«Jeg vil at arbeiderklassen, klassen som driver samfunnet, skal slåss for et bedre liv»

En maquiladora-arbeider i Matamoros i Mexico snakker ut

Av Alex González og Andrea Lobo
25 January 2019

En arbeider på «maquiladora»-fabrikken Dura Automotive i Matamoros i Mexico, der de produserer bildeler, og som ønsket å bli kalt «Miguel», snakket med World Socialist Web Site om sine arbeidsbetingelser, om livet i Matamoros, og hans tanker om en forent kamp av alle arbeidere for å slåss for et bedre liv. Han oppfordret arbeidere rundt om i verden til å følge «Matamoran-modellen» og gjøre opprør mot deres fagforeninger og organisere en uavhengig kamp gjennom sosialmedier.

Miguel jobber på en av de 3.000 «maquiladora»-‘sweatshop’-fabrikkene som sysselsetter mer enn en million arbeidere langs den meksikanske siden av grensa mellom Mexico og USA. Selv om maquiladora-arbeiderne genererer milliarder av dollar i profitt for noen av verdens største foretak, balanserer de selv på kanten av fattigdom og blir brutalt utbyttet både av fagforeningene og av ledelsen.

I 13 dager har nå mer enn 70.000 arbeidere i Matamoros tappert vært i streik, i opposisjon mot fagforeningene og foretakene som har truet og fysisk trakassert dem, i deres forsøk på å tvinge dem til underkastelse. Men arbeiderne i Matamoros har fått nok. De krever en lønnsøkning på 20 prosent, samt en bonus på $ 1.700 [NOK 14.582], en reduksjon av fagforeningsavgiftene og ei kortere arbeidsuke, for å få mer tid til overs med sine familier.

Miguel jobber 12-timers dager, 6 dager i uka for å besørge seg selv og kona si, som også arbeider på maquiladora-fabrikkene. Han tjener $ 9 dollar dagen [NOK 77] – eller bare 75 cent timen [NOK 6,40]. Miguel står opp kl. 4:00 hver morgen og pendler i mer enn én time for å komme til fabrikken.

Han rapporterer at det har vært alvorlige ulykker på fabrikkene på grunn av usikre arbeidsforhold. «Mange mangler lemmer, det har vært skadde fingre og hender, og til og med arbeideres skalper. Det er noen fabrikker der kvinnelige arbeideres hår blir fanget inn i maskinene. Når arbeidere blir skadet blir de ikke lenger hyret, fordi de har dårlig helse eller kan forårsake alvorlige ulykker.»

Miguel rapporterer at deres lange timer på fabrikkene har kostet dem enormt fysisk og følelsesmessig. «Vårt kosthold og vår helse er svært dårlig,» sa han. «De utnytter oss enormt. Mange arbeidere lider av ernæringsproblemer, de har problemer med magen og fordøyelsen, og de får ikke lov å gå på toalettet.»

Akkurat som deres kolleger ved multi-milliarder-dollar-konsern som Amazon eller UPS, blir arbeidere som blir skadet på jobben fortalt av ledelsen eller fagforeningene om å søke andre tjenester enn å gå til selskapets egen lege. «Selskapene sender oss til offentlige sykehus fordi de ikke vil betale selv. De sender arbeidere til privatklinikker og fraskriver seg sitt eget ansvar overfor arbeiderne.»

Han beskrev en gjennomsnittsmorgen:

«Organiserte arbeidere ankommer kl. 06:30 for første skift,» fortalte han. «Dagens første pause er klokka 8:15. Vi har bare 15 minutter fra pausen starter til vi må være tilbake på plass ved produksjonslinja.»

Men de 15 minuttene inkluderer tiden det tar å komme seg til kantina og tilbake, få hentet seg mat og også til å få brukt toalettet. «Så egentlig er pausen vår mye kortere,» sa han. «Vi bruker to minutter for å komme oss til kantina og to minutter tilbake. Det betyr at vi bare har en 10-minutters-pause. Ledelsen skriver ned tiden vi forlater og tiden vi er tilbake ved linja. Men vi er ikke roboter, vi kan ikke spise på fem minutter og være forskynte!»

Disse ‘sweatshop’-ene er satt opp, med regjeringens velsignelse, som toll- og tariff-frie foretak. Det betyr at foretakene er unntatt fra det meste av lokal og nasjonal beskatning. Mens det tapper hele stater for inntektskilder etterlater det arbeiderne til statlig subsidierte helsetjenester og innkvarteringer.

«De sosiale tjenestene er forferdelige. Hvis du er syk og drar til et statssykehus, da kan du gjerne vente en måned eller to før du får se en lege,» forteller Miguel. «Dette er alvorlige forhold, og mange arbeidere har hatt store problemer fordi de ikke har hatt tilgang til medisinske tjenester i tide. Dette ser vi i alle deler av arbeiderklassen her i Matamoros.»

Da han ble spurt om kvaliteten på skolene, sa Miguel: «Utdanning bør ikke være basert på om du er en forretningsmann eller ikke. De utdanner oss bare til å jobbe på maquiladoras, eller en annen tilsvarende arbeidsplass. Dette er gigantiske foretak, som dere sier, med store skattegevinster som er svært lønnsomme for dem.»

I tillegg til farene på fabrikkene står arbeidere overfor daglig risiko gatelangs, spesielt siden de går til og fra jobb tidlig på morgenen. «I Matamoros er det tøylesløs vold på grunn av organisert kriminalitet. Politiet utpresser oss, transportarbeidere utpresser oss. Og så er det saken hva angår kvinnelige arbeidere. Kvinner er mer sårbare i disse situasjonene. Kona mi må gå hjem til fots, klokka to eller tre om natta.»

Forholdene i Matamoros er ikke unike for denne byen. «Dette er forhold som det ikke snakkes om, men det skjer her i vår by, og rundt om i hele verden. Matamoros er ikke det eneste stedet som lider av disse problemene. Her i denne byen handler det om at selskapene skal tjene penger, selskapene skal tjene penger, selskapene skal tjene penger. Du går fra jobb, og neste dag er det tilbake til samme rutinen.»

WSWS-reporterne fortalte Miguel om interessen Matamoros-streiken genererer ute blant den internasjonale arbeiderklassen.

Da reporterne spurte hva han ville si til arbeidere rundt om i verden, meldte han: «Jeg vil at den internasjonale arbeiderklassen skal stå opp mot selskapene som holder dem undertrykt og slitne, som holder dem fattige for å beholde billigarbeidskraft til sin disposisjon .... På et tidspunkt i historien vil folk forstå den kraften de har for å slåss for sine rettigheter. Jeg er veldig oppstemt av å se vårt folks oppvåkning. Det er veldig mange arbeidsplasser som er i fare her i denne byen nå på grunn av våre aksjoner, men jeg tror det vil være verdt det. Noe bra må komme ut av dette. Dette er arbeiderklassen som reiser seg. Jeg inviterer arbeidere overalt til å kjempe for det de fortjener.»

Miguels historie demonstrerer kraftig arbeideres felles oppfatninger der de konfronterer de samme forholdene på sine arbeidsplasser over hele verden. I motsetning til den nasjonalistiske giften fra fagforeningene, er ikke meksikanske arbeidere fiendene til arbeidere i USA, Canada, Kina eller noe som helst annet land, og de er bare nok ei lenke i de samme konsernenes globale utbyttingskjede.

Mens fagforeningene vil holde dem skilt etter bransje, industri og land, er arbeidere overalt ivrige etter å danne forbindelser med hverandre internasjonalt. Protestaksjoner i Matamoros som «Dagen Uten Arbeidere», som appellerte til deres amerikanske allierte, må utvides og gjøres mer bevisste og konkrete. Arbeidere må forstå at deres krav – en godt betalt jobb, trygge arbeidsforhold, fullt finansierte sosialtjenester, fritid for kultur og underholdning – bare kan oppnås gjennom en internasjonal kamp for å ekspropriere rikdommen til kapitalistene, som forvalter alle samfunnets ressurser .