Wall Street styrer

5 January 2019

US Federal Reserve sendte Wall Street en klar melding på fredag: ‘The Fed’ vil ikke tillate at det lengstvarende vekstmarkedet [‘bull run’] i amerikansk historie tar slutt. Meldingen ble mottatt klart og tydelig, og Dow steg med mer enn 700 poeng.

Hundretusenvis av føderale arbeidere forblir ‘furloughed’ [permitterte uten lønn], eller de blir tvunget til å jobbe uten lønnskompensasjon, der den delvise regjeringsnedleggelsen går inn i den tredje uka, men den amerikanske sentralbanken gjør det klart at alle statens ressurser står til disposisjon for finansoligarkiet.

Som respons på torsdagens markedsnedsalg etter en dyster rapport fra Apple og tegn på en oppbremsing av produksjonen både i Kina og i USA, erklærte ‘the Fed’ at den «lytter» til markedene og er beredt til kullkasting av planene om økte rentenivå.

Fed-styreformann Jerome Powell uttalte seg i en tale på en konferanse i Atlanta, der han var flankert av sine forgjengere Ben Bernanke og Janet Yellen, som begge jobbet for å blåse opp igjen aksjemarkedsbobla etter 2008-finanskrasjet, og han signaliserte at Fed kunne gå tilbake på sine to forventede rentehevinger for 2019.

«Vi lytter sensitivt til meldingene markedene sender ut,» sa han og tilføyde at sentralbanken ville være «tålmodig» med sin innføring av ytterligere rentehevinger. For å understreke poenget forklarte han: «Hvis vi skulle komme til den konklusjon at noe aspekt av våre planer» forårsaker et problem, da «ville vi ikke nøle med å endre dem».

Dette ekstraordinære løftet til Wall Street etterfulgte raset på 660 poeng for Dow Jones Industrial Average på torsdag, som avrundet den verste to-dagers starten for et nytt aksjehandelsår siden kollapsen av dot.com-bobla.

William McChesney Martin, Fed-styreformann fra 1951 til 1970, sa som kjent at hans jobb var «å ta vekk punchbollen akkurat når festen tar av». Nå er Fed-styrelederens oppgave å servere de velbeslåtte festdeltakerne tequilashots så snart de begynner å nyktre til.

Powells bemerkninger var spesielt slående fordi de etterfulgte fredagens publisering av den mest positive månedsrapporten for arbeidsmarkedet på over et år, der tallene, inkludert den høyeste år-mot-år lønnsveksten siden 2008-krisen, universelt ble applaudert som «konge».

Mens amerikanske finansmarkeder har opplevd den verste desembermåneden siden Den store depresjonen, med voksende frykt for en truende resesjon og en ny finanskrise, har analytikerne vært raske til å påpeke at det ikke er noen «harde» tegn på en resesjon i USA.

Både Dow og S&P 500 indeksene har falt mer enn 15 prosent fra sine nylige høydepunkt, mens den tech-tunge NASDAQ-børsen har gått inn i et fallende markedsterreng [‘bear market’], vanligvis definert som et fall på 20 prosent fra de siste høydene.

Powell innrømte at markedene er «langt foran dataene». Men det er markedene og ikke «dataene» Powell lytter til.

Siden Andre verdenskrig har ‘bear markets’ inntruffet i gjennomsnitt hvert fem-og-et-halvt år. Men skulle den nåværende trenden fortsette vil Dow-indeksen i mars oppnå 10 år uten et ‘bear market’, til tross for de nylige tapene.

Nå har ‘the Fed’ trådt inn effektivt sett med sin forsikring om at de vil allokere alt som måtte trenges for å sikre at ingen vesentlig markedsjustering finner sted. Men det betyr bare at når korreksjonen faktisk kommer, som den uunngåelig må, da vil den bli desto mer alvorlig og Fed vil ha så mye mindre makt til å forhindre det.

Fra ståstedet av institusjonens historikk er ‘the Feds’ nåværende mer eller mindre eksplisitte rolle som ‘backstop’ for aksjemarkedet en relativt ny utvikling. US Federal Reserve ble grunnlagt i 1913 og har juridisk sett siden slutten av 1970-tallet hatt «dobbeltmandatet» å sikre både maksimal sysselsetting og prisstabilitet. Fed-representanter har tradisjonelt benektet å være påvirket i sine retningslinjebeslutninger av et ønske om å drive opp aksjemarkedet.

Men som alle av den kapitalistiske statens institusjoner fungerer sentralbanken ikke upartisk og til en likeverdig beskyttelse av arbeidernes og kapitalistenes interesser. Snarere, for å sitere Det kommunistiske manifest, er den en essensiell del av «komitéen for styringen av hele borgerskapets fellesanliggender».

Paul Volcker, styreformann for Federal Reserve utnevnt av den demokratiske presidenten Jimmy Carter i 1979, foranlediget bevisst en økonomisk resesjon ved å drive referanserentenivået for føderale statsobligasjoner over 20 prosent. Hans helt bevisste formål, under påskudd av å skulle bekjempe inflasjonen, var å knuse amerikanske arbeideres bevegelse for lønnsjusteringer ved å utløse nedleggelser av fabrikkanlegg og drive opp arbeidsledigheten.

Feds handlinger under Volcker satte scenen for en enorm omfordeling av rikdom oppover, muliggjort på den ene siden av fagforeningenes undertrykking av klassekampen og på den andre siden av en vedvarende og svimlende stigning på aksjemarkedet.

Volkers resesjon, sammen med Reagan-administrasjonens knusing av streiken til PATCO-flygelederne i 1981, innledet flere tiår med masseoppsigelser, avindustrialisering og fagforeningsenes lønns- og rettighetsinnrømmelser, som førte til at arbeidets andel av den totale nasjonalinntekten falt år etter år.

Dette var også flere tiår med finansiell deregulering, som førte til ‘S&L’-krisen på slutten av 1980-tallet [o. anm.: da over 1.000 sparebanker ble krasjet av spekulanter], dot.com-bobla i 1999-2000, og verste av alle 2008-finanskrasjet.

I hver av disse krisene har Federal Reserve gjennomført det som ble kjent som «the Greenspan put» (senere «the Bernanke put») – en implisitt garantert «backstop» for finansmarkedene, som nødet investorer til å ta stadig større risiko.

I 2008 resulterte dette i den bredest anlagte systemiske finanskrisen siden Den store depresjonen, som ledet Fed-styreformann Bernanke, New-York-Fed-president Tim Geithner og finansminister Henry Paulson (tidligere adm. dir. for Goldman Sachs) til å orkestrere den største bank-‘bailout’ i menneskehetens historie.

Siden den gangen har Federal Reserve gjennomført sin mest imøtekommende pengepolitikk noensinne, og de har holdt renten på eller ved nesten null prosent i over seks år. De supplerte denne gratispakka til finanseliten med sitt pengetrykkingsprogram kalt «quantitative easing» [‘kvantitativ letting’] på flere billioner dollar.

Effekten kan sees i finansoligarkiets stadig mer svimlende formuer, som konsekvent har nytt årlige avkastninger på mellom 10 og 20 prosent siden finanskrisen, samtidig som arbeideres inntekter har stagnert eller falt.

Det amerikanske kapitalistsamfunnet er hekta på den giftige veksten av sosial ulikhet skapt av aksjemarkedsbobla. Dette fremmer i sin tur det politiske rammeverket, ikke bare for finansoligarkenes dekadente livsstil, der de hver eier et halvt dusin herskapseiendommer rundt om i verden, en privatjet og en superyacht, men også for den bredere periferien av den velstående øvre middelklassen, som byr oligarkene politisk legitimitet og støtte. Disse sosiale elitesjiktene bestemmer det amerikanske politiske liv, som den brede mengden av arbeidende mennesker effektivt er utelukket fra.

Federal Reserve er en nøkkelmekanisme for å opprettholde hele dette skitne systemet, der «Wall Street styrer». Men sentralbankens tjenester på vegne av de rike og de superrike bare forsterker kapitalismens fundamentale og uløselige motsetninger, og kaster systemet ut i stadig dypere gjeld og sikrer at den neste krisen blir så mye mer voldsom og eksplosiv.

I denne intensiverende krisen må arbeiderklassen hevde sine uavhengige interesser med samme besluttsomhet og hensynsløshet som den styringsklassen legger for dagen. Arbeiderklassen må besvare borgerskapets sosiale kontrarevolusjon med programmet for sosialistisk revolusjon.

Andre Damon