Kontraktsfristen er i dag på fredag, og USW har holdt 30.000 oljearbeidere i mørket

Av Jessica Goldstein
1 February 2019

Kontrakter for 30.000 oljeraffineri- og kjemikaliearbeidere i USA utløper kl 12:01, i dag fredag. Fagforbundet United Steel Workers (USW) begynte forhandlinger med oljeselskapene, først med Royal Dutch Shell, den 16. januar. Siden forhandlingene begynte har USW bevisst jobbet for å holde arbeiderne i mørket hva angår status for kontraktsforhandlingene, mens fagforbundet utarbeider en avtale sammen med motpartens ledelse som skal sikre en fortsatt flyt av enorme profitter inn i oljeselskapenes kasser.

Under opptakten opp mot tidsfristen har fagforbundet sendt ut en rekke tekstmeldinger til arbeiderne, angivelig for å oppdatere dem om fremdriften i forhandlingene. I én slik melding sendt arbeidere på onsdag sto det, vagt formulert: «Selskapet fremmet et uakseptabelt forslag til Oljeforhandlingsbordet [‘National Oil Bargaining table’] tidligere i dag. USW har avvist det. Forhandlinger fortsetter.» Ingen ytterligere detaljer var angitt.

Ifølge en Reuters-rapport den 25. januar var fagforbundet og Shell engasjert i «opphetede» samtaler om USWs forslag om å erstatte kontraktsarbeidere med organiserte arbeidere. Det ville være feil å tro at offisielle fagforbundsrepresentanter er interessert i å øke levestandarder for kontraktsarbeidere, som vanligvis betales mindre enn andre ansatte og får få eller ingen ‘benefits’ [fordeler; f. eks. helseforsikring, som i USA tradisjonelt har vært tilknyttet ansettelse]. Deres eneste bekymring er å utvide fagforbundets avgiftsbetalende base.

En annen artikkel, den 25. januar i Northwest Indiana Times meldte at USW «søkte en ‘ingen tilbakekallings’-klausul, som ville fornye tidligere avtaler om visse saksanliggender, eksempelvis ingen avskjedigelser, jobbsikkerhet, helse og sikkerhet, opprettholdelse av bemannings- og fabrikknedleggelsesprosedyrer» og «videreføringer som skal oppretthold fagforbundskontrakter dersom raffinerier blir solgt, eller på annen måte skifter hender».

Det sa ingenting om andre anliggender som angår arbeidere som blir urettmessig oppsagt, eller om tvungne pensjonsordninger og heller ikke om planer om å opponere mot angrep på arbeidere som følge av raffineri- og anleggssalg, så lenge USW fortsatt er berettiget å hente inn medlemsavgifter.

Under denne nåværende forhandlingsrunden ville det tjene arbeidere vel å huske hva som kom ut av alle USWs poseringer som talsmenn for arbeideres helse og sikkerhet under kontraktsforhandlingene i 2015. Etter at fagforbundet hadde isolert 7.000 arbeidere i streik på 12 oljeraffinerier og tre kjemiske fabrikker i USA, presset de gjennom en knefallkontrakt som ikke inneholdt noen konkrete aksjonsplaner, men bare lovet «diskusjoner» om helse- og sikkerhetsspørsmål med selskapene.

USW presset arbeidernes kamp for lønninger tilside tidlig under 2015-streikene og proklamerte at kampen bare handlet om sikkerhet. På den måten la de grunnlaget for en knefallkontrakt som ikke ga noen reelle forbedringer av arbeidsbetingelsene i raffineriene og ved fabrikkanleggene, og en ynkelig 14 prosents lønnsvekst over fire år – et lønnsnedslag når inflasjon og flere tiår med angrep på arbeideres levestandarder tas i betraktning.

Takket være USWs påtvungne 2015-avtale har ‘the Big Five’ ansamlet enda større profitter. Bare for de tre første kvartalene av 2018 bokførte de samlet mer enn $ 198 milliarder [NOK 1,679 billioner] i bruttoprofitt, og er nå satt til i vesentlig grad å overgå sine 2017-tall.

USW foreslår en 8 prosent årlig lønnsheving over avtalens varighet – kun lommerusk for oljegigantene. USW har ikke sagt noe om selskapenes overføring av overskuddene svettet ut av arbeiderne for finansieringen av aksjetilbakekjøp og andre former for Wall-Street-gambling.

Oljekonsernenes gigantiske profitter er på bekostning av liv og helse for oljearbeidere, som ofte sliter under helsefarlige betingelser. Arbeidere som jobber med antennelige stoffer, som olje og gass, må forholde seg til eksteme forholdsregler for beskyttelse mot skader. På grunn av foretakenes bevisste nedbemanninger ved anleggene er det ikke uvanlig at oljearbeidere tilbringer 70 eller flere timer per uke på jobb, med svært lite tid til overs for familier og venner. Overarbeid på grunn av stram bemanning og produksjonskrav kommer på toppen av farene de konfronterer på arbeidsplassen. USW har vært tause om disse sakene siden forhandlingsrundene i 2019 begynte.

Hva kan arbeidere forvente skjer i dag på fredag, ved kontraktsfristen? Det er en mulighet for at fagforbundet oppnår en knefallavtale med motparten i siste øyeblikk, eller at de forlenger den nåværende kontrakten mens de forsøker å utarbeide en innrømmelse. En annen mulighet er at USW kan kalle for en avstemming om å streike, for å la arbeidere slippe ut damp, bare for å ignorere resultatet som de gjorde med 31.000 stålarbeidere i september. Så er det muligheten for at fagforbundet kaller for en streik etter en avstemming, men bare mobiliser en brøkdel av arbeidsstyrken, som de gjorde i 2015, for å splitte og demoralisere opposisjonen mot et knefall.

Under disse betingelsene, hvordan kan arbeidere føre en ekte kamp for sine krav? Under kontraktskampene i 2015 var Socialist Equality Party og World Socialist Web Site den eneste politiske tendensen som viste oljearbeidere en vei frem for deres kamp, og oppfordret arbeidere om å ta kampen for høyere lønninger, full helseforsikringsdekning og sikkerhet, i sine egne hender ved å danne egne grunnplankomitéer uavhengige av USW. Vi oppfordret oljearbeidere til å knytte sine kamper sammen med andre grupper av arbeidere i USA, for eksempel bilarbeidere, lærere og Amazon-arbeidere, og rekke ut til arbeidere i andre industrier rundt om i verden.

Mens streiken i 2015 viste oljearbeidernes besluttsomhet for å slåss, ble kampen deres isolert og undertrykt av USW. Arbeidere må ikke tillate at det gjentas.

Oljearbeidere konfronterer multinasjonale konsern som høster sine profitter fra utbyttingen av arbeidet til arbeidere over hele verden. Arbeidere må avvise nasjonalismen fra USW og de to store politiske big-business-partiene, som anvendes for å splitte dem fra deres arbeiderklasseallierte i Midtøsten, Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Oljearbeidere har sterke allierte blant de tusenvis av amerikanske lærerne som organiserte spontanstreiker i løpet av det forrige året, blant «de gule vest»-protesterede i Frankrike, og de 70.000 maquiladora-arbeiderne på grensa mellom USA og Mexico i Matamoros. Alle disse arbeiderne kom inn i kamp i opposisjon til fagforeningenes tiltak for å undertrykke deres mobilisering.

For å lykkes må den bredest mulige industrielle mobiliseringen av arbeiderklassen knyttes til et sosialistisk program og et perspektiv som sikter på å ta kontroll over energigigantene og omdanne dem til offentlig eide nasjonale foretak som skal anvendes for sosiale behov, ikke for privatprofitt.