Frankrikes president Macron besøker Cairos bøddel

31 January 2019

President Emmanuel Macrons besøk til Kairo på søndag, for samtaler med Egypts blodstenkte militærdiktator general Abdel Fattah al-Sisi, var en knapt tilslørt trussel mot arbeiderklassen, stiltiende støttet av regjeringer over hele verden.

I elleve uker har hundretusenvis av «gul vest»-protesterende i Frankrike marsjert hver helg for å kreve høyere levestandard, skattehevinger for de rike, og en slutt på undertrykking og militarisme. Men finansaristokratiet vil ikke gi noen innrømmelser for arbeidernes sosiale og politiske krav. De forbereder seg snarere på en drastisk intensivering av undertrykkingen av sosial protest, samtidig som kapitalistklassen rundt om i verden gjennomgår en universell dreining mot autoritære styreformer.

Betydningen av Macrons besøk til Sisi er ikke til å ta feil av. Sisi er beryktet for sin anvendelse av massemord for å drukne arbeiderklassens revolusjonære kamper i blod, da de brøt ut i Egypt i 2011. Under 2013-kuppet mot den islamistiske presidenten Mohamed Mursi skjøt hans tropper ned tusenvis på gatene i Egypts byer, i åpent dagslys. Siden da har over 60.000 mennesker blitt fengslet, og Sisi-juntaen gjennomfører massive juridiske skueprosesser mot sine motstandere og anvender systematisk tortur av tusenvis av politiske fanger, som menneskerettighetsgrupper har dokumentert.

Macrons påstander på søndag kveld om at han besøkte bøddelen i Kairo for at han kunne «snakke åpnere» om «menneskerettigheter» er latterlig. Sisi forbød på slutten av fjoråret salg av gule vester i Egypt, av frykt for at masseprotester skulle spre seg fra Frankrike til Egypt. Macrons møte med Sisi er utvilsomt sentrert rundt en feberhet diskusjon om undertrykking.

Arbeiderklassen er konfrontert med et parasittisk finansoligarki som ikke kan, og vil ikke gi noen innrømmelser, og den står overfor en politisk kamp som bare kan ha ett av to utfall: revolusjon eller kontrarevolution.

I Kairo gjorde Macron det klart at Frankrike ville fortsette å bevæpne Sisi til tennene, mot de egyptiske arbeiderne. Franske salg av Rafale-jagerfly og annet militærutstyr til Sisi skal fortsette, til tross for Macrons unnvikende kommentarer om menneskerettigheter. «Jeg ville skille mellom de to emnene,» sa han. «For oss henger de ikke sammen, og det har de aldri gjort.»

Da han ble spurt om Amnesty Internationals rapport om at franske pansrede kjøretøy ble brukt i 2013-undertrykkingen i Egypt, sa Macron at Frankrike «var av den formening at de ville bli brukt til militære formål». Han påsto at det er «ingen mulig tvetydighet» i franske våpensalg, at våpnene er ment for «forsvar av egyptisk

territorium mot eksterne fiender», ikke mot den egyptiske befolkningen.

Hvem tror Macron han lurer? Franske pansrede kjøretøy brukes til å undertrykke arbeiderne ikke bare i Egypt, men også i Frankrike – siden Macron gikk til det uhørte skritt å sette inn pansrede kjøretøy mot «de gule vestene». Når Macron eskalerer undertrykkingen i Frankrike og overøser Kairo med våpen, da kan Sisi ta Macrons tannløse kommentarer som et grønt lys for bruk av franske våpen for videre tilslag i Egypt.

Kapitalistklassens autoritære regimer og politi-stat-politikk står nå overfor en utfordring fra arbeiderklassen. Etter mer enn et kvart århundre av imperialistisk krig i Midtøsten siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, og etter et tiår med EU-innstramminger etter 2008-krasjet, bryter nå mekanismene som har vært brukt til å undertrykke klassekampen sammen. Et globalt oppsving i klassekampen er på gang, der 2011-oppstanden i Egypt var en forløper.

Innledningen av året 2019 har sett et spontanopprør av 70.000 bilarbeidere i Matamoros i Mexico, som er den største streiken på det nordamerikanske kontinentet på 20 år, såvel som streiker og protester mot innstramminger over hele Europa, og «de gule vestenes» fortsatte massedemonstrasjoner i Frankrike.

Etter landsdekkende demonstrasjoner i Tunisia i desember, brakte en generalstreik av 700.000 arbeidere den 14. januar landet til stillstand, der titusener i Tunis ropte: «Befolkningen vil se regimets fall.» I forrige uke hadde Sisi besøk av den sudanesiske presidenten Omar al-Bashir, som leder en regjering som har arrestert hundrevis og drept dusinvis siden protester begynte i Sudan i forrige måned over den stigende kostnaden for brød og andre grunnleggende varer.

Når nå masser av arbeidere og ungdommer internasjonalt trer inn i kamp er det viktig å trekke lærdommene fra Macrons besøk til Kairo. Macrons hylling av den franske fascistdiktatoren Philippe Pétain i november fjor, eller den tyske innenriksministeren Horst Seehofers påtegning av nynazistiske opptøyer i tyske byer, er ikke isolerte tilfeldigheter. Konfrontert med en utfordring nedenfra vil styringsklassen gå for å bruke de mest hensynsløse metoder.

Den franske styringselitens svar på «gul vest»-protestene har vært å iverksette massearrestasjoner og undertrykking av en skala ikke sett i storby-Frankrike siden naziokkupasjonen. Over 5.000 protesterende har blitt arrestert, deriblant mer enn 1.700 på én enkelt dag, den 8. desember. Minst fire demonstranter har fått sprengt av hender av politiets stungranater, anslagsvis 20 har mistet øyne av politiets bønneposekuler, og en person har blitt permanent døv.

Bilder har dukket opp som viser opprørspoliti i Paris som bærer Heckler & Koch G36 halvautomatiske angrepsgeværer ladet med skarp ammunisjon, og det pågår en rasende debatt innen den franske styringsklassen om å prøve å få implementert den undertrykkende politikken anvendt av Sisi i Egypt mot «de gule vestene».

Luc Ferry, en tidligere fransk utdanningsminister og selvutnevnt «filosof», fordømte den 7. januar «de gule vestene» på radio, der han krevde at militæret måtte bruke skarp ammunisjon mot dem: «Vi har den fjerde-største hæren i verden, og den er i stand til å stoppe disse fit...e,» sa han. «Denne slags bøller ... fra det ekstreme høyre, det ekstreme venstre og fra sosialboligkvarterene, som kommer for å slå politiet – nok!»

Denne uttalelsen oppsummerer sentimentene som råder ikke bare innen de franske styringsklassene, men de samme over hele verden, som ser vendingen til diktatur og undertrykking som det eneste middel for å støtte opp det stadig mer hatede kapitalistsystemet.

Arbeiderklassens mest grunnleggende behov i dag, inkludert forsvaret av de mest fundamentale demokratiske rettighetene, kan ikke imøtekommes uten et frontalangrep på kapitalistklassens formuer og privilegier – den internasjonale arbeiderklassens kamp for eksproprieringen av styringsklassen og byggingen av sosialisme.

Will Morrow og Alex Lantier