Drivstoffskatt-protestantene avviser Macrons tale og oppfordrer til nye demonstrasjoner i Frankrike

Av Alex Lantier
28 November 2018

Representanter for Gul-Vest-protestantene avviste tidlig i går den 27. november Emmanuel Macrons tale, der han hadde forsøkt å stoppe bevegelsen ved angivelig å adressere demonstrantenes anliggender. Etter lange kveldsmøter med økologiminister François de Rugy kunngjorde de at de opprettholdt sine oppfordringer for nok en lørdagsprotest i Paris kommende helg.

Litt etter kl. 22:00 kom Eric Drouet og Priscilla Ludosky, grunnleggerne av noen av de første Facebook-gruppene som oppfordret til veiblokader mot Macrons heving av drivstoffbeskatningen som utløste Gul-Vest-bevegelsen, ut av møtet og snakket med journalister. De sa at de ikke var tilfreds hverken med Macrons tale eller med sin egen diskusjon med de Rugy.

Drouet, som er lastebilsjåfør, sa: «Følelsen vi har i dag er at det ikke er noe reelt ønske om å forbedre folks liv, det er virkelig den dype følelsen vi fikk i dag.» Han la til at De Rugys kommentarer var «veldig vage til slutt – han sa at han skulle forsøke å videreformidle meldingen, og det var egentlig det. Vi sa hva vi mente om presidentens uttalelser til mediene, at det franske folket ikke er overbevist eller enda verre. Det begynner nå virkelig å irritere Gul-Vest demonstrantene på bakken.»

Nå vil protestene videreføres la han til: «Det vil bli en samling, som sist lørdag, på Champs-Elysées avenyen. Gul-Vest-demonstranter ønsker å fortsette hver lørdag på Champs-Elysées.»

Drouet avviste anklager om at De gule vestene ville være ansvarlige for vold, som ved sist lørdags protest, og la helt korrekt skylden på politiets aggresjon. Han sa: «Det var innenriksdepartementets fasthet som skapte alle de utskeielsene vi så på lørdag. Det faktum å bli utsatt for kølleangrep med tåregass av opprørspolitiet fra kl. 08:00 til kl. 12:00, skapte spenninger blant De gule vestene. Det ville vært mindre vold hele dagen hvis politiet hadde handlet mer besinnet.»

De gule vestenes veiblokader og protester er i ferd med å bli mer nært knyttet til streiker på sentrale arbeidsplasser, deriblant ved Amazon, ved havner og raffinerier, og de reiser direkte spørsmålet om masseraseriet i arbeiderklassen mot sosial ulikhet og Macrons presidentskap.

De Rugy ga selv så godt som uttrykk for at han erkjente dét, i separate kommentarer til pressen etter møtet med Drouet og Ludosky. «Deres krav går langt utover det økologiske spørsmålet og spørsmålet om drivstoff,» sa han, og la til: «Selvfølgelig var vi ikke der for å foreslå umiddelbare svar.»

Demonstrantenes og deres representanters avvisning av Macron-administrasjonens forslag eskalerer en utfoldende politisk krise av europeiske dimensjoner. Etter provoserende å ha ignorert demonstrasjonene i over ei uke, for deretter å lansere et voldelig politiangrep på lørdagens demonstrasjon i sentrum av Paris, som ikke klarte å stagge de stigende protestene, følte Macron seg til slutt tvunget til å forsøke å avvæpne krisen ved tilsynelatende å svare på demonstrantenes krav.

En vesentlig faktor for den beslutningen var uten tvil De gule vestenes popularitet, samtidig med de voksende streikene ved flyselskapene, ved havnene, oljeraffineriene, logistikk og distribusjonsvirksomhetene og den voksende motstanden mot innstramminger over hele Europa. En BVA-meningsmåling sist helg viste at 72 prosent av den franske befolkningen støtter De gule vestenes krav om økt kjøpekraft og mindre sosial ulikhet og beskatning av arbeidende mennesker. Helt 59 prosent ville at protestene skulle vokse.

Macrons beslutning om å holde en tale om Gul-Vest-bevegelsen til en gruppe forretningsmenn og fagforeningsrepresentanter, gjorde det imidlertid bare klart at han har til hensikt å forfølge sin høyreorienterte politikk, og ikke har noe å tilby demonstrantene. Der han insisterte på at han ikke ville endre kurs, men bare ville tilby symbolske innrømmelser, lovet han å opprettholde sin upopulære drivstoffskatt mens han fortsatte med sin agenda med endeløse sosiale nedskjæringer, økte militærutgifter og skattetildelinger til de rike.

Han erklærte: «Læren jeg trekker fra de siste dagene er at man ikke bør endre kurs når den kursen er korrekt, men at vi må endre metoder, fordi mine medborgere har konkludert med at denne kursen blir satt ovenfra.»

Faktisk er både Macrons metoder og hans politiske agenda diktatoriske, illegitime og avvist av det store flertallet av franskmenn, akkurat som tilsvarende politikk er i land på tvers av hele EU. Hans politikk for krig og uopphørlig sosial innstramming, som han pålegger ved å mobilisere politiet for å banke opp opponenter, møter nå den første seriøse motstanden, som bryter ut utenfor fagforeningenes og de etablerte politiske partienes sammenhenger.

Gul-Vest-demonstranter hånte Macrons kommentarer og ropte: «Macron holder stø kurs, det gjør vi også.»

Macrons tale tydeliggjorde at hans regjering har blitt dypt rystet av den voksende opposisjonen blant arbeidende mennesker og av Gul-Vest-demonstrantenes mobilisering. Resten av talen hans var en snublende og usammenhengende blanding av trusler, arrogant belæring av befolkningen og forslag til hvordan man kan kvele De gule vestene, ved å assosiere dem tettere med Macrons manøvrer med fagforeningsbyråkratiet.

Etter at hans opprørspolitienheter fremprovoserte bitre sammenstøt med Gul-Vest-demonstranter i helgen advarte Macron om en forsterket tilslag. Han sa at ved enhver protest der det forekommer vold «vil vår respons være offentlig orden, og bare offentlig orden».

Macron kritiserte arrogant kravene til Gul-Vest-demonstrantene om lavere skatt og større sosialutlegg, som barnslige og urimelige: «Vi kan ikke redusere skattene og få mer offentlige tjenester, barnehager, skoler, offentlige tjenester ... Så vi må lære folket hva vårt system er.» Han la til: «Vi må forklare folket hva deres skatter anvendes til ... Hvis ingen gjør det, da vil alle tro det er normalt at skolen er gratis, eller at staten betaler når du kommer til slutten av livet.»

Faktisk er arbeidernes krav om lavere skatter og mer offentlige tjenester ikke et barnslig krav, men et som medfører eksproprieringen av den kapitalistiske styringsklassen. Årsaken til at skattene på arbeidere øker mens sosialprogrammer blir kuttet i Frankrike, og på tvers av Europa, er at det pågår en massiv overføring av rikdom til milliardærene. Allerede i 2010 ble en fjerdedel av Frankrikes nasjonalrikdom forvaltet av den øverste én-prosenten, og 62 prosent av de øverste 10-prosentene; i dag er denne skjevfordelingen enda mer radikalt fordreid.

Etter at milliardæren Bernard Arnault tjente over € 20 milliarder bare i løpet av det siste året, er det sosiale raseriet mot finansaristokratiet og mot Macron, Rothschild-bankmannen og de rikes presidenten, i ferd med å nå eksplosive nivå. Hans skatteøkninger, ensidige arbeidsrettdekreter, jernbaneprivatiseringen, nedskjæringene i pensjoner og helsevesenet, for å finansiere en EU-hær og skattekutt for de rike, er det fullendte uttrykket for denne overføringen av rikdom til de superrike.

Macron kom også med et vagt forslag om tre måneder med «samordning» mellom forretningsmenn og fagforeningsbyråkratene han snakket med, hans regjering og utvalgte Gul-Vest-demonstranter, for å diskutere økologisk politikk. Han oppfordret også til å stenge kull- og atomkraftverk og til å bruke mer midler på fornybar energi og han forsøkte å presentere talen sin som et seriøst bidrag for å redde planeten, selv om han ikke kunne forklare hvordan disse økologiske politiske tiltakene kunne koordineres med andre lands.

Faktisk understreker Macrons arrogante avvisning av folkelige klager hvordan ikke ett eneste problem, inkludert den økologiske krisen, kan løses uten å ekspropriere det kapitalistiske finansaristokratiets rikdom, i Frankrike og rundt om i hele verden.

Som president i Frankrike tydeliggjorde hans tale hele hans orientering: han har hørt den voksende sosiale harmen og, uansett frykt og bevring, har han besluttet å ville tråkke den ned og ty til naken undertrykking. De fortsatte protestene fra De gule vestene er et første svar som peker på den store opposisjonen som bygges opp i bredt format i arbeidsklassen til denne politikken.