Magasinet Time beærer journalister som forfølges – men overser Julian Assange

Av Patrick Martin
13 December 2018

Time-magasinet kunngjorde sist tirsdag at deres «Person of the Year»-utnevnelse gikk til journalister som møter vold og undertrykking for sin innsats for å avsløre sannheten. De fire individene og den ene organisasjonen som ble kåret av Time, fortjener så absolutt offentlig sympati.

Wa Lone, 32 år, og Kyaw Soe Oo, 28, ble fengslet for ett år siden i Myanmar (Burma) av militærjuntaen, for å ha rapportert for Reuters om massehenrettelser av Rohingya-minoriteten i landet.

Maria Ressa ble nylig fengslet av den filippinske regjeringen til president Duterte, på oppkokte skatteanklager, fordi hun på sin nettside Rappler rapporterte om mordene på tusenvis av fattige beboere av arbeiderklasseslumområdene, etikettert som «drug dealers» av Duterte.

Capital Gazette, den lokale dagsavisa i Annapolis i Maryland, ble hedret etter at fem av avisas ansatte ble drept i et massedrap i juni. Pistolmannen var en lokal beboer som søkte hevn fordi avisa rapporterte om hans domfelling for seksuell trakassering flere år tilbake.

Jamal Khashoggi, et medlem av det saudiske aristokratiet, gikk i eksil og ble en spaltist for Washington Post, etter at han hadde falt ut med det monarkiske regimet som nå ledes av kronprins Mohammed bin Salman. I en av årets mest notoriske forbrytelser pågrep en saudisk drapstrupp Khashoggi da han besøkte det saudiske konsulatet i Istanbul i Tyrkia den 2. oktober, drepte ham og parterte liket.

Som denne korte beskrivelsen antyder er de som hylles av Time under overskriften «The Guardians» [Vokterne] faktisk ganske ulike, deriblant journalister som rapporterer under autoritære regimer i Burma og på Filippinene, en amerikansk avis målrettet av en ensom galning, og Khashoggi, som ikke var så mye journalist som han var en representant for en dissidentfløy av den korrupte og svært privilegerte saudiske regjeringseliten. Han var barnebarn av den personlige livlegen til kong Abdul Aziz al-Saud, grunnleggeren av dynastiet, og nevø av milliardær-våpenhandleren Adnan Khashoggi, en nøkkelfigur i Iran-Contras-skandalen på 1980-tallet.

De fleste av de nominerte – så vel som andre som er nevnt i Times hovedartikkel, journalister fra Bangladesh, Brasil, Sudan og Hong Kong – har til felles det faktum at de har utgjort liten eller ingen trussel mot interessene til amerikansk imperialisme, eller allierte og klientstater. Med unntak av Khashoggi og Saudi-Arabia, var regimene som de kom i konflikt med enten i strid med USA eller de var ikke nærtstående allierte.

Time-lista inkluderer ingen journalister eller varslere fra Israel, Egypt, India eller noen av NATO-landene. Og det er ingen journalister som har eksponert statshemmeligheter eller mislighold i USA.

Når det gjelder Khashoggi, var han innordnet med en gruppering av den amerikanske styringsklassen som ser på det saudiske monarkiet, i hvert fall under kronprinsens ledelse, som en vordende katastrofe, og som har søkt en politisk endring i slike anliggender som krigen i Jemen og saudi-promoteringen av islamistiske ekstremistgrupper på tvers av hele den muslimske verden. Utnevnelsen av Khashoggi må betraktes som et skudd for bauen for Donald Trump, som har kommet under angrep fra deler av de amerikanske mediene for å forsvare det saudiske regimet i dets mord på den engang regime-‘insider’-en og siden vendt Washington-Post-kommentator og kritiker.

Det er mest av alt bemerkelsesverdig at Time-hovedartikkelen om modige journalister som risikerer vold og undertrykkelse for å avdekke sannheten, ikke gir noen omtale av den mest berømte forfulgte journalisten på planeten – Julian Assange. Den tidligere WikiLeaks-redaktøren har vært effektivt sett vært fengslet i den ekvadorianske ambassaden i London de siste seks årene, dit han søkte for å unngå utlevering til USA.

Det ble avslørt i forrige måned at en føderal storjury i Alexandria i Virginia – det juridiske distriktet som håndterer saker som involverer CIA og Pentagon – har returnert en hemmelig anklage mot Assange, sannsynligvis knyttet til hans rolle i WikiLeaks’ publisering av amerikanske militære og diplomatiske hemmeligheter, hovedsakelig relatert til amerikansk personells krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan, samt utenriksdepartementets tiltak for å destabilisere og intimidere regjeringer over hele verden.

Time-magasinets redaktører er meget vel inneforstått med Assanges modige rolle, der han har utført det grunnleggende arbeidet for ekte journalistikk – avdekket sannheter som mektige interesser ønsker å skjule. I 2010, året da WikiLeaks ble et innbegrep for sin publisering av amerikanske militærrapporter som var lekket av Chelsea Manning, om grusomheter i Irak og Afghanistan, var Assange hovedutfordrer for Times «Person of the Year»-utnevnelse, som gikk til Facebook-grunnleggeren Mark Zuckerberg. WikiLeaks ble beundrende beskreftet som en «revolusjonerende kraft, som kjempet hemmeligheter inn i offentligheten på en skala uten sidestykke».

I 2016, da WikiLeaks publiserte lekkede e-postmeldinger fra Den demokratiske nasjonalkomitéen og fra Hillary Clintons kampanjeformann John Podesta, som eksponerte DNCs innsats for å rigge den demokratiske primærvalgkampanjen mot Bernie Sanders, og Clintons krypende taler til et publikum av Wall-Street-bankmenn, valgte Times egne lesere Assange som «Person of the Year» i en online-meningsmåling. Magasinet valgte i stedet president-valgte Donald Trump.

«Person of the Year»-prisen ligner Nobels fredspris ved at den utelukkende tildeles på grunnlag av de reaksjonære politiske kalkylene til en seksjon av big business. Nobelprisen tildeles av en komité oppnevnt av de norske lovgiverne i Stortinget, så den kan av og til gjenspeile interessene til de europeiske imperialistmaktene og være en torn i siden for USA. Vanligvis går fredsprisen til en imperialistisk krigshisser, som USAs president Barack Obama, eller en fremtredende dissident i et land som er målrettet av imperialismen, som Liu Xiaobo i Kina.

Times «Person of the Year» går selvfølgelig til en nominert valgt av magasinet, og er derfor en som er valgt ut fra standpunktet om tjenester for den amerikanske kapitalistklassens interesser. Magasinet var lenge eid av Luce-familien, og var senere flaggskip for det gigantiske mediakonglomeratet Time Warner. Det ble i fjor solgt til Meredith, utgiveren av glansede, eksklusive magasiner som Better Homes & Gardens. Så, i september 2018, solgte Meredith Time til Marc Benioff, milliardær-eieren av Salesforce.com, som vil drive bladet som et frittstående stykke personlig eiendom, som Amazons Jeff Bezos, som eier Washington Post.

Det pro-imperialistiske perspektivet ble utbrodert av redaktøren Edward Felsenthal i et essay som forklarer bladets valg av «Årets person», der han erklærte: «For alle de fornærmelsene som presidenten slenger mot pressen, med en retorikk som har vært anvendt av farlige aktører rundt om i verden, forblir USA et fyrtårn for sannhet og fri ytring. Dette er en nasjon der, som vi så inneværende år, en nyhetsorganisasjon kan stevne Det hvite hus og vinne, selv for en dommer som er utnevnt av det selvsamme Hvite hus.»

Sjefredaktøren er taus om det faktum at Obama-administrasjonen brakte flere lekkasjesaker til rettsforfølgelse – som regel med påberopelse av spionasjeloven – enn alle tidligere amerikanske regjeringer. Han sier ingenting om fengslingen av Chelsea Manning, oppfordringene fra amerikanske embetsmenn om drap på Edward Snowden, eller erklæringen fra daværende-CIA-direktør og nå amerikansk utenriksminister Mike Pompeo, om at WikiLeaks er en «fiendtlig ikke-statlig etterretningstjeneste».

Enda mer bemerkelsesverdig er at Times hovedartikkel som utdyper «Vokterne», mens den begynner med en hyllest til journalister som utfordrer autoriteter, blir et langstrukkent argument for sensur av internett, og refererer den angivelige flommen av russisk propaganda i USAs 2016-presidentvalgkampanje.

Hovedartikkelen hevder at Facebook står for tur for «en regnskapets time med hensyn til hvordan man kontrollerer sosialmedienes sjåførløse bil», og kritiserer Google fordi deres datterselskap YouTube har lagt ut videoer produsert av det Moskva-baserte RT-nettverket. Artikkelen konkluderer med at «Informasjon på sosialmedier viser seg å være svært problematisk.»

Faktisk gjør det det – sett fra styringsklassens ståsted. Ikke bare blir informasjon formidlet uten tilstrekkelig «kontroll» av foretaksstyrte medier (her antar overskriften «Vokterne» en dyster konnotasjon), men internett har blitt redskap for arbeidende menneskers selvorganisering uavhengig av de andre av kapitalismens «Voktere» – fagforeningsbyråkratiene og borgerskapets «venstre»-partier – som vist av de amerikanske lærernes streiker og av «gul vest»-protestene i Frankrike.