Musikalske høydepunkt fra 2018

Av Matthew Brennan og Hiram Lee
31 December 2018

Mens vi for et øyeblikk ignorerer den mer obskøne hyllesten av rikdom som finnes i listetoppmusikken, fra Beyoncé, Jay-Z eller Cardi B i 2018, kan den musikalske karakteren for alt for mange av årets utgivelser oppsummeres med et ord – kjedelig.

Mye av det siste årets rockmusikk hørtes ut som om den ble innspilt mellom ettermiddagslumringer. Musikken er groggy og doven. Det er ikke engang så mye av den ungdommelige nese-pekingen man kunne forvente å finne.

Også i jazzen opprettholdes en irriterende «sammeslagshet». Bytt en innspilling med en annen og det er liten forskjell. Men selv om mye av årets musikk føltes tåket og løsrevet fra virkeligheten, så var det bemerkelsesverdige unntak.

Hiram Lee

Jazz

Få jazzmusikere som jobber i dag er så konsekvent fornøyelige som den israelsk-fødte komponisten Omer Avital. Hans nyeste album Qantar er nok et sterkt bidrag til et allerede imponerende livsverk. Som hans tidligere leveranser kombinerer Qantar jazz med Midtøstens og afrikanske musikalske tradisjoner. Man blir slått av hvor lett og ubesværet det lyder i Avitals hender.

Omer Avital – Qantar albumomslaget

Denne musikken er spesielt forfriskende, der den kommer i en tid der kunstnere blir fortalt av kulturelle segregasjonister å «holde seg i kjørefeltene». Avital ser åpenbart ingen grenser eller hevdelser for musikk, og han er ikke den eneste. Mange av årets beste musikere nektet å la seg begrense av «kjørefelt», «grenser», genre eller sin angivelig separate «kultur».

Vi gjennomgikk den minneverdige fusjonen av jazz og country-musikk på Vanished Gardens, det siste albumet fra Charles Lloyd and the Marvels, i en tidligere omtale[engelsk tekst] Med Modern Lore bragte den høyst talentfulle gitaristen Julian Lage sammen elementer av jazz, country-musikk og tidlig rock n roll. Lage var et vidunderbarn, som fikk sitt tidlige liv som musiker fanget inn i den Oscar-nominerte filmen Jules at Eight. Det ville være vanskelig å finne en annen gitarist så teknisk dyktig, men han ofrer aldri musikaliteten for det mekaniske. Han er en dristig og leken improvisator.

Julian Lage offisielt promo foto (Opphav: Nathan West)

Andre jazz album verdt å merke seg som ble sluppet i år inkluderer:

Still Dreaming – Joshua Redman

Concentric Circles – Kenny Barron Quintet

Combo 66 – John Scofield

Papa Wawa – Asaf Yuria

At the Edge of the World – Aaron Goldberg

Love Stone – JD Allen

To and From the Heart – Steve Kuhn Trio

Remember Love – Houston Person & Ron Carter

Noir en Rouge (Live in Paris) – Jeremy Pelt

Dreams and Connections – Baptiste Herbin

Blues for Maggie – Zhenya Strigalev

Pop, Rock and Country

Den selvtitulerte debuten fra Washington DC bandet Messthetics kaster av seg årets rockmusikks sløvhet for et bidrag med spennende instrumentalmusikk. Trioen består av bassist Joe Lally og trommeslager Brendan Canty, den tidligere rytmeseksjonen fra Fugazi, og gitaristen Anthony Pirog, som har en voldsomhet på gitaren som er avbalansert med intelligens og smak. Der den ene akkorden stanger hodet mot den adre, og Lally og Canty spiller som om de slåss seg gjennom en menneskemengde, vil lytteren finne at hans eller hennes hjerte slår raskere slag. Ingenting ved deres musikk føles selvtilfreds.

Messthetics offisielle pressefoto (Opphav: Antonia Tricarico)

Det nye albumet Understanding fra indie-pop-sanger-låtskriver Mirah er i noen grad en motgift mot dysterheten som gjennomsyrer så mye «indie»-musikk. Hennes sanger er menneskelige, medfølende og opposisjonelle (så langt de strekker seg). Mirahs tekster inneholder mer poesi enn de fleste, og den relativt avkledde instrumenteringen kan tidvis også føles orkestrert. Det er en sødme i både hennes stemme og musikk som aldri blir hverken søtladen eller dyrbar.

Årets beste countrymusikk finner man trolig på Brent Cobbs Providence Canyon og John Prines The Tree of Forgiveness. Den Georgia-fødte Cobbs’ tekster demonstrerer hans intime kjennskap til livet i den lille byen i arbeiderklassens sørlige USA. Hans sanger er polerte, men aldri glatte. Veteranen Prine har en uvanlig evne til å kombinere humor med ømhet i en enkelt tekst. Stemmen hans er slitt og tekstene er like mye talte som de blir sunget, men tilhøreren henger ved hvert et ord.

Andre minneverdige utgivelser inkluderer:

Rough and Ready Heart – Blue Yonder

Back Roads and Abandoned Motels – The Jayhawks

Uniform Distortion/Uniform Clarity – Jim James

One Drop of Truth – The Wood Brothers

Healing Tide – The War and Treaty

The Prodigal Son – Ry Cooder

The Eclipse Sessions – John Hiatt

These Days – Paul Carrack

«Bloodless» – Andrew Bird

«Hallucination (Live)» – Sam Lee

Matthew Brennan

Beste album:

De som sto frem i år var musikalske serveringer som uttrykte, bevisst eller ubevisst, en viss internasjonal eller kulturell sammenkobling, fra kunstnere som ikke begrenset seg til kjente musikalske troper, stemninger eller strukturer. Artistene inkludert i denne lista, utviser en stor del musikalsk dyktighet og kreativitet.

Con Todo El Mundo – Khruangbin

Knock Knock – DJ Koze

Concerto Zapico, Volume 2 – Forma Antiqva

Khruangbin offisielt pressefoto (Opphav: Mary Kang)

Det var visse albumhøydepunkter: Khruangbins Con Todo El Mundo, av en rock/R&B trio fra Houston, har en interessant tilnærming til å blande musikalske stilarter fra flere kontinenter, i en spennende og selvsikker tilnærming fra start til slutt. Berlins DJ Kozes (Stefan Kozalla) album Knock Knock, er et oppfinnsomt tiltak som trekker på ulike elementer av elektronisk, dance og soul musikk, som tilføyer et bredt utvalg av forskjellige vokalister gjennom det hele, samtidig som bevegelse og galskap er i sentrum for det hele. Vi fikk også Antiqva Formas Concerto Zapico Volume 2, fra det klassisk-skolerte ensemblet fra Spania ledet av brødrene Aarón, Daniel og Pablo Zapico, som fremfører for det meste spansk barokkmusikk fra 1600-tallet, med imponerende ferdigheter og en åpenbar fryd over det aktuelle materialet.

Change In The Air – Cuong Vu 4tet

The Balance – Moses Boyd

Love Stone – JD Allen

Universal Beings – Makaya McCraven

Orquesta Akokan – Orquesta Akokan

We Out Here – Brownswood Recordings (Compilation)

I jazz var det interessante albumbidrag spesielt fra artister i USA og Storbritannia. Trumpeteren Cuong Vu produserte et bemerkelsesverdig album med tittelen Change In The Air. Kamaraderiet og den gjensidige respekten mellom de fire utøverne (Vu, den fremragende gitaristen Bill Frissell, trommeslager Ted Poor og bassist Luke Bergman) er følt på nesten alle de uttrykksfulle, blues-lenende komposisjonene. Saksofonisten JD Allens Love Stone er også et godt eksempel på selvsikker, sjelfull og oppmerksom improvisasjon fra en imponerende gruppe musikere.

To jazz trommeslagere, Moses Boyd fra London og Makaya McCraven fra Chicago, ga ut imponerende album som var sterkt påvirket av hip hop og perkussiv utforskning, henholdsvis The Balance og Universal Beings. Begge albumene alternerer ofte og effektivt mellom soniske vibrerende og bevisst kontemplative uttrykk, med god suksess.

Boyd er også inkludert på et meget godt kompilasjonsalbum av unge Londonbaserte jazzartister på Brownswood Recordings’ We Out Here. Nesten alle artistene er spennende på en eller annen måte. Det energiske og uvanlige mambo-albumet Orquesta Akokan, av et band med samme navn, er et samarbeid mellom amerikanske og kubanske jazzmusikere, som også var et høydepunkt i 2018 for deres vibrerende kreativitet.

Oceanic – Niklas Plaschburg

All Melody – Nils Frahm

The Blue Notebooks (15-års-jubiléum gjenutgivelse) – Max Richter

I klassisk musikk, om enn løst knyttet til sjangeren, var det i noen grad unike og gjennomtenkte arbeid av de tyske komponistene Niklas Plaschburg og Nils Frahm, henholdsvis med Oceanic og All Melodi. Det var også en 15-års-jubiléum gjenutgivelse av den britiske komponisten Max Richters The Blue Notebooks, skrevet i opposisjon til invasjonen av Irak i 2003, som er vel verdt å høre igjen. Disse er mer nedtonede opptak, men de fanger noe subtilt vakkert og unikt.

Third – Nathan Salsburg

Golden Hour – Kacey Musgraves

Electric Sunset – Twanguero

No Mercy In This Land – Ben Harper and Charlie Musselwhite

Og i rock, blues og country genrene, er også et par album verdt å merke seg. Jeg ble spesielt imponert over det dyktige og høstlige «finger-picking»-albumet Third av den Louisville-baserte gitaristen Nathan Salsburg. Ved den motsatte enden av instrumentets spektrum var det fyrrige Electric Sunset av den talentfulle spanske elektrisk-blues-gitaristen Twanguero også litt av et friskt pust. Sammenstillingen av Charlie Musselwhite og Ben Harper i No Mercy In This Land var også effektiv i sine drivende og gritty blueskomposisjoner, der særlig Musselwhites munnspill er et høydepunkt. Og med visse forbehold var albumet Golden Hour av country-artisten Kacey Musgraves oppriktig, selvsikkert og til tider forfriskende risikant i sin vilje til å gå utenfor de svært slitne musikalske begrensninger til den svake «pop»-country-genren.

Beste sanger:

Visse sanger stod frem også. Jeg mener at årets mest bevegende protestsang var folkesangeren Alela Dianes «Émigré», som forestiller henne som ei mor på en dømt immigrantflåte som krysser Middelhavet med sine barn. Det hjemsøkende andre refrenget står igjen etter at sangen er over: «Sjøfugl flyr de salte vinder / Øst mot sør, nord mot vest / Kan vi dra som de drar / Over skillelinjene?»

Alela Diane (Opphav: Jaclyn Campanero)

Andre sanger, som pro-immigrant sangen «Danny Nedelko», den empatiske «May Your Kindness Remain» og flere fascinerende electronic-dance sanger sto også frem.

«Émigré»– Alela Diane

«Canarios» – Forma Antiqva

«Danny Nedelko» – IDLES

«Bloodless» – Andrew Bird

«May Your Kindness Remain» – Courtney Marie Andrews

«It Makes You Forget (Itgehane)» – Peggy Gou

«Oom Sha La La» – Haley Henderickx

«No Land» – Buke & Gase

«Natural Skin Deep» – Neneh Cherry

«Once» – Nubya Garcia

«High Horse» – Kacey Musgraves

Beste musikkvideoer:

WSWS har allerede kommentert på styrker og svakheter i den fascinerende videoen «This Is America» by Childish Gambino (Donald Glover). I tillegg følte jeg at videoen «Pa’lante» av Puerto Rico rockbandet Hurray for the Riff Raff, regissert av Kristian Mercado Figueroa, kanskje var den mest bevegende videoen i denne genren. Der den holder Hurricane Marias ødeleggelser og den vedvarende kolonifortiden i forgrunnen mens den omhandler et ødelagt forhold, er den uvanlig i sin evne til å knytte personlige vanskeligheter til langt større spørsmål.

«Pa’lante» – Hurray for the Riff Raff, regissert av Kristian Mercado Figueroa

«This is America» – Childish Gambino, regissert av Hiro Murai