Franske «gul vest»-protester avslører antiarbeiderrollen til Nytt Antikapitalistisk Parti

Av Alex Lantier
31 December 2018

Fremveksten av Frankrikes «gul vest»-protester har avslørt den reaksjonære rollen til Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA). Partiets reaksjon på det første masseutbruddet av arbeideres motstand mot president Emmanuel Macron var utilslørt fiendtlig. NPA innrettet seg med den offisielle propagandaen, som begynte med å fordømme de «gul vest»-protesterende som antimiljøvernrasister og fascister, fordi de motsatte seg Macrons heving av drivstoffbeskatningen.

Før den første planlagte protesten publiserte NPA en uttalelse med tittelen «Sosial rettferdighet: vi må ikke la oss høre den 17. november.» Partiet erklærte at «denne mobiliseringen er problematisk». Uttalelsen fortsatte: «Først og fremst fordi selv før det var et uttrykk for folkelig misnøye, uttrykte denne protesten fremfor alt et gammelt krav fra trailerforetakene.»

Der de peker på nyfascistiske partiers forsøk på å intervenere på «gul vest»-Facebooksider sverget partiet urokkelig fiendtlighet mot protestene:

Vi skal ikke gjøre noen feil. Som fagforeningene CGT og Solidaritet skal vi ikke blande vårt sinne lørdag den 17. november med sjefenes manøvre som utnyttes av høyresiden, som ikke er en midlertidig alliert, men en dødelig fiende. Ja, alt går opp unntatt lønningene, og de lavere klassene har helt rett i å ha fått nok av prisøkninger for drivstoff og generelt ... Men vi kan ikke si det på lørdag den 17. november, i aksjoner eller angivelige borgersamlinger som ligner ytrehøyrebander, der vi ville stille opp sammen med de dødeligste fiendene til arbeidernes bevegelse.

Det som fulgte var den største mobiliseringen av politisk opposisjon i den franske arbeiderklassen siden generalstreiken i mai 1968. Hundretusenvis av arbeidere, pensjonister, arbeidsløse arbeidere, selvstendig næringsdrivende og småforretningsfolk trosset et tilslag av opprørspoliti og pansrede kjøretøy, i protester som rystet Macron-regjeringen til fundamentene. Dette skjedde samtidig med at protester mot sosial ulikhet spredte seg over hele Europa, fra studentprotester i Albania til de offentligansattes streiker i Portugal.

Mens NPA og de tilknyttede fagforeningene var fiendtlige mot «de gule vestene», ga protestene stemme til et hittil usett masseraseri mot de velstående middelklassesjiktene i de pseudo-venstre-partiene og fagforeningene. Da WSWS spurte en protesterende om hans oppfatning av disse kreftene oppsummerte bygningsarbeideren i «gul vest» fra Picardie det konsist: «De er kriminelle. Du kan ligge døende på gata og gispe etter luft, og de ville ikke løfte en finger.»

Da «de gule vestene» viste seg å være ekstremt populære ble NPA tvunget til å gjøre fullstendig kuvending.

To uker etter protestene den 17. november talte Alain Krivine, NPA-leder og tidligere 1968-studentleder, på et offentlig møte i Tours. Knapt i stand til å skjule sin forakt støttet han de protesterende som partiet hans kort før hadde bakvasket som en «ytrehøyremobb», mens han fortsatt svertet dem som rasistiske og sexistiske, der han erklærte: «Jeg mener vi burde støtte ‘de gule vestene’, men ikke ukritisk, for vi må kjempe mot all den rasistiske, homofobiske og sexistiske atferden vi har fått anledning til å høre om. Men en forent sosial front må oppstå fra dette opprøret, for å skape en generalstreik der alle kampene sammenfaller.»

Referensen til en «forent sosial front» var et signal for NPA til å kreve at den stalinistiske Generalkonføderasjonen for arbeid må forsøke å få kontroll over «de gule vestene» og drive dem sammen og inn i en kampanje for en tannløs én-dags nasjonal proteststreik.

Den 3. desember appellerte NPAs nettside Révolution permanente til CGT-byråkratiet. Artikkelen, med tittelen «CGT kan ikke lenger snu ryggen til gul-vest-bevegelsen», kritiserte CGTs angrep på «de gule vestene» – som NPA hyllet noen uker tidligere – som «splitteri». Partiet advarte for at det kunne bryte ut en bevegelse i arbeiderklassen:

I denne eksplosive sosiale situasjonen frykter staten og big business en hardere kamp og fremfor alt at bevegelsen sprer seg. Med bevegelsen nå også på videregåendeskolene er denne frykten intensivert. Spøkelset av smitte inn i arbeiderbevegelsen er i alles tanker. I denne sammenhengen må fagforeninger og basisstrukturer ikke være tause. Regjeringen er isolert, svekket og sitter på ei krutt-tønne. Hver og én representant må kreve at CGT ikke bare oppfordrer til, men organiserer med all sin kraft, en én-dags generalstreik.

Femti år etter generalstreiken i 1968, med Macron og EU diskreditert, har såvisst arbeidere over hele Europa en generalstreik i tankene. Det er imidlertid ett kritisk poeng: den fremvoksende bevegelsen i arbeiderklassen og en reell generalstreik er så forskjellig fra CGTs og NPAs symbolske én-dags nasjonale proteststreik, som dag og natt.

NPAs krav om at CGT må samarbeide med «de gule vestene» for å utvikle deres kamp er et bedrageri. Fagforeningene har ingen myndighet over «de gule vestene», som forakter byråkratiet. Enda viktigere er at CGT er fiendtlig innstilt til «de gule vestene» og ikke ønsker å protester mot Macron, spesielt nå som hans regjering henger i en tynn tråd. Det eneste formålet NPAs oppfordring tjener er en stabilisering for Macron, ved å promotere de få illusjonene som måtte være igjen om at at CGT skulle organisere aksjoner mot ham, og dermed oppfordre arbeidere til å stille opp bak fagforeningenes manglende handlingstiltak.

Måten å forberede for de kommende stridene på er å ta kampen ut av fagforeningenes hender. «De gule vestene» i Commercy og andre steder besluttet å etablere egne folkeforsamlinger, og det er et kritisk eksempel: arbeidere på tvers av hele Europa trenger grunnplanorganer som er uavhengige av fagforeningene, for å føre sine kamper videre. Parti de l'égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), understreker at når deres kamper utvikler seg vil arbeidsklassen i Europa bli tvunget til å overføre politisk makt til slike organer.

Fremfor alt har denne bevegelsen avslørt krisen for revolusjonært lederskap i arbeiderklassen. NPA, som ble grunnlagt i 2009 av de forhenværende «Trotsko-Guevaristiske» 1968-studentelederne fra Ligue communist révolutionnaire (LCR), er ikke et trotskistisk parti. Det pabloistiske LCR ble bygget av krefter som hadde brutt med ICFI i 1953, på det falske og nasjonalistiske perspektivet om at stalinister og borgerlige nasjonalister, og ikke den trotskistiske bevegelsen, kunne tjene som et revolusjonært lederskap for arbeiderklassen.

I Frankrike orienterte de seg mot krefter som det stalinistiske CGT, som den gangen Generalkonføderasjonen av fagforeninger fortsatt hadde en massebase i arbeiderklassen forrådte tre generalstreiker: 1936, 1953 og 1968. LCR selv ble formet av den småborgerlige antimarxistiske livsstilspolitikken fra perioden etter 1968, og orienterte seg mot big-business-Sosialistpartiet (PS), som ble grunnlagt i 1971. Etter tiår med innstramminger støttet av stalinistiske og pabloistiske grupper i Europa, etter den stalinistiske restaureringen av kapitalismen i Sovjetunionen i 1991, er antagonismen mellom disse små-borgerlige organisasjonene og arbeiderne opp i dagen for alle å se.

I et nylig intervju med det kinesiske magasinet Borderless, publisert på NPAs nettsted International Viewpoint, hevder Pierre Rousset at NPAs fiendtlighet til «de gule vestene» bare var en feiltakelse. Ved en gjennomgang av partier som hadde kommet med velvillige uttalelser om «de gule vestene» la han til: «Etter en viss initiell nøling (tiden det tok å forstå hva som skjedde), hadde PCF (Det fransk kommunistpartiet), NPA og noen av de andre venstreorienterte kreftene gjort det samme. Størstedelen av arbeiderbevegelsen har forholdt seg i det minst 'distansert'.»

Dette er nok et bedrageri. NPAs fiendtlighet til «de gule vestene» var ikke en feil som skyldes en forbigående forvirring, men et uttrykk for klassekrefter. Som deres opprinnelige uttalelse gjorde klart visste NPA at «de gule vestene» reflekterte «de lavere klassenes» opposisjon mot Macron. Det var på dét grunnlaget de opponerte mot «de gule vestene».

Bare PES i Frankrike opprettholder kampen for trotskisme. NPA og partiets allierte er småborgerlige kontrarevolusjonære.