Fransk opprørspoliti angriper masseprotest i Paris

Av Alex Lantier
26 November 2018

[/comment]

På lørdag, der hundretusener sluttet seg til «Gul Vest»-protester mot den franske presidenten Emmanuel Macron, gikk opprørspoliti til voldsomme angrep på den sentrale demonstrasjonen på Champs-Elysées-avenyen i Paris. Kilder fra innenriksdepartementet hevdet at 106.000 mennesker deltok i 1.600 protester over hele Frankrike, deriblant 8.000 på Champs-Elysées.

A section of the protest on the Champs Elysées

Politiet hadde forbudt protester ved den østlige enden av Champs-Elysées, nær presidentpalasset. Da demonstranter nådde de første veisperringene ble de angrepet av politienheter som var bevæpnet med angrepsgevær, som sprayet dem med vannkanoner, skjøt gummikuler og anla tjukke skyer av tåregass og angrep protestantene med køller. Politiet marsjerte deretter gjentatte ganger opp avenyen, der de angrep demonstrantene, forsøkte å omringe dem eller de rev opp fortauet og anvendte restaurantstoler for å sette opp provisoriske barrikader.

Demonstrantene reagerte med å kaste brostein og tenne fyrverkeri; sammenstøtene fortsatte hele dagen, til demonstrantenes rop «Macron gå av» eller «Vekk med Macron», og de sang den franske nasjonalsangen som kaller borgerne til våpen. Politiet foretok 103 pågripelser. Søndag var fortsatt 101 personer fastholdt i 48-timers-varetekt, etter demonstrasjonen.

Påstandene fra Paris’ politi-prefektur om at «voldelige ultrahøyre og ultravenstre nettverk» hadde infiltrert demonstrasjonen for voldelig å angripe hverandre eller sikkerhetsstyrkene, er en samling løgner. Politiet initierte og var ansvarlig for størstedelen av volden.

«Gul Vest»-protesten ble utløst av Macrons planlagte heving av beskatningen på drivstoff, som rammer forstedene og landsbygda uforholdsmessig hardt. Protesten har en heterogen karakter som samler arbeidere, kontraktører og småforretningsdrivende, som hevder å være «apolitiske» og sikter på å bygge en «folkelig» bevegelse. Deres voksende fokus på motstand mot sosial ulikhet, militarisme og mot Macron, slår imidlertid an en politisk akkord som resonerer med brede sjikt av arbeidere i Frankrike og internasjonalt.

Politiblokade som forsvarte den østlige delen av Champs Elysées

WSWS-reportere som var tilstede ved demonstrasjonen intervjuet en gruppe arbeidere fra Paris-forstedene, som fordømte politiets tilslag. Én av dem, som er offentlig ansatt, sa: «Regjeringens respons, med vold, er slett ikke bra. Som det var idag-morges så angrep de oss. Jeg er mor, jeg protesterer fredelig. De brukte tåregass mot oss. Vi ankom, vi var på plassen, så ankom de, de angrep oss med køller, de sparket oss, vi fikk tåregass i øynene. Ingen ødela noenting, men de kom med vannkanonene sine. Det forventet jeg ikke, at de skulle behandle oss med forakt.»

En annen arbeider kommenterte: «Pengene styrer, Macron er en bankmann. ... Han smadrer alt. Det begynte lenge før, men nå har vi fått nok. Jeg jobber på et sykehus og vi ser sykehus nedlegges hele tida.» I opposisjon mot Macrons planlagte pensjonsnedskjæringer la hun til: «En pensjon er ikke et privilegium, det er frukten av et livsløp med arbeid. Derfor skal pensjonister kunne leve med verdighet og jeg mener at i dag lever ikke pensjonister med verdighet. Alt dette må stoppes ... det er alt for mye sosial ulikhet.»

Politi manøvrerer på plass vannkanoner til bruk mot demonstrantene

En eldre arbeider meldte: «Vi går tilbake, tilbake, tilbake. Våre foreldre sloss for å etablere sosiale rettigheter, vi blir fratatt alt de vant for oss. Jeg jobber for et selskap der de nå bare hyrer inn midlertidige, du fiser en gang i feil retning og du får sparken. Arbeidere blir ikke respektert lenger, de behandler oss akkurat som gjenstander, ingenting mer. Det var lenge klart at det ville eksplodere en eller annen dag, og nå har det begynt.»

Han sa: «Vi burde gi ministrene 1.200 euro og så får vi se om de får det til å vare i én måned. Barna våre barn sliter, de bor hjemme til de er 30 fordi de ikke kan få seg en bolig, alle begynnerjobbene er på minimumslønn i de fleste yrker. Gudskelov er de gamle der fortsatt for å bistå dem, for aleine har de ikke til å klare seg. Vi er fullstendig lei.»

På plakaten står det: «Ett barn dør hvert tiende minutt i Jemen. Den franske regjeringen selger våpen til drapsmennene. Våre ledere har blod på hendene.»

Didier, en snekker, fortalte WSWS: «Macron, han må gå av, og så kan han pelle seg vekk. Vi stemte ikke for ham, så enkelt er dét. Den fyren, vi vil ikke ha ham lenger, og han må gå av. Han er laget for de rike, han er ikke laget for arbeiderklassen. ... Jeg hadde en ryggoperasjon for tre måneder siden, jeg hadde et hjerteinfarkt, for jeg har jobbet hele mitt liv. Han bare sitter der og samler penger, mens vi sliter. De rike blir rikere, de fattige blir fattigere; vi er på vei tilbake til den gangen da vi alle var leilendinger.»

Didier fordømte også Macrons planer om en europeisk hær: «Disse krigene tjener ikke noe nyttig formål, det gjør de aldri. Det er som med Vietnam-krigen, Algeri-krigen. Det er stupide kriger, med mennesker som tror de vet alt, som alltid sender de samme folka for å bli drept: oss. Det er alltid det samme. Hva ble oppnådd med Den første verdenskrigen? Ingenting.»

Daniel, en kjøpmann, sa: «Jeg spiser pasta, mer pasta, og deretter poteter. Jeg er lei av alltid å spise poteter. ... Presidentene før gjorde mye skade, men han er verre enn de andre. Befolkningen er på gata, nå må han høre, ellers spytter han på oss som dritt. Hele Frankrike kommer til å eksplodere hvis han fortsetter, og det vet han.» Daniel forklarte: «Min pensjon er bare € 480 euro, så nå må de slutte å plukke av oss ting.»

Uttrykkene for krav som reflekterer bekymringene til mennesker utenfor de topp-10-prosentene av samfunnet, ryster styringselitene i Frankrike og internasjonalt. Påstandene om at protestene bare er et skatteopprør med krav om mindre regjering, er et bedrageri. Faktisk reflekterer deres kritikk av sosial ulikhet og krig den motstanden mot EUs politikk for innstramminger og militarisme som foraktes av arbeidere i Europa og internasjonalt.

På vesten står det: «I dag har vi den 14. juli 1789»

Macrons umotiverte angrep på Paris-protesten er et klasseanliggende. Finansaristokratiet er bevisst fiendtlig innstilt overfor arbeiderne, der det forsvarer sin rikdom og sine privilegier. Vel inneforstått med at den sosiale harmen og den politiske opposisjonen er satt for et utbrudd, forbereder de seg på krig og militarisme, inkludert gjeninnføringen av universell militærtjeneste i Frankrike, i et forsøk på å kvele den sosiale opposisjonen. Gul-vest-kravene har revolusjonære implikasjoner og en politisk konfrontasjon mellom arbeiderklassen og finansaristokratiet er i emning.

Dette avslører pro-foretak-fagforeningene og den velstående middelklassens allierte politiske partier. Disse kreftene boikottet gul-vest-demonstrasjonen. I stedet deltok det stalinistiske franske Kommunistpartiet (PCF), Lutte ouvrière (LO, Arbeiderkamp) og medlemmer av det pabloistiske Nytt antikapitalistisk parti (NPA) i en liten protest mot kjønnsrelatert vold på Opéra-plassen.

Alexis Corbière, fra Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (LFI - La France insoumise), alliert med Syriza-regjeringen i Hellas, har oppfordret Macron til «valg», i en gjentakelse av Mélenchons tilbud fra i fjor om å bli Macrons statsminister. Dette er svindel og ei politisk blindgate for de millioner av mennesker over hele Frankrike som ønsker å fjerne Macron fra makten.

Det blir stadig tydeligere at gul-vest-kravene, i Frankrike og internasjonalt, kun kan oppnås gjennom revolusjonær kamp og overføringen av politisk makt til arbeiderklassen.

CRS riot police prepare to charge protesters on the Champs Elysée

Gul-vest-demonstranter, som fagforeningene gjentatte ganger har angrepet som nyfascister, fordømte de franske fagforeningene som har små medlemsbidrag og mottar milliarder av euro i statsstøtte. Daniel bemerket: «Fagforeningene er betalt av staten. De er alle betalt for å få oss til å sluke ting. ... Så kommer de med noe ytringer for offentlig forbruk, samtidig som de seg imellom sier, vi må ikke gjøre for mye, for å unngå å svekke regjeringen.»

Didier sa: «Jeg skal si deg hva jeg mener om fagforeningene. For meg er fagforeningene et stort fett null. De gjør ikke arbeidet sitt. De gjorde det før i tiden; etter generalstreiken fra mai til juni i 1968, hvis en fagforening den gangen sa: ‘Vi streiker,’ da ble det streik. Men i dag når en fagforening kaller for en streik, da sier de andre ‘Nei, folkens, la oss bli hjemme’.» Didier, som har slektninger ansatt på et Nestlé-anlegg i Beauvais som er blinka ut for nedlegging, la til: «Jeg så denne fabrikken, den var i streik. Halvparten av arbeiderne var ute i streik, den andre halvparten var inne og holdt hjulene i gang. Litt av et arbeid fagforeningene gjør.»

Han sa: «Fagforeningene spiser fra samme trauet som ministrene. Det er splitt og hersk: de blir fortalt, sitt her, her blir dere beskyttet, men sørg for at ting holdes under kontroll. Vi vet hvordan de jobber.»