Tropper utplasseres i tilfelle «no-deal»-Brexit

Av Robert Stevens og Chris Marsden
19 December 2018

Theresa Mays konservative regjering annonserte på tirsdag at 3.500 soldater er i beredskap for å håndtere økonomiske forstyrrelser og konfrontere eventuell sosial uro i tilfelle en «no-deal»-Brexit, d.v.s. Storbritannias fratredelse fra EU uten at det er avklart noen avtale, også benevnt hard-Brexit.

Storbritannia står overfor å krasje ut av Den europeiske union (EU) hvis ingen avtale kan oppnås av parlamentet før den 21. januar 2019, som er siste frist. May nektet å fremme den avtalen hun har oppnådd med EU til en avstemning for parlamentet den 11. desember, vel vitende at den ville blitt nedstemt. Storbritannia står planlagt for å tre ut av EU den 29. mars 2019.

Forsvarsminister Gavin Williamson fortalte parlamentet at hans departement «vil ha 3.500 tjenestepersonell holdt i beredskap, inkludert faste og reserver, for å kunne bistå ethvert regjeringsdepartement, for eventuelle uforutsette omstendigheter, der de måtte trenge dem.»

Kunngjøringen om at ministrene skulle «skru opp» forberedelsene for en «no-deal» kom etter at regjeringen satt i møte tirsdag morgen. Guardian rapporterte at «Downing Street sa at å levere statsministerens avtale ‘fortsatt er topp prioritet’, men når kabinettet ble presentert tre alternativer om hvorvidt de skulle øke, opprettholde eller avvikle forberedelser, var det énstemmighet om å implementere all «no-deal»-beredskapsplanlegging på tvers av departementene.»

Beslutningen ble fattet etter at Labour-Party-leder Jeremy Corbyn nok en gang nektet å fremme et mistillitsvotum mot regjeringen, etter en dag der Corbyns politiske unnvikelser grenset til en farse.

Like etter klokka 15:00 i går tirsdag gjorde Labours hovedkontor det kjent at Corbyn ville fremme et mistillitsvotum mot statsministeren, ikke mot regjeringen, like før May skulle adressere parlamentet klokka 15:30, dersom hun ikke annonserte en parlamentarisk dato for en debatt om hennes foreslåtte avtale med EU.

Den sirkulerte teksten var: «At dette huset [House of Commons] ikke har tillit til statsministeren på grunn av at hun ikke tillater Huset å holde en meningsfull avstemming umiddelbart om tilbaketrekningsavtalen, og rammeverket for det fremtidige forholdet mellom Storbritannia og EU.»

Mediene erklærte umiddelbart at Corbyn hadde «feiga ut». Hans forslag var et ikke-bindende fremlegg som ikke forpliktet hverken Labour eller parlamentet, til noe som helst.

Han unngikk spesielt å sette frem et Mistillitsvotum mot regjeringen som en helhet, som i henhold til Fixed-Term Parliaments Act of 2011 [Loven om faste parlamentperioder] må håndteres og diskuteres når opposisjonslederen krever det. Hadde Corbyn fremsatt et forslag med den spesifikke ordlyden: «At dette Huset ikke har tillit til hennes majestets regjering», ville et mistillitsvotum mot regjeringen vært påkrevd innen 14 dager, eller et generalvalg ville bli kalt.

Det demokratiske unionspartiet (DUP), som May er avhengig av for flertall, og Hard-Brexit-Tory-grupperingen Den europeiske forskningsgruppen, gjorde det begge umiddelbart klart at de ikke ville støtte Corbyns tannløse resolusjon uansett.

Da May talte annonserte hun at hun hadde til hensikt å søke innrømmelser fra EU, og ville så presentere dem for parlamentsmedlemmene for avstemming i løpet av uka den 14. januar, dvs. på tampen av avstemmingsfristen. Hennes hensikt er tydeligvis å presentere parlamentsmedlemmene for et ultimatum – stemme for hennes avtale, eller konfrontere en hard-Brexit – for å minimere ethvert opprør fra Tory-er og DUP, og forhåpentligvis også å sikre en motvillig støtte fra pro-Remain Blair-istiske Labour-parlamentarikere.

For å gjøre saken enda verre, fulgte Corbyn May uten å fremme sitt forslag! Det var først etter tre timers debatt – og etter at skygge-finansminister John McDonnell hadde sagt at Labour hadde fått det partiet ville ha da May satte en dato, og ikke ville gå videre med forslaget – at Corbyn så fremmet sitt forslag, og sa at en januar-avstemming ikke var akseptabel.

Så patetisk var Corbyns trekk at May forlot parlamentskammeret umiddelbart, og Downing Street beskrev hans trekk som et «stunt» som ikke ville bli innvilget parlamentarisk tid for debatt.

Nok en gang har Corbyn vært medvirkende til å tillate at to uansvarlige klikker, Tory-Brexit-ere på den ene siden og «Remain in the EU»-støttende Blair-ister på den andre, får dominere de politiske begivenhetene – inklusivt å planlegge anvendelsen av soldattropper mot arbeiderklassen.

Corbyns politikk er et eksempel på parlamentarisk kretinisme på steroider. Han rettferdiggjør å ikke handle prinsipielt, å kreve slutt for en Tory-regjering som har pålagt innstramminger på millioner, og som står opp til ørene i dødelige militæreventyr i Midtøsten og internasjonalt, med beregninger om at å vente noe lenger – og tillate at Mays plan blir avvist – vil åpne muligheten for tverrpartistøtte for et generalvalg, slik at Labour kan reforhandle en myk Brexit, eller, hvis ikke, den andre folkeavstemmingen som Blair-istene ønsker seg.

Som nå er normen, etterlot dette hans høyreorienterte motstandere friheten til å fordømme ham for ikke å kreve at regjeringen ble veltet: Ikke fordi de ville at det skulle skje, men fordi det endelig ville fått spørsmålet om et generalvalg av agendaen og fått ryddet banen for en ny folkeavstemming med muligheten til å forbli i EU.

Tidligere Labour-minister Chris Leslie kommenterte: «Dette føles som et pantomimestykke om [EU / UK Brexit-avtalen] avstemmingen: inn så ut, på så av. Det virker som [Labour] lederskapet vil gjøre hva som helst, inkludert å feike slag mot regjeringen, for å unngå «a People’s Vote» [ny folkeavstemming].»

Labour-parlamentarikeren Chuka Umunna la til: «Vi må avgjøre spørsmålet om det kan bli generalvalg for å få løst kaoset, så dette mistillitsvotumet er på overtid. Hvis det feiler, da kan vi gå rett videre til å avholde ‘People's Vote’ om Brexit og la velgerne bestemme – den eneste måten å skjære gjennom den fastlåste situasjonen i Westminster.»

Forskjellene mellom Corbyn og hans kritikere er i vesentlig grad av en taktisk heller enn en prinsipiell karakter. Corbyn er imot det gale spranget til Blair-istene og deres allierte i pro-Remain-leiren av Scottish National Party (SNP) og Liberal Democrats (LDP) mot en ny folkeavstemning, fordi at det kunne ytterligere destabilisere et land som allerede er dypt splittet politisk over Brexit, og enda viktigere, dypt sosialt polarisert etter et tiår med uopphørlige innstramminger og et sammenbrudd av arbeiderklassens levestandarder.

Han ønsker å gjøre et forsøk på å forhandle om en myk Brexit, fokusert på å opprettholde tilgangen til det europeiske markedet med en viss form for tollunion, samtidig som britisk business tillates å finne seg de uavhengige handelsavtalene med USA og andre ikke-EU-land, som er Brexiteer-enes sentrale bekymring. Han ønsker også å tekkes antiinnvandrernes følelser ved å avslutte den frie bevegelse av EU-arbeidskraft, til fordel for en «styrt migrasjon». Han har imidlertid gjort det klart at hvis denne pro-kapitalistiske ønskelista ignoreres, vil han støtte en folkeavstemming om Remain.

Ingen trenger å vente for å se hvordan en Corbyn-regjering ville te seg ved makten. Dens politiske essens er avslørt av Brexit-krisen. Ingenting han sier eller gjør er basert på en appell til arbeiderklassen om å handle mot regjeringen og arbeidsgiverne, for å motsette seg innstramminger og militarisme og motvirke den voksende faren for militær- og politiundertrykkelse. Ellers kunne han aldri ha fremmet en resolusjon som ba om at May måtte byttes, mens han lot Tory-ene forbli i regjering!

Hans tale tydeliggjorde hans klasselojalitet ved at den var full av referanser til kravene fra big business. Ved til slutt å fremme sitt forslag om mistillitsvotum benyttet Corbyn igjen muligheten til å presentere seg og Labour for styringseliten som den eneste politiske kraften som kan forhindre ytterligere ustabilitet. Som svar på Mays kunngjøring sa han: «Vi står overfor en hittil usett situasjon, statsministeren har ført oss ut i en nasjonal krise.»

«Landet, arbeidere og foretak er stadig mer engstelige,» la han til. Der han redegjorde for big business sine bekymringer, sa han: «De [CBI- Confederation of British Industry; Den britiske industrisammenslutningen] erklærte i går: ‘Usikkerheten kveler foretaken og truer jobber, ikke i fremtiden, men akkurat nå.’ ... Det britiske handelskammeret har sagt: ‘Det er ingen tid å miste.’»