Rohini Hensmans Indefensible: ISO oppdager sin muse – det er CIA Del 1

Av Alex Lantier
14 December 2018

Den følgende artikkelen er den første av en serie på fire deler som gjennomgår boka Indefensible: Demokrati, Kontrarevolusjon og Antiimperialismens Retorikk.

Indefensible

Rohini Hensmans bok Indefensible [Uholdbart], utgitt av International Socialist Organization (ISO) på deres forlag Haymarket Books, er en helhjertet godkjenning av imperialistisk krig. Der boka ruller ut slitte løgner fra amerikanske og europeiske medier om at den syriske krigen er en «demokratisk revolusjon», faller den ned til fordel for nesten enhver krig eller oversjøisk operasjon lansert av Det demokratiske partiet siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991. Hensmans orwellske argumenter tenderer uunngåelig i én retning: at USAs kriger har vært den vesentligste frigjøringskraften i løpet av det siste kvarte århundret.

Størstedelen av Indefensible består av syrlige angrep på venstreorienterte og sosialistiske motstandere av krig. Hensman er en tamilsk forfatter og aktivist som bor i India og hevder en srilankisk maoistisk familiebakgrunn. Hun har bånd til avisa Guardian i Storbritannia og det stalinistiske Indiske kommunistpartiet (KPI). I sin bok fordømmer hun journalistene John Pilger og Seymour Hersh, Wikileaks grunnleggeren Julian Assange og World Socialist Web Site (WSWS), utgitt av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI).

Dette reaksjonære tiltaket har brakt sammen et betydelig sjikt av pro-krig-akademikere og middelklasse pro-imperialisme-partier. Disse inkluderer ISOs forlag Haymarket Books, finansiert av foretak som Lannan Foundation; professor Gilbert Achcar fra Frankrikes pabloistiske Nytt AntiKapitalistisk Parti (NPA), som ledet boklanseringen av Indefensible i London; og professor Michael Karadjis, fra den pabloistiske gruppa Socialist Alliance (SA) i Australia.

Utgivelsen av Indefensible berettiger ICFIs analyse om at dette ikke er venstreorienterte partier, men reaksjonære pseudo-venstre organisasjoner fra den velstående middelklassen. Hensmans argumenter – basert på skrifter av Achcar, Karadjis og andre – markerer et nytt og avgjørende stadium av disse gruppenes utvikling. Etter å ha omfavnet de imperialistiske krigene i Libya og Syria i 2011, fremstår de nå som bevisste forsvarere av imperialistisk krig, helt generelt, mot kritikk fra venstre. Perspektivet som er underliggende for kampen for sosialisme fremkommer imidlertid fra den trotskistiske kritikken av disse gruppene.

Hensman forsvarer NATOs krig i Syria

Der hun presenterer seg som en observatør som er fortørnet over blodsutgytelsen i Syria skriver Hensman: «Å få slutt på Syria-krisen ville medføre, først og fremst, å identifisere dens årsaker. For noen av de som kaller seg antiimperialister, er det bare én årsak: Vestlig (dvs. nord-amerikansk og vest-europeisk) imperialisme, som er ansvarlig for all blodsutgytelsen – inkludert fremveksten av Den islamske staten i Irak og al- Sham (ISIS) ... »

Faktisk var det USA og europeisk imperialisme som startet, og fortsetter å bære det overveldende ansvaret for den syriske krigen. Hensman bakvasker imidlertid motstandere av NATOs krig som redskaper for den syriske presidenten Bashar al-Assad og den russiske presidenten Vladimir Putin: «Jeg vil henvise til Assads og Putins supportere som ‘pseudo-antiimperialister’.» Hun skriver: «Syria karakteriserer pseudo-antiimperialistenes moralske og politiske degenerering som støtter, eller ikke opponerer mot, den genocidale knusingen av et demokratisk opprør av en totalitær stat alliert med iransk og russisk imperialisme.»

Fremst blant målene for Hensmans pro-krig fortørnelser er ICFI. Der hun refererer en erklæring publisert av WSWS fra 2013, «Den internasjonale sosialistiske organisasjonen og det imperialistiske angrepet på Syria», fordømmer hun ICFI og WSWS for ikke å hylle de CIA-støttede islamistiske militsene som demokratiske revolusjonære:

World Socialist Web Site (WSWS) fra International Committee of the Fourth International går videre i sin støtte for Assad. Da over to hundre intellektuelle, akademikere, artister og aktivister fra mer enn tretti land den 1. mai 2013 publiserte en uttalelse som begynte: ‘Vi undertegnede står i solidaritet med de millioner syrere som har kjempet for verdighet og frihet siden mars 2011. Vi oppfordrer verdens befolkning til å presse det syriske regimet til å avslutte sin undertrykking av og sin krig mot det syriske folket,’ (Socialist Worker) responderte WSWS med å påstå at ‘den tvers igjennom reaksjonære og politisk uhyggelige karakteren av dette dokumentet er så godt som selvsagt’ – ettersom det, etter deres oppfatning, ikke er noen syrere som kjemper mot Assad for frihet og verdighet, bare islamistiske ekstremister og imperialister (North og Lantier 2013). WSWS dekker over Assads nedslakting av den demokratiske opposisjonen og deres familier og lokalsamfunn, ved å gjenta propagandaen hans at disse menneskene ... aldri eksisterte, og de er dermed medansvarlige i massakrene.

Kreftene som er medansvarlige i en massakre er ikke motstanderne av NATO-kriger, men krigspropagandister som Hensman og ISO. Ved å ha promotert høyreorienterte militser, finansiert av Persiabukt-oljesjeiker, som heltene av en revolusjon «for frihet og verdighet», har de endt opp med å omfavne Washingtons blodige herjing over Midtøsten.

Våren 2011, etter at masseopprør av arbeiderklassen veltet USA-støttede diktatorer i Tunisia og Egypt, begynte en protestbevegelse i syriske byer som Deraa, Hama og Homs – der deler av den historisk har støttet det syriske Muslimske brorskap. Uansett hvilken blanding av krefter som kan ha deltatt i de første protestene, ble de snart dominert av CIA-støttede islamister. Ett år inn i krigen, i 2012, rapporterte den amerikanske regjeringen selv at opposisjonsmilitsene ble ledet av den Al-Qaida-tilknyttede Al Nusra Fronten, som hadde, av seg selv, utført nesten 600 bombeangrep og drept tusenvis av sivile.

WSWS hadde avslørt disse båndene og motbevist påstandene om at den syriske krigen, bare fordi den brøt ut etter oppstandene i Egypt og Tunisia, var en revolusjon mot diktatur. I 2013-artikkelen som blir angrepet av Hensman forklares det:

Det er ikke noe stort og ufattelig mysterium i det som skjer i det østlige Middelhavet og Levanten. Den syriske krigen er det hittil siste kapitlet i den amerikanske imperialismens innsatser – med støtte fra sine ultrareaksjonære Persiabukt-klienter – for å gjennomføre en voldelig omstrukturering av Midtøsten og Sentral-asiatisk politikk. Mest tydelig symbolisert ved Washingtons installering av nykoloniale regimer etter invasjoner i Afghanistan i 2001 og Irak i 2003, har denne offensiven kostet flerfoldige hundretusener av liv. Som del av denne offensiven har Syria, som dukket opp på «Axis of Evil»-listene utarbeidet av Bush-administrasjonens representanter, vært i Washingtons våpensikter i over et tiår. ...

Sammenligningen av begivenhetene i Syria med den egyptiske revolusjonen er intet mindre enn obskøn. Den folkelige massebevegelsen som utfoldet seg i Egypt hadde alle karaktertrekkene av en ekte revolusjon. Innledende masseprotester vokste over i en generalstreik, som krevde Mubaraks fall og bedre levestandarder for arbeidende mennesker. Den revolusjonære bevegelsen forente muslimer og kristne deltakere i protester og streiker. Og i det som var det sikreste tegnet på bevegelsens folkelige og progressive karakter, ble den opponert av amerikansk imperialisme. Obama-administrasjonen støttet Mubaraks forsøk på å knuse protestene. Først etter at de ble overbevist om at Mubarak ikke kunne reddes, skiftet USA sin kontrarevolusjonære taktikk og fremmet Det muslimske brorskapet som et alternativ til det gamle diktaturet.

Denne analysen har blitt fullt ut bekreftet. Det som utfoldet seg i Syria var ikke en revolusjon, men en blodig, sekterisk krig, der NATO mobiliserte sunni-islamistiske militser mot det sjiitiske alawitt-ledede Assad-regimet. Det var aldri en generalstreik som mobiliserte arbeiderklassen mot det syriske regimet – en begivenhet som, slik det var i Egypt eller Tunisia, bringer til og med det mest blodstenkte, repressive regimet til en stillstans – men en serie av reaksjonære provokasjoner.

ICFI har aldri gitt noen politisk støtte til Assad, som regjerer over et reaksjonært regime av det syriske borgerskapet. ICFI insisterte imidlertid på at omveltningen av Assad er den syriske arbeiderklassens oppgave, og ikke Pentagons, deres europeiske alliertes eller Persiabukt-oljesjeikenes. ICFI understreket at, som med den illegale amerikanske invasjonen av Irak i 2003, var det en krig som forfulgte en imperialistisk agenda: å etablere amerikansk hegemoni over det strategiske, oljerike Midtøsten; å ødelegge Syria som en iransk alliert; og å svekke Russland, ved å eliminere landets eneste overlevende arabiske allierte, og landets eneste Middelhav-marinebase.

Hensman presenterer ikke et fnugg av bevis for å motbevise disse punktene. I stedet oversvømmer hun leseren med propagandapåstander om at masseopprør fant sted i Syria, og at Assad måtte veltes for enhver pris, deriblant ved å støtte amerikanske kriger. Kildene hennes viser seg å være pro-krig-foretaksmediekilder, anonyme blogger som refererer uverifiserbare bevis, eller talerør for amerikansk etterretning som allerede har blitt avslørt og diskreditert.

De mest beryktede provokasjonene var mediekampanjer for å rettferdiggjøre NATOs direkte militærhandling i Syria, med uhyrlige og falske påstander om at Assad hadde brukt kjemiske våpen mot sivile syrere. Påstander om at Assad organiserte giftgassangrep på Houla i mai 2012, Khan al-Asal i mars 2013, og Ghouta i august 2013 ble avvist ved granskninger henholdsvis av Tysklands Frankfurter Allgemeine Zeitung, FN, og journalisten Seymour Hersh og FN. De identifiserte de ulike opposisjonsmilitsene som jobbet med forskjellige NATO-makter som de ansvarlige, som utførte gassangrep og skyldte dem på Assad, for å berettige et direkte amerikansk angrep på Syria.

Hensman prøver uærlig å klandre Ghouta-angrepet på Assad. Hun hevder faktisk ikke, eller gir noe bevis for at Assad organisert Ghouta-angrepet, eller innrømmer at de andre påståtte syriske giftgassangrepene viste seg å være falske. I stedet prøver hun å bakvaske Hersh som en Assad-marionette og sverte hans navn, for å få de falske påstandene mot det syriske regimet om Ghouta til å virke mer troverdige.

Hun refererer den tidligere amerikanske Secret-Service-representanten Dan Kaszeta, som hun bare vagt identifiserer som en «ekspert på kjemiske våpen», selv om han jobber for den britisk-støttede Bellingcat-bloggen: «Det er mange måter å lage sarin på, og det synes for meg at måten regimet gikk frem på korrelerer veldig nært med de fysiske bevisene som ble rapportert av det opprinnelige FN/OPCW-inspeksjonsteamet» i Ghouta. Hun refererer deretter en anonym pro-syrisk krigsblogg, Linux Beach: «Seymour Hersh har hatt en lengestående relasjon med Bashar al-Assad ... Seymour M. Hersh vil at Assad skal vinne.»

Hensman skjeller ut andre journalister, som er kritiske mot krigen i Syria, for ikke å tråle gjennom pro-krig-blogger for å oppdage den revolusjonen hun hevder finner sted, og gjøre mer aggressivt en sak for et direkte amerikansk angrep på Syria. Hvis de hadde sett disse bloggene, skriver hun, ville de «ha kommet over et fotografi av syrere som holder opp et banner som reagerte på Obamas nedlatende og uvitende benektelse av å bevæpne den syriske opposisjonen, som sier, ‘Ja, president Obama! Tannleger, bønder og studenter er de som leder verdighetsrevolusjoner; kriminelle dreper mens idioter snakker’ (Karadjis 2014).»

Denne propagandaen er grotesk. En «verdighetsrevolusjon» som appellerer for en amerikansk militærintervensjon og mobiliserer en gruppe tannleger som sin ledende kraft, er ikke en sosialistisk revolusjon av arbeiderklassen. Og hver gang Hensman mener å bevise at et masseopprør pågår i Syria, viser det seg å være en tom svindel.

En relevant sak er hennes sitering av anklager angående Assads undertrykking av de første protestene i Syria av Yasmeen Mobayed, en avgangsstudent fra New York University, som arbeider med USA-støttede kurdiske militser som slåss i Syria: «Tusenvis av dokumenterte politiske fanger har blitt torturert til døde i hendene på Assad-styrker. Nylig har en avhoppet regimefotograf, som går under pseudonymet «Caesar», lekket 55.000 bilder av over 11.000 torturerte sivile fanger.»

Mobayeds tillit til «Caesar» for å underbygge hennes argument om at en revolusjon var på gang undergraver hele hennes beretning. «Caesar» er hverken en objektiv eller troverdig kilde.

«Caesar», en operatør som hadde jobbet siden 2011 med syriske opposisjonsmilitser, møttes med en gruppe menneskerettighetsgranskere finansiert av oljesjeikdømmet Qatar, i et ikke-navngitt Midtøsten-land i 2014. Han sa at han hadde 55.000 bilder av 11.000 syriske fanger på en minnebrikke, men nektet å gi granskerne tilgang til disse bildene. Til slutt rapporterte de: «Omkring 5.500 bilder tilsammen ble undersøkt av granskningsteamet ... Av disse 5.500 bildene ble bilder av totalt 835 avdøde personer evaluert i detalj. Av disse viste 20 prosent tegn på påførte traumer og 30 prosent var tvetydige. Førtito prosent viste avmagring.»

Siden «Caesar» også strøk ut tids- og datostemplene på bildene han friga var det var umulig å verifisere hvem disse 835 ofrene var, og når og hvor de ble arrestert og drept. Bildene lekket av «Caesar» gir egentlig ikke bevis for noe annet enn granskernes påstand om at 835 personer var forferdelig behandlet av uidentifiserte personer.

Hensman bruker imidlertid disse til å klandre hele blodbadet i Syria på Assad og for å rettferdiggjøre sine oppfordringer om å eskalere krigen. Hun klandrer til og med Assad-regimet for fremveksten av Den islamske staten i Irak og Syria (ISIS), en sunni-islamistisk terrormilits som oppsto i 2013 og 2014 og angrep, ikke bare Assads styrker, men også USAs marionetteregime i nabolandet Irak. Med henvisning til Storbritannias høyreorienterte Daily Telegraph og en blandet gruppe av ISIS-avhoppere fra den amerikanske krigsinnsatsen, skriver hun:

Assad bestemte seg for å alliere seg med ISIS, den mest ekstreme av de islamistiske gruppene. Mens sekulære opprørere kontinuerlig ble nådeløst bombet, ‘var vi sikre på at regimet ikke ville bombe oss,’ sa en ISIS-avhopper. ... Og som en rebellkriger tilknyttet Det muslimske brorskapet hevdet, ‘betaler regimet mer enn 150 millioner syriske lire [£ 1,4 millioner] månedlig til Jabhat al-Nusra for å garantere at olje pumpes kontinuerlig gjennom to store oljerørledninger i Banias og Latakia. Mellommenn som er betrodd av begge sider skal legge til rette for avtalen og overføre penger til organisasjonen.’ Faktisk, som en Telegraph-artikkel rapporterte, ikke bare kjøpte Assads regime olje fra ISIS, men opererte olje- og gassverk i samarbeid med dem. ...

Sammenlignet med det vell av bevis for at hovedparten av ISIS-finansieringen kom fra innen Syria, og at det meste var fra olje- og gassavtaler med Assad-regimet, er det lite bevis på ISIS-finansiering fra, eller oljeavtaler med andre land. ... Hva angår finansiering fra Persiabukt-monarkiene, spesielt Saudi-Arabia, mens enkeltpersoner fra disse landene kan finansiere ISIS, har statsstøtte gått til militante grupper som er i krig mot ISIS; med andre ord, det virker trygt å ‘klandre Assad først for fremveksten av ISIS’» (Rowell 2014).

Hensman angriper også WSWS på dette spørsmålet, der hun skriver: «North og Lantier er tause om Assads promotering av ISIS, og hans underordning av Syrias suverenitet til Den islamske staten Iran.»

Opprinnelsen til ISIS ligger i de internasjonale islamistiske rekrutteringsnettverkene utviklet av NATO-makter og deres Persiabukt-allierte under den sovjet-afghanske krigen fra 1981 til 1989. Disse ble gjenopplivet for å rekruttere titusenvis av utenlandske krigere til den syriske krigen i dag, sammen med de sekteriske militsene anvendt for å undertrykke motstanden mot den amerikanske okkupasjonen av Irak fra 2003 til 2011. Krigere fra hele Europa, Sentral-Asia, Pakistan, Russland, Kina, Australia og Nord-Amerika reiste for å slåss i Syria. Etter hvert som den syriske krigen utviklet seg, utviklet disse styrkene bånd med sunni-islamistiske militser i nabolandet irak.

Det er et dokumentert faktum at ISIS mottok statsfinansiering fra NATO-makter, deriblant fra Frankrike, den tidligere kolonimakten i Syria, som sluset millioner av euro til ISIS via byggefirmaet Lafarge. Kombinert med finansiering fra uoffisielle saudiske kilder som Hensman ikke benekter, gjør dette det klart at ISIS ble støttet av regjeringer som søker å velte Assad.

Det er sant at Assad ikke sluttet å kjøpe olje fra ISIS-kontrollerte oljefelt, da dette ville ha stengt av strømforsyningen til syriske byer. Men da det syriske regimet, senere assistert av sine russiske og iranske allierte, forsøkte å angripe ISIS og ta tilbake oljefeltene, ble de bombet av amerikanske styrker som intervenerte for å beskytte ISIS.

Grunnen til at Hensman begår politisk svindel er ikke vanskelig å forstå. NATO og Persiabukt-støtte for ISIS, som drev dødsskvadroner og publiserte videoer av massehenrettelser av sivile, viser at hele Hensmans teori om krigen – at det er en frigjøringskrig ledet av imperialismen – er en løgn. Hennes påkalling av moral som en grunn til å støtte imperialistiske plyndringskriger og deres islamistiske proxyer fortjener ingenting annet enn forakt.

Deres politiske og moralske degenerering er karakterisert av Michael Karadjis’ forsvar av «moderate» islamistiske opposisjonsmilitser, som Farouq-brigadene. Khalid al-Hamad, leder av Farouq Brigadene, er beryktet for å ha skjendet en syrisk soldats lik, der han biter inn i hans indre organer på en YouTube-pengeinnsamlingsvideo, som er designet for å imponere CIA og velstående givere blant Persiabukt-sjeikdømmene. Karadjis, som Hensman refererer som en autoritet på Syria, nedtoner denne beryktede videoen og hevdet at det bare var «mindre kannibalisme».

Der Hensman hysterisk angriper WSWS vikler hun seg inn i motsigelsene fra sitt eget argument, og ender opp med stilltiende å rettferdiggjøre Assads politikk i krigen. Hun skriver:

Intervensjonen til David North og Alex Lantier på World Socialist Web Site (2013) er også ekko av de antimuslimske fordommene som har blitt kjennetegnet for den nyfascistiske høyresiden. Ved å karakterisere hele den syriske opposisjonen mot Assad som «islamistisk», ignorerer WSWS de ikke-muslimske dissidentene, og visker ut forskjellen mellom fire helt forskjellige kategorier av muslimer som er i opposisjon mot ham. Den første kategorien betegner muslimske troende som er sekulære og progressive. Den andre er sammensatt av muslimske fundamentalister («Salafister») som, til tross for sin tro, ønsker å leve i en sekulær stat. ... Den tredje kategorien består av politiske islamister som ønsker å etablere en islamsk stat gjennom valg. Disse er potensielt farlige, fordi de uunngåelig undergraver demokratiske rettigheter og friheter hvis de kommer til makten, så de må opponeres både ideologisk og politisk. Den fjerde kategorien består av politiske islamister som ønsker å etablere en islamsk stat gjennom vold. De bør plasseres bak gitter om mulig, og det kan være nødvendig å motsette seg dem militært, for å beskytte de sivile som de rutinemessig sprenger i lufta.

Denne bakvaskingen av WSWS som antimuslimsk og nyfascistisk er bare basert på varm luft, og hennes oppdeling av opposisjonsmilitser inn i fire kategorier er tomt sjarlataneri. Progressiv opposisjon mot Assad kommer fra den syriske arbeiderklassen. Når det gjelder de islamistiske opposisjonsmilitsene – enten de er Al Nusra og ISIS, eller såkalte «moderate» som Den frie syriske armé (FSA) eller Farouq-brigadene – er de alle «politiske islamister som ønsker å etablere en islamsk stat gjennom vold». Ved å foreslå «å opponere mot dem militært» for å beskytte sivile, aksepterer Hensman utilsiktet Assads krig mot dem.

Fortsettelse følger