, og foretakene han opererer utnytter arbeideres arbeidskraft over hele verden. Trump-administrasjonens hardnakkede pådriv for å gjøre syndebukker av innvandrere, og byggingen av en mur mot Mexico, står i sammenheng med styringsklassens besluttsomhet for å holde arbeidere i Canada, Mexico og USA splittet for mer effektivt å kunne utnytte arbeidet deres.

Frem til juni 2018 var Steve Miller president og adm. dir. i IACG, den tidligere sjefen for Delphi Automotive, nå Aptiv, en annen stor bilprodusent med virksomhet i Mexico. Han er en hensynsløs fiende av arbeiderklassen, som brukte Delphi-konkursen i 2005 for å pålegge massive arbeidsplassreduksjoner og innrømmelser, lastet på arbeiderne og pensjonistene.

Etter Delphi-konkursen presenterte Miller en visjon hvor lave lønninger i Kina, Mexico og andre mindre-industrialiserte land burde sette en standard for kuttingen av lønninger og pensjonsytelser i USA. Han kalte anstendige lønninger, definerte pensjoner og en pensjonering etter 30-års-ansettelse for en anakronisme, som amerikansk næringsliv ikke lenger kunne tolerere eller ha råd til.

Der han siktet på Medicare [o. anm.: offentlige bidrag til dekning av helseforsikring for pensjonister og trengende] og Social Security [o. anm.: det amerikanske pensjonssystemet] skrev han: «Den overveldende oppladningen i den politiske tredje-skinna med berøring av disse rettighetene, vil forhindre at vi får gjort korrigerende tiltak i årevis, men problemet vil bare vokse. Jeg frykter noe i retning av en generasjonskrigføring, etterhvert som ungdom i stadig større utstrekning får lønningene redusert og skattet vekk, for å støtte sosialprogrammer for deres besteforeldres inntekts- og helseproblemer.»

Samtidig som han kuttet arbeidsplasser og lønninger for arbeidere ble Miller beryktet for å levere ut heftige kompensasjonspakker til Delphi-direktører. Miller selv fikk en multimillioner dollar signeringsbonus da han ble ansatt som Delphi adm. dir., bare måneder før han drev foretaket til konkurs.

Dette er noe av bakteppet for streikene til arbeidere i Matamoros, som modig har prøvd å lirke tilbake en liten del av profittene de transnasjonale konsernene har hentet ut.