«Dette møtet er et kraftig uttrykk for den voksende opposisjonen i arbeiderklassen»

Rapport til Detroit-møtet for å bekjempe GM-fabrikknedleggelsene

Av Jerry White
13 December 2018

Det følgende er introduksjonsrapporten levert av Jerry White, arbeidsredaktør forWorld Socialist Web Site, til møtet i Detroit den 9. desember under headingen Emergency Meeting to Fight GM Plant Closings[Krisemøte for å bekjempe GMsfabrikknedleggelser], sponset av Socialist Equality Party og WSWS Autoworker Newsletter.

Jeg vil gjerne ønske velkommen alle arbeiderne og ungdommene som har kommet til dette kritiske møtet. Dette er det første politisk bevisste svaret fra arbeiderklassen til bekjentgjøringen av General Motors’ nedleggelser av fabrikkanlegg. Vi har kalt sammen til dette møtet for å diskutere en strategi og organisere en kamp for å opponere mot disse nedleggelsene. Formålet med min rapport er å introdusere resolusjonen «Nei til GMs fabrikknedleggelser! Mobiliser arbeiderklassen til å stoppe permitteringer og innrømmelser!»

Den 26. november annonserte GM at konsernet skal stenge fem fabrikkanlegg i USA og Canada innen utgangen av 2019 og eliminere arbeidsplassene til nesten 15.000 time- og fastlønnede arbeidere i Nord-Amerika. I konsernets sikte er tre store montasjeanlegg – Detroit-Hamtramck, Lordstown i Ohio og Oshawa i Ontario – og to transmisjonanlegg, ett i Detroit-forstaden Warren og ett i White Marsh i Maryland, like utenfor Baltimore.

Det rapporteres at arbeidsreduksjoner også vil ramme GMs batterianlegg i Brownstown i Michigan. GM, som allerede har gjennomført nedleggingen av fabrikkanlegget i Gunsan i Sør-Korea, har sagt at det vil stenge to andre fabrikkanlegg utenfor Nord-Amerika, som enda ikke er navngitt.

I de neste ukene og månedene vil politikere, inkludert Trump og demokrater fra Ohio og Michigan, sammen med UAW-representanter og representanter for Unifor i Canada, prøve å sette arbeidere på disse fabrikkanleggene opp mot hverandre i en kamp om hvem som vil akseptere størst mulig innrømmelser for å «redde» sin fabrikk på bekostning av de andre anleggene. GM og UAW har ikke lagt skjul på at disse anleggenes skjebne vil være del av kontraktsforhandlingene neste år, og at de er rettet mot å intimidere arbeidere og tvinge dem til å akseptere en ny runde med dypere innrømmelser på lønninger og rettigheter.

Vi har ikke innkalt dette møtet for å utarbeide et slags elendig kompromiss, men for å diskutere en strategi for å stoppe alle nedleggelsene og permitteringene, og for å opponere mot planene, som allerede er i støpeskjea hos UAW og Unifor for å utpresse arbeidere til å ofre enda mer i bytte for verdiløse løfter om jobbsikkerhet.

Vi har foreslått for beslutning på dette møtet en resolusjon som oppsummerer situasjonen bilproduksjonsarbeidere og alle arbeidere står overfor, og de oppgavene som vi mener melder seg fra denne situasjonen.

Jeg vil gjerne detaljere noen bestemte punkter i resolusjonen, for at vi kan diskutere den og komme til enighet om hvordan vi skal slåss. For det første, resolusjonen hevder at fabrikknedleggelsene og permitteringene «vil få forødende konsekvenser for titusener av bilproduksjonsarbeidere, deres familier og alle arbeidere som er avhengige av bilindustrien.»

Anleggsnedleggelser ville være en dødsdom for arbeiderklasselokalsamfunn i Detroit, Youngstown i Ohio, rett ved siden av Lordstown-anlegget, og Oshawa i Ontario. Alle disse byene har blitt rammet av flere tiår med av-industrialisering. Femten hundre arbeidere vil miste jobbene sine på Detroit-Hamtramck-anlegget, noen få kilometer herfra, som allerede eliminerte et skifte med 1.500 arbeidere i mars 2017. Nesten 500 på Warren Transmisjon-anlegget og tusenvis av ingeniører, designere og andre hvit-krage arbeidere vil miste jobbene sine ved GM Tech Center og andre lokaliseringer.

Lordstown-fabrikkanlegget, bygget i 1966, er ankeret for Mahoning-Valley-regionen, halvveis mellom Cleveland og Pittsburgh. Det har allerede mistet to skift og vil miste ytterligere 1.500 jobber. Nærliggende Youngstown, en tidligere stålfabrikkby, har en fattigdomsrate for barn på 59 prosent. I Oshawa, hvor det en gang var 24.000 GM-arbeidere i et av de største bil-kompleksene i verden, er det knapt 2.000 arbeidere nå. I scener som minner om Den store depresjonen, etablerer de hjemløse en teltby i de nærliggende skogene utenfor Oshawa.

Konsekvensen vil imidlertid strekke seg langt forbi arbeiderne som blir mest umiddelbart berørt. Eksperter anslår at krusningseffekten av nedleggelsene vil være sju til ni ganger antallet av arbeidere som blir sagt opp. Dette skyldes arbeidsreduksjoner ved leverandøranlegg, trailerforetak, restauranter og andre tjenesteytende industrier knyttet til fabrikkene. Det betyr at alt fra 42.000 til 54.000 jobber vil bli borte.

Og effektene er ikke bare økonomiske. Duke Universitetets analytiker av offentlig politikk Elizabeth Ananat, som studerer konsekvensen av fabrikknedleggelser på studenter og skoler, sammenligner dem med orkaner som forårsaker «traumer på lokalsamfunnsnivå», noe som fører til sosiale og psykologiske lidelser, depresjon og økt angst og vold blant barn.

Hvis det tillates at disse fabrikkanleggen stenges: Hvor mange flere skoler vil stenge? Hvor mange flere arbeidere vil få sine hjem tvangssolgt? Hvor mange flere familier vil brytes opp? Hvor mange flere selvmord og opioid-dødsfall vil skje?

For å svare på disse spørsmålene må man bare se til Flint, Dayton og andre byer der GM ikke etterlot seg annet enn økonomisk, sosial og økologisk katastrofe. Jeg er stolt av å si at vi har arbeidere her fra Flint som kan sette skarp lys på de forødende forholdene i byen, inkludert blyforgiftningen av vannet.

Det andre punktet i resolusjonen bemerker at «Handlingene til GM er en del av en global restrukturering av bilindustrien og et angrep på den internasjonale arbeiderklassen, drevet av Wall Streets krav til stadig større profitter, som vil forverre rekordnivået av sosial ulikhet.»

Ei uke etter at GM annonserte sine planer sa en analytiker fra Wall-Street-banken Morgan Stanley i et notat til investorer at Ford sannsynligvis ville permittere enda flere arbeidere, og forespeilte et antall av 25.000. Ikke bare ville disse kuttene ramme timelønnede arbeidere i USA og Canada, men han sa at hovedbolken ville være i Europa.

Den 8. november annonserte Ford at de skulle stenge sitt britiske produksjonshovedkontor i Brentwood, med nærmere 1.700 arbeidsplasser, og det ble lekket planer om at fabrikken i Blanquefort i Frankrike skulle stenges ned innen utgangen av neste år og eliminere 900 arbeidsplasser. Blanquefort-Ford-arbeidere deltok i «gul vest»-protestene i Frankrike for å opponere mot fjerningen av deres jobber.

Over hele verden skjærer globale foretak ned hundretusenvis av jobber. Tidligere denne uka annonserte det tyske farmasøytiske foretaket Bayer at de kutter 12.000 arbeidsplasser, hovedsakelig i Tyskland; den franske stålrørsprodusenten Vallourec, som eier et stålverk i Youngstown, annonserte i forrige uke planer om å kutte 1.800 jobber i Frankrike og Tyskland. I fjor meldte den Montreal-baserte tog- og flyprodusenten Bombardier permittering av 5.000 arbeidere i Quebec i Ontario og i Belfast i Irland.

GM Profits

Angrepet på disse jobbene i en angivelig økonomisk boom-periode med arbeidsledigheten på det angivelig laveste nivå på 50 år, som vi kontinuerlig får høre, blir drevet helt og holdent av kravene fra rike investorer og fra Wall Street om stadig større avkastning på investeringene. Når GM annonserte sine planer om å stenge disse fabrikkanleggene skjøt aksjeverdien opp med over 6 prosent. Dette er ikke et selskap som er på vei mot konkurs. Basert på innsparinger GM og UAW har pålagt arbeiderne gjennom år hoppet konsernets tredje-kvartal-profitt i Nord-Amerika opp med 38 prosent og GM er på vei til å bokføre $ 10 milliarder i profitter for inneværende år.

De $ 6,5 milliarder per året som konsernet sparer ved å sette arbeidere på gata blir ikke reinvestert i produksjon. Hovedparten av disse pengene går for aksjegjenkjøp og utbyttebetalinger til GMs velstående investorer. Bare i løpet av de siste fem årene har GM overført $ 25 milliarder, ranet fra lønningene, rettighetene og betingelsene til arbeiderne, over til sine rikeste aksjonærer.

Dette er en plansje over GMs profitter siden 2010. Restruktureringen av industrien utført av Obama-administrasjonen fant sted ett år etter det globale finanskrasjet i 2008. I 2009 ble UAW enige om å gi konsernene massive innrømmelser, blant annet å halvere lønningene til nye arbeidere og avskaffe åtte-timers-dagen, og i de ni årene siden GM har ett profittabelt år etter det andre.

Det som skjer med GM-arbeidere er en del av en prosess som har skjedd med arbeidere over hele USA og, faktisk, tvers gjennom hele verdensøkonomien. I flere tiår har arbeidere konfrontert et uopphørlig angrep på lønninger og betingelser.

Denne plansjen viser den stadige økningen i andelen av bruttonasjonalproduktet (BNP) som går til foretaksprofitt og nedgangen i andelen som går til lønninger. Innen 2014 utgjorde lønninger og inntekter bare 43 prosent av BNP, den laveste andelen siden 1929. Konsernprofittene etter skatt utgjorde et rekordtall på 11 prosent av BNP, det høyeste siden 1929. Kjøpekraften til en gjennomsnittlig arbeiders lønning i dag er ikke mer enn den var i 1978. Vi har ikke tatt ett skritt fremover i levestandard på 40 år.

Det tredje punktet i resolusjonen sier: «GM-fabrikknedleggelsene avslører videre løgnene om at konsesjonsavtaler skulle ‘redde arbeidsplasser’, som det ble solgt gjennom flere tiår av UAW og Unifor, som lenge har fungert som redskaper for konsernledelsen for å blokkere enhver kamp fra arbeiderne.»

Det har vært 40 år siden UAW begynte sin politikk med massive innrømmelser, som begynte med 1979-Chrysler-kausjoneringen [bailout]. Resultatet har vært 40 år med endeløs katastrofe for arbeidere.

Under den første Chrysler-kausjoneringen i 1979, uttalte UAWs visepresident Marc Stepp: «Jeg tror at foretaket må trimme ned operasjonene. Vi har ‘free enterprise’ i dette landet. Foretakene har rett til å gjøre profitt.»

UAW ble tatt inn i konsernstyret. Fagforeningen fortsatte å pålegge konsesjoner på lønninger og rettigheter som i dagens dollar ville utgjøre $ 15.000 per arbeidstaker, mens de samarbeidet om eliminering av 57.000 Chrysler-jobber, inkludert 30.000 i Detroit. Dusinvis av fabrikkanlegg ble stengt ned, inkludert Dodge Main i Hamtramck.

I løpet av 1980-tallet jobbet AFL-CIO-fagforeningene for å isolere og beseire enhver kamp fra arbeiderne, som begynte med streiken til 13.000 PATCO-flytrafikkledere og deres oppsigelser av Reagan-administrasjonen.

Fagforeningene antok offisielt politikken benevnt «corporatism», som hevder at på en eller annen måte har foretakets eiere – de kapitalistiske utbytterne – og arbeiderne identiske interesser. Dagene da arbeidere sloss for å øke sin andel av rikdommen de skaper i en kamp mot arbeidsgiverne, var over. UAW sa at nå måtte arbeidere jobbe sammen med sjefene for å kutte lønningene, og gjøre de amerikanske foretakene mer konkurransedyktige mot sine japanske og tyske rivaler.

Big 3 Hourly Jobs

Hva produserte denne politikken? En nedgang på 80 prosent i antall bilproduksjonsjobber ved ‘the Big Three’ [GM, Ford, Chrysler]. Siden 1978 har antallet GM-, Ford- og Chrysler-arbeidere i USA falt fra 750.000 til knapt 141.000, mens lønninger, rettigheter og arbeidsbetingelser for bilproduksjonsarbeidere har blitt desimert.

Som denne plansjen viser banet fagforeningenes undertrykking av motstanden fra arbeiderklassen vei for en enorm overføring av rikdom til de superrike, som trakk investeringer fra industrien og engasjert seg i mer og mer groteske former for økonomisk spekulasjon, hvor de kunne gjøre langt raskere og langt større profitter.

Work Stoppages and Inequality

Som dette diagrammet viser, så godt som forbød fagforeningene streiker, under banneret «partnerskapet fagforening-ledelse». Den siste nasjonale bilarbeider-streiken var i 1976 mot Ford. Like etter Andre verdenskrigen gikk rundt tre millioner arbeidere ut i streik, deriblant bilarbeidere. Igjen, på 1970-tallet, var det hundrevis av streiker, inkludert spontane [wildcat] streiker av bilarbeidere i Lordstown og Detroit. I fjor var det totalt syv store arbeidsnedlegginger som involverte 1.000 eller flere arbeidere, det nest-laveste antallet registrert, sammenlignet med over 400 på midten av 1970-tallet.

Fagforeningenes undertrykking av streiker ga foretaks- og finansoligarkiet frie hender, den rikeste én-prosenten, for å realisere en enorm økning av deres rikdom.

For ti år siden var det et global finanskrasj, som var forårsaket av spekulasjonen og kriminaliteten til de samme Wall-Street-bankfolkene som står bak nedleggingen av den ene industrien etter den andre. De krasjet økonomien og arbeiderklassen betalte for krisen.

For nesten nøyaktig ti år siden møtte Obamas innkommende stabssjef Rahm Emanuel, selv en investeringsbankmann, med en gruppe konserndirektører. Dette var hva han hadde å si:

«Denne krisen byr oss muligheten til å gjøre ting dere ikke kunne gjøre før,» sa han. Med andre ord, ja, det hadde vært lønnskutt og fabrikknedleggelser, men det var fortsatt noe uferdig business å ta hånd om. Vi måtte gå etter utdanning og helsevesen, vi måtte avregulere foretakene ytterligere, og fremfor alt, vi måtte gå etter de gjenværende seksjonene av arbeidere som nøt visse sosiale rettigheter. Det betydde å gå etter bilproduksjonsarbeiderne, som, etter generasjoner av kamp, hadde vunnet noen grunnleggende sosiale rettigheter.

Under 2009-konkursrekonstruksjonen av GM og Chrysler rekrutterte Obama tidligere private-equity-investorer som Steven Rattner og andre ‘corporate asset strippers’ [spesialister på industrislakting og verdiplyndring] for sin ‘auto task force’ [bilindustri-spesial-prosjektgruppe]. Som en betingelse for en føderal låneavtale for GM og Chrysler forlangte han bredt anlagte innrømmelser fra bilproduksjonsarbeidere, som UAW mer enn gjerne gikk inn for.

UAW-president Ron Gettlefinger sa seg villig om å gjenåpne kontraktene i 2009 og ble enig om å gjøre alle nytilsatte til nivå-to-arbeidere, som skulle få halvparten av lønnsnivå og ha langt dårligere rettigheter enn de såkalte ansienitetsarbeiderne som var ansatt før 2007 [legacy workers]. Selv om «Jobs Bank» [finansiell ordning for permitterte] hadde har blitt skåret ned over år, insisterte ‘auto task force’ på en fullstendig eliminering, og avviste som absurd ideen om at arbeidere skulle ha en slags inntektssikkerhet etter fabrikknedleggelser og permitteringer.

Dette er kommentarene til Obama i 2009.

Som gjenytelse for påleggingen av «smertefulle innrømmelser» på arbeidere, ble UAW gitt kontroll over et multi-milliarder-dollar pensjonist-helseforsikringsfond, kalt VEBA, sammen med millioner av aksjer i General Motors og Chrysler. Da GM annonserte sine fabrikknedleggelser for to uker siden, økte verdien av GM-aksjer kontrollert av UAW med $ 214 millioner.

UAW godtok flere innrømmelser i 2011 og 2015, inkludert elimineringen av åtte-timers-dagen, etableringen av ‘Alternativ arbeidsplan’ og en stor utvidelse av antallet midlertidige deltidsarbeidere, som betaler fagforeningsavgift, men som har absolutt ingen rettigheter. I 2015 brøt arbeidernes raseri ut mot en UAW-støttet kontrakt som opprettholdt det hatede to-nivå-avlønningssystemet, AWS, og forsøkte å utvide VEBA til et fagforeningsforvaltet helseforsikringssystem for nåværende time- og fastlønnede ansatte.

UAW var i stand til å tvinge gjennom kontrakter ved Fiat Chrysler og de andre bilkonsernene bare gjennom en kampanje av løgner, trusler og intimideringer, der de truet arbeidere med fabrikknedleggelser og tap av jobber dersom de avviste knefall-kontraktene. Ved Ford hevdet UAW at kontrakten ble stemt igjennom med løvtynne 51 prosent, mot arbeidernes påstander om direkte stemme-rigging.

Alle de som hevder at UAW og de andre fagforeningene fortsatt kan beskrives som «arbeiderorganisasjoner» lyver. Som alle bilproduksjonsarbeidere vet er UAW en business. Det er en billig-arbeidskraft-entreprenør og en industriell politistyrke for ledelsen.

Om det var behov for noe mer bevis for det faktumet, så har vi korrupsjonsskandalen som omsvøper organisasjonen, som har avslørt at UAW-toppledere mottok millioner av dollar i bestikkelser fra Fiat Chrysler, i bytte for å presse gjennom knefall-kontrakter.

Hva er UAW? En trenger bare å se på organisasjonens finansielle innrapporteringer.

Ifølge deres 2017-rapportering til Det amerikanske arbeidsdepartementet har UAW eiendeler verdt $ 1,06 milliarder, ikke inkludert multi-milliarder-dollar VEBA-fondet. Organisajonen investerer $ 684 millioner i private-equity-fond og andre Wall-Street-investeringsredskap og utbetaler $ 75 millioner til sine direktører og hundrevis av stabsarbeidere, inkludert slektninger som sitter i godt polstrede stenograf-jobber. Organisajonen bruker nesten $ 100 millioner på «representasjon», $ 57 millioner «generelle kostnader [overhead], foreningsadministrasjon og ubestemte rettigheter». Organisasjonen fungerer som et foretak.

Til sammenligning brukte UAW derimot bare $ 2 millioner, eller 1 prosent, på utbetalinger fra streikefondet, som har en verdi på $ 760 millioner.

UAW Executive Pay

UAW-ledere er på den andre siden av klasseskillet. Deres rikdom øker etter hvert som arbeiderklassens formue avtar. De luksuriøse livene til fagforeningsledelsen blir muliggjort av nedskjæringene og innrømmelsene de har pålagt arbeidere, som finner det stadig vanskeligere å få endene til å møtes.

UAW Executive Pay 2

Fag-«foreningene» forener ikke arbeidere [engelsk: union], de splitter dem – inn i nivå, mellom fabrikker, mellom landene. De adresserer ikke arbeidernes klager, de kaster dem i søpla. De bekjemper ikke effektiviseringer [‘speedups’] eller fabrikknedleggelser og permitteringer, de muliggjør dem. De fungerer som redskap og samarbeidspartnere for konsernledelsen, og får sin del av profitten svettet ut av arbeiderne.

Other union executive pay

Alle fagforeningene er de samme. Randi Weingarten, presidenten for Det amerikanske lærerforbundet, blir betalt $ 513.000. Det er ingen tvil om at disse menneskene er millionærer og tilhører den øverste én- eller to-prosent-inntektsbraketten. Det ville være dårskap å tro at disse organisasjonene vil forsvare arbeidere.

Det er helt opp til oss arbeidere å mobilisere vår styrke for å bekjempe fabrikknedleggelsene og forsøkene på å utpresse oss til å akseptere flere innrømmelser. Det er opp til arbeidere å forsvare hver arbeiders rett til en jobb. Vi insisterer på at en god betalt og sikker jobb ikke er en luksus gitt til arbeidere, det er en sosial rett som det må kjempes for av alle arbeidere. I en slik kamp er våre allierte arbeiderne over hele USA og på tvers av verden.

Arbeiderklassen begynner å slåss imot og dette møtet er selv en indikasjon på det. Det faktum at vi har arbeidere fra hele Michigan, fra Indiana og andre stater, en kullgruvearbeider fra Pennsylvania og Shannon Allen, som har ledet Amazon-arbeideres kamp, viser at arbeiderklassen begynner å hevde sine interesser mot grådigheten til bankene og foretakene.

Resolusjonen sier: «Opposisjon blant bilproduksjonsarbeidere mot fabrikknedleggelser, reduserte lønninger og arbeidsvilkår er en del av en oppblomstring av klassekampen i USA og internasjonalt.»

Over hele verden begynner arbeidere å slåss imot. I år har det vært masseprotester mot innstramminger i Iran, massestreiker i Tyskland, mobilisering av arbeidere i Frankrike mot høyreorienterte arbeidsreformer og streiker av lærere og forelesere på tvers av hele Latin-Amerika og Midtøsten. I USA var det i vår en rekke lærerstreiker, som utviklet seg i opposisjon til fagforeningene. Fagforeningene arbeidet for å isolere hver separate kamp og pålegge nederlag. En kvart million UPS-arbeidere avviste en konsesjonskontrakt støttet av Teamsters, bare for å få kontrakten tvunget gjennom av fagforeningen uansett.

Året går mot slutten med eksplosive kamper i Frankrike, der «de gule vest»-protestene mot regressive skatter utvikler seg til en bredere kamp av arbeidere og ungdom mot sosial ulikhet og den høyreorienterte politikken til den tidligere investeringsbankmannen Emmanuel Macon, «de rikes president». Teplantasjearbeiderne på Sri Lanka mønstrer streikeaksjoner, til tross for fagforeningenes opposisjon. Streiker som involverer hundretusenvis av arbeidere ryster Sør-Korea, Chile og andre land.

For å kunne føre frem sin kamp må arbeidere stole på sin egen styrke og ikke falle for ‘snake oil’-selgere og profesjonelle leverandører av løgner fra enhver fraksjon av det politiske etablissementet.

Kamplinjene blir trukket. Hele det politiske etablissementet stiller opp mot bilproduksjonsarbeiderne.

Når dere ser Trump og demokratene beklage fabrikknedleggelsene bør dere spørre dere selv: Hvem lyver mer? Hvem er den største hykleren? Er det Trump, milliardæren som sa nynazister var «gode mennesker» og gjorde sin formue på å heve husleia for New-York-City-arbeidere i hans ‘slumlord’-boligutvikling?

Eller er det demokratene, som sammen med republikanerne har hatt tilsyn med 40 års fabrikknedleggelser i Michigan, Ohio, Indiana, Missouri, Pennsylvania, og over hele landet?

Det er vanskelig å si hvem som er verst, men vi må ikke sette vår lit til noen av disse konsern-kontrollerte partiene. Begge er svorne fiender av arbeidende mennesker.

Det internasjonale omfanget av angrepet på arbeiderklassen avslører løgnene til UAW, president Trump og demokratene, som klandrer kinesiske og meksikanske arbeidere for ødeleggelsen av arbeidsplasser og levestandarder. Disse jobbene blir ikke tatt vekk av andre arbeidere, som også står over for uopphørlige angrep, men av gigantiske konsern og Wall-Street-banker. Årsaken til dette er ikke urettferdig utenrikshandel, langt mindre innvandring, men kapitalisme, et system som underordner de mest grunnleggende nødvendigheter i livet til profittene og de umettelige appetittene til et foretaks- og finansaristokrati.

Basert på disse vurderingene følger konklusjonene. «Derfor beslutter dette møtet å etablere grunnplan-aksjonskomitéer, uavhengig av UAW, Unifor og andre fagforeninger, på alle berørte arbeidsplasser, fabrikker og nabolag, for å organisere motstand mot nedleggelsen av fabrikkanleggene, inkludert forberedelser til en demonstrasjon i januar.»

Videre erklærer resolusjonen at disse komitéene «vil fremme arbeideres interesser i opposisjon til konsernledelsen. De vil mobilisere arbeidere på grunnlag av deres egne krav, herunder å avskaffe det to-delte lønns- og rettighetssystemet, omgjøre midlertidige til heltidsansatte, og slåss for industrielt demokrati.»

De vil kreve at arbeidere har ubegrenset tilgang til alle konsern- og fagforeningsdata om finansiell status og oversikt over alle forhandlinger og kontraktsavstemminger. Og til slutt vil disse komitéene etablere «kommunikasjons- og samarbeidslinjer med alle arbeidere – inkludert bildel-arbeidere, lærere, Amazon-arbeidere, tjenesteytende arbeidere og andre – og kjempe for enhet mellom amerikanske arbeidere og våre klassebrødre og -søstre i Canada, Mexico og resten av verden.»

Arbeiderklassen er bare så sterk som den er forent internasjonalt. Ingen seksjon av arbeiderne kan ta på seg de internasjonale konsernene fra ett land alene. Dette er en klassekamp. Men den må gis en organisatorisk og politisk retning og ledelse. Grunnplankomitéer vil gi arbeidere en stemme, gi dem en megafon, gi dem et middel til å utdanne seg politisk, og gi dem et sted for demokratisk å kunne diskutere og strategisere med sine arbeiderkolleger uten frykt for gjengjeldelse.

Dette møtet er i seg selv et kraftig uttrykk for arbeiderklassens voksende motstand og bevissthet. Nå vil jeg gjerne åpne dette møtet for å diskutere resolusjonen, som et grunnlag for å utvikle en kraftig bevegelse i arbeiderklassen.