To år med Trump-administrasjonen

Av Patrick Martin
24 January 2019

For to år siden, i forkant av innvielsen av Donald Trump som USAs 45. president, publiserte World Socialist Web Site en Perspektiv-artikkel [engelsk tekst] som kalte denne seremonien «en begivenhet som vil leve i sjensel». Artikkelen bemerket den utbredte oppfatningen at med Trump har USA «lagt ut på en kurs som vil føre til en katastrofe av utenkelige dimensjoner».

WSWS insisterte på at Trump ikke var en ulykke eller et avvik, men snarere et uttrykk for det dype forfallet av amerikansk demokrati gjennom mange tiår:

Historien har tatt igjen den amerikanske kapitalismen. Den langtrukne prosessen av økonomisk og sosialt forfall har gjennom tiår vært dekket over av demokratiske fraser som tjente til å tilsløre gapet mellom de offisielle politiske mytene og den underliggende virkeligheten. Men masken har nå falt. Donald Trump personifiserer korrupsjonen, hensynsløsheten, parasittismen og essensielt sett den fascistiske tankegangen til de kapitalistiske oligarkene som kontrollerer USA.

To år senere er det ikke den minste grunn til å endre den vurderingen. Den politiske konflikten som har brutt ut over den delvise nedstengningen av den føderale regjeringen, nå i sin andre måned, har ingen presedens i moderne amerikansk historie. Det er en tiltale ikke bare av Trump, men av hele USAs politiske etablissement, demokrater såvel som republikanere.

Det amerikanske politiske system er i full fart mot katastrofe, ikke fordi det tok en «feil sving» den 8. november i 2016, men fordi både Trump og hans nominelle opposisjon i Det demokratiske partiet, på forskjellige måter, representerer den amerikansk kapitalismens historiske fiasko.

Som Trump er en milliardær-kriminell hevet til den øverste posisjonen i det amerikanske politiske systemet, så hadde samtidig hans 2016-motstander Hillary Clinton langt mer støtte blant milliardærene enn han hadde. Hun hadde, tross alt, lovet å gå deres ærend og tjene deres interesser i sine foredrag for Wall-Street-publikum bak lukkede dører, som det siden ble offentlig belagt av WikiLeaks i ukene før valget.

Der Trump er en skrytende militarist som regelmessig har truet med bruk av militærmakt, inkludert atomvåpen, mot utenlandske rivaler, hadde hans opponent Clinton langt mer støtte fra militær-etterretingsapparatet og anvendte enhver mulighet til å braute om det. Hennes sluttlige kampanjeappeller var rettet, ikke mot arbeidende mennesker forlatt og gjort fattige under Obama-administrasjonen, men til den nasjonale sikkerhetseliten, der hun fordømte Trump for å være svak på Russland og satte scenen for kampanjen for antirussisk propaganda og løgnene som etterfulgte Trumps seier i valgkollegiet [‘the Electoral College’].

Trump har antent en global handelskrig mens han åpent forbereder seg på krig med Iran og pøser hundrevis av milliarder dollar inn i en kjernevåpenoppbygging rettet mot Kina. Demokratene har i stor grad støttet hans handelskrigpolitikk, mens de erstatter Syria og Russland mot hans valg av Iran og Kina som de foretrukne mål for militær aggresjon. Dette er ikke alternative politiske retningslinjer, bare forskjellige veier til samme destinasjon: fullskala krig for å opprettholde amerikansk imperialismes globale dominans.

Det er noen små forskjeller mellom Trump og demokratene om innenrikspolitikken. Men igjen, disse handler om metoder og teknikker for i vesentlig grad å oppnå de samme målene. Den månedslange føderale regjeringsnedstengningen er angivelig resultat av uforsonlige meningsforskjeller over innvandring og Trumps krav om en grensemur. Men for ett år siden, ved midtpunktet av Trumps presidentskap, midt i en annen, med mye kortere føderal nedstengning, signerte demokratene på en avtale som er veldig lik den Trump tilbød dem på lørdag.

En Perspektiv-artikkel av denne forfatteren for et år siden bemerket at Charles Schumer, demokratenes leder i Senatet, hadde besøkt Det hvite hus for én-til-én-samtaler der han tilbød full finansiering av grensemuren, med $ 25 milliarder, mot Trumps gjenytelse av en avtale om å legalisere statusen for de nesten 800.000 unge, ikke-dokumenterte innvandrerne som var ført til USA som barn, og som ble innvilget begrenset rett til å jobbe eller gå på college under DACA-programmet etablert av president Obama.

Trump avviste til slutt tilbudet og krevde enda flere innrømmelser, til og med restriksjoner selv på legal innvandring, bare fordi han fornemmet demokratenes svakhet og mente han kunne gjøre mer ved å appellere til sin fascistiske antiimmigrant «base».

Som vi skrev dengang: «Som en politisk begivenhet er den føderale nedstengningen en demonstrasjon av at den amerikanske styringseliten som helhet, og ikke bare Trump personlig, er ‘uegnet’ til å operere et stort, komplekst samfunn på over 330 millioner mennesker.» Dette ble skrevet etter en nedstengning som varte bare tre dager, i motsetning til den nåværende nedleggelsen, som nå i sin 34. dag har forårsaket store forstyrrelser av den amerikanske økonomien, lufttrafikken, vitenskapelig forskning, og tilsynsfunksjoner som inspeksjon av matvaresikkerhet og overvåkningen av miljøfarer.

Om det første året av Trump-administrasjonen var dominert av demokratenes bedragerske opposisjon, med anvendelsen av lekkasjer fra militær-etterretningsapparatet og mediene hylende om påstått russisk «innblanding» for å angripe Trump fra høyre, så har Trumps andre år sett fremveksten av den eneste sosiale kraften som er i stand til å by et genuint alternativ til Trump fra venstre: den amerikanske arbeiderklassen.

Det siste året har sett massive streiker av lærere, ført utenfor og imot opposisjonen fra fagforbundene. Disse streikene brøt ut i republikansk-kontrollerte stater som Vest-Virginia, Oklahoma og Arizona. Mer nylig har lærere streiket i demokrat-kontrollerte stater som Washington og California, der 33.000 Los-Angeles-lærere har gått inn i sin andre uke på streikevakter. Lærernes arbeidsnedleggelser, som har bred støtte fra foreldre og elever, har vært del av en mer omfattende radikalisering av arbeidende mennesker, som er reflektert i streiker av bilarbeidere, telekomm-arbeidere, grunntjenestearbeidere [‘utilities’; dvs. vann, kloakk, strøm, m.m.], og mange andre.

Veksten av den politisk bevisstheten blant arbeidende mennesker ses fremfor alt i det voksende folkelige ramaskriket over angrepene som blir begått mot innvandrerarbeidere – tvangsadskillelsen av flyktningeforeldre fra deres barn, fengslingen av desperate asylsøkere, det voksende antallet arbeidsplassrazziaer, og Trumps utplassering av militæret langs grensa mellom USA og Mexico, og hans krav om en grensemur.

Amerikanske arbeidere begynner å erkjenne de arbeidende menneskene i Mexico og Mellom-Amerika som sine egne allierte. Styringsklassens frykt for denne oppvåknende solidariteten er den eneste politisk seriøse forklaringen på den totale tausheten i de amerikanske mediene om generalstreiken til bildel-arbeiderne i Matamoros i Mexico, bare noen få miles sør for Texas-grensa, som byr et inspirerende eksempel på massemobiliseringen av arbeiderklassens uavhengige styrke.

I Trump-administrasjonens tredje år er det sentrale anliggendet mobiliseringen av arbeiderklassen, som en bevisst politisk kraft uavhengig av begge de høyreorienterte grupperingene av den amerikanske styringsklassen, som slåss som skorpioner i ei flaske mens det amerikanske samfunnet fortsetter sitt stup ned i sosialt, økonomisk og kulturelt forfall. Dette innebærer byggingen av Socialist Equality Party (US) [Sosialistisk Likhetsparti], ungdomsbevegelsen Den internasjonale ungdommen og studentene for sosial likestilling (IYSSE) og World Socialist Web Site, som instrumenter for den politiske utdanningen og uavhengige organiseringen av arbeiderklassen.