Europa-valgene 2019

Nei til EU, sosial ulikhet, fascisme og krig! For sosialisme og den europeiske arbeiderklassens enhet!

Av Sozialistische Gleichheitspartei (SGP)
23 November 2018

På partikongressen den 20. og 21. oktober vedtok Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Sosialistisk Likhetsparti] at partiet skal delta i valgene til Europa-parlamentet den 26. mai 2019 og valgte kandidater til den nasjonale valglista. Følgende vedtak, enstemmig antatt av partikongressen, forklarer SGPs mål og oppgaver.

I mai 2019 stiller Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) i Europa-valgene med ei landsomfattende valgliste for å opponere mot fremveksten av ytrehøyre, voksende militarisme, byggingen av en politistat og økende sosial ulikhet. Sammen med de andre seksjonene av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International], slåss vi for et sosialistisk program for å forene den europeiske arbeiderklassen i kamp mot kapitalismen. Dette er den eneste måten å forhindre at kontinentet faller tilbake til fascistisk barbari og krig.

1. Kampen mot den høyreorienterte faren

Den andre verdenskrigen endte for mindre enn 75 år siden. Den gangen, i 1945, lå hele Europa i ruiner. Mer enn 60 millioner mennesker var drept på slagmarkene, i nazistenes gasskamre og i bombeangrep. Det ble den gangen sagt at slike forbrytelser aldri måtte skje igjen. Men i dag blir det stadig tydeligere at kapitalisme er uforenlig med demokrati, velstand eller fred. Fascisme og krig er på vei tilbake.

Øverst i USA, det mektigste kapitalistlandet, står en ultrahøyre president som truer Nord-Korea, Iran og atomvåpenbestykkede Russland og Kina med krig. Ytrehøyrepartier er i fremvekst i Europa. I ni land – Italia, Østerrike, Polen, Ungarn, Finland, Bulgaria, Tsjekkia, Slovakia og Hellas – sitter de i regjeringen; i Frankrike er de det nest sterkeste partiet.

Selv i Tyskland, som under Hitler begikk verdenshistoriens største forbrytelser, er nazistene tilbake. AfD, med partilederen Alexander Gauland som feide vekk nazistenes barbari som en «fugleskitt» på «tusen år med vellykket tysk historie», er det første høyreekstreme partiet som er representert i Bundestag (den tyske nasjonalforsamlingen). På slutten av september marsjerte en nynazistisk mobb på flere tusen gjennom Chemnitz, der de ropte fremmedfiendtlige slagord, viste Hitler-hilsen og angrep en jødisk restaurant.

Til forskjell fra nazistene på 1930-tallet er dagens fascister ikke en massebevegelse. Men det gjør dem ikke mindre farlige. Hitlers bevegelse hadde i januar 1933 flere hundre tusen væpnede medlemmer da en sammensvergelse rundt presidenten von Hindenburg utpekte ham til rikskansler [Reichskansler]; bak ham sto kapitalistene, store landeiere og militæret. Disse kreftene trengte nazistene for å smadre den organiserte arbeiderklassen og forberede Den andre verdenskrigen. Dagens høyreekstremister har først og fremst sin styrke fra støtten de mottar ovenfra – fra statsapparatet, etterretningstjenestene og politiet, men også fra regjeringen og de etablerte partiene. Fremveksten av AfD er resultatet av en veritabel konspirasjon i staten og det politiske etablissementet.

En av AfDs viktigste pilarer er statens sikkerhetsapparat. Innenriksminister Horst Seehofer og Hans-Georg Maaßen, dengang-president for Bundesamt für Verfassungsschutz (BfV) [Det føderale byrå til forsvar av forfatningen; innenriksetterretningen], forsvarte åpent den nazistiske marsjen i Chemnitz. Verfassungsschutz er tett sammenflettet med den nynazistiske scenen, som den kontrollerer og finansierer gjennom informatører. Mange AfD-parlamentsmedlemmer og offisielle partirepresentanter har en militær- eller politibakgrunn.

Støtten for AfD går imidlertid dypere. Mediene, universitetene og alle partiene i Bundestag har banet vei for AfDs fremvekst, både ideologisk og politisk. Disse andre partiene har ønsket AfD velkommen med åpne armer. De har betrodd partiet med ledelsen av tre viktige komitéer: Juridiske anliggender, Budsjett og Turisme. Storkoalisjonen har adoptert AfDs program for flyktningepolitikk og intern sikkerhet. Selv om AfD bare fikk 12,6 prosent av stemmene setter partiet nå tonen i den føderale politikken.

Motstanden vokser. Demonstrasjonen i Berlin den 13. oktober uttrykte massemotstanden som eksisterer mot gjenkomsten av tysk fascisme og militarisme. Det var den største demonstrasjonen siden protestene mot Irak-krigen, for 15 år siden. Nesten en kvart million mennesker marsjerte i Berlin for å protestere mot rasisme, fremveksten av AfD, og den høyreorienterte politikken til den føderale regjeringen og de etablerte partiene. I andre tyske byer har titusenvis gjentatte ganger tatt til gatene de siste ukene.

Disse begivenhetene bekrefter analysene og perspektivene til Sozialistische Gleichheitspartei (SGP). AfD er ikke uttrykket for et utbredt høyreorietert sentiment blant befolkningen; partiet blir bevisst fremmet av styringsklassen. Det er hva det høyreekstremistiske partiet trenger for å pålegge sin antisosiale og militaristiske politikk mot en utbredt motstand.

Politisk raseri og masseprotester er viktige. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig for å forhindre styringsklassen fra nok en gang å forfølge sine reaksjonære mål, som på 1930-tallet, med fascistiske metoder. Styringsklassen reagerer på den massive opposisjonen blant arbeidere og ungdom med økende aggressivitet: de slutter rekkene, undertrykker demokratisk opposisjon og stepper opp sin politiske konspirasjon mot befolkningen.

Politiet og de hemmelige tjenestene styrkes og deres overvåkningsmandater utvides massivt. Nettverkshåndhevingsloven tvinger sosialmedier til å sensurere innhold eller konfrontere stramme straffer. Under Europavalgkampen har EU til hensikt å pålegge partier som sprer «falske nyheter» drakoniske bøter – d.v.s. fakta som motsier det offisielle «NewSpeak». Denne sensuren er primært rettet mot venstreorienteret og sosialistisk kritikk. World Socialist Web Site er nettstedet som er mest påvirket av Googles sensur, og Julian Assange står overfor en utlevering til USA, med mulig dødsstraff, fordi WikiLeaks avdekket krigsforbrytelser begått av den amerikanske regjeringen.

Bak kulissene arbeider innflytelsesrike kretser i politikken, mediene, de hemmelige tjenestene og militæret for å bringe en åpent høyreorientert ekstremistisk regjering til makten i Berlin. Med AfDs representasjon i Bundestag har «noe også forandret seg til det bedre» sa Bundestagspresident Wolfgang Schäuble til Bild am Sonntag. Og Spiegel-spaltisten Jakob Augstein krevde at «AfD må ha et ord med i regjeringen.»

SGP baserer sin kamp mot gjenkomsten av fascisme, militarisme og krig på oppsvinget av klassekampen. Mens styringsklassen over hele verden flytter seg skarpt til høyre, beveger det store flertallet av arbeiderklassen seg til venstre og begynner å riste av seg de politiske lenkene pålagt den av sosialdemokratiske partier og fagforeninger. Dette gjenspeiles i et økende antall streiker og protester, og en voksende interesse for sosialisme.

I USA øker streiker blant lærerne, UPS-arbeiderne og andre arbeidere som gjør opprør mot sine høyreorienterte fagforeningsledere. I Europa i fjor var det mange streiker ved Ryanair, Lufthansa, Air France og Amazon, mot arbeidsmarkedsreformen i Frankrike, mot innstramminger i Hellas, og i den tyske metallindustrien og den offentlige sektoren, bare for å nevne noen få.

Intensiveringen av klassekampen pålegger SGP et enormt ansvar. «De samme faktorene som driver styringsklassen til krig, skaper også de objektive betingelsene for sosialistisk revolusjon,» erklærte SGP i sin resolusjon fra september 2014 om Gjenkomsten av tysk imperialisme [lenke til engelsk tekst]. Resolusjonen understreket: «Men den sosialistiske revolusjonen er ikke en automatisk prosess. Beslutningene om dens tempo og suksess gjøres i den politiske sfæren. Som Trotskij skrev under opptakten til Den andre verdenskrig er menneskehetens historiske krise i siste instans krisen av revolusjonært lederskap. Løsningen for denne krisen avhenger av beslutningene, handlingene og byggingen av vårt parti.»

2. Kapitalismens fallitt

SGP slåss for å heve arbeiderklassens politiske bevissthet til nivået for dens historiske oppgaver. Dette krever, først og fremst, en klar forståelse av klassekampens historiske erfaringer og av den nåværende objektive krisen. Returen til militarisme og fremveksten av ytrehøyrepartier er internasjonale fenomener. De er styringsklassens reaksjoner på kapitalismens verdenskrise. Ingen av problemene som førte til at første halvdelen av det tjuende århundre var den mest konfliktfylte og voldelige epoken i menneskets historie har blitt løst. Mens de har vært holdt midlertidig i bero kommer de nå tilbake med fordoblet kraft.

Den første og andre verdenskrig fulgte ubønnhørlig av den internasjonale kapitalismens motsetninger. «Med det nåværende teknologiske nivå og arbeidernes fagkompetanser er det fullt ut mulig å skape tilstrekkelige betingelser for den materielle og åndelige utviklingen av hele menneskeheten,» erklærte Den fjerde internasjonale i 1940 i sitt Manifest om den imperialistiske krigen. «Det ville bare kreve å organisere det økonomiske liv i hvert enkelt land og over hele vår planet korrekt, vitenskapelig og rasjonelt, i henhold til en generalplan. Siden de viktigste produktivkreftene i samfunnet imidlertid holdes av trust, d.v.s. isolerte kapitalistiske klikker, og så lenge nasjonalstaten forblir et lydig redskap i hendene på disse klikkene, må kampen om markeder og kildene til råmaterialer og for verdensdominans, uunngåelig anta en mer og mer ødeleggende karakter.»

Hitlers planer for verdenserobring var ikke det subjektive produkt av et forvirret sinn, men uttrykket for den tyske kapitalens objektive interesser, som måtte underlegge seg Europa og erobre «Lebensraum» [plass; armslag] i østen for å kunne ekspandere og undertrykke de interne eksplosive klassespenningene. Det tyske borgerskapet støttet derfor Hitler og installerte ham ved makten. Nå vender dette borgerskapet og de andre imperialistmaktenes styringsklasser tilbake til de samme metodene.

Etter andre verdenskrigen var tysk kapitalisme midlertidig i stand til å ekspandere over hele Europa og verden, uten selv å måtte føre skitne kriger, som USA gjorde i Korea og Vietnam. Washington vurderte ut fra egne interesser at det var påkrevd å sette sin tyske krigsmotstander tilbake på beina for å pasifisere Vest-Europa, tjene som et bolverk mot Sovjetunionen i Den kalde krigen og utgjøre et marked for sin egen eksport. Samtidig nølte USA med å gjenoppruste Tyskland. Selv om Tyskland opprettholdt en stor territorial forsvarshær, hadde landet ikke sine egne nukleære våpen, hangarskip eller langdistansebombefly – våpen som er uunnværlige for å kunne fungere som en verdensmakt.

Situasjonen endret seg med den tyske gjenforeningen og med oppløsingen av Sovjetunionen. Det innledet ikke en ny epoke av demokrati og fred, men ødela den indre balansen i Europa og innvarslet en ny epoke av imperialistiske konflikter og kriger.

USA så slutten av Sovjetunionen som en mulighet til å stoppe erosjonen av sin globale dominans gjennom den tøylesløse utplasseringen av sitt militære. Landet har ført kriminelle kriger i Afghanistan, Irak, Libya, Syria og Jemen og truet Iran med krig, i forfølgelsen av dette målet. Disse konfliktene er imperialistiske kriger over råvarer, markeder og verdensherredømme. Den nye amerikanske Nasjonale sikkerhetsstrategien (NSS) erklærer åpent at forberedelse for krig mellom stormaktene ligger i sentrum for den amerikanske militærplanleggingen. «Ved hjertet av USAs nasjonale sikkerhet er ikke terrorisme, men konkurranse mellom store makter,» sa forsvarsminister James Mattis da han presenterte NSS i desember 2017. Dette er rettet ikke bare mot Kina og Russland, men også mot tidligere «allierte» som Tyskland og Japan.

3. For De forente sosialistiske stater av Europa

Den europeiske union (EU) legemliggjør ikke «Europas enhet». EU er arenaen der kampen om overherredømme over Europa finner sted. Påstander om at innføringen av et indre marked, en felles valuta og et gigantisk byråkrati i Brüssel ville overvinne splittelsen av kontinentet i 50 konkurrerende nasjon-stater, utjevne levekårene og sikre fred, har vist seg å være en politisk svindel. EU styrker sentrifugalkreftene som unionen hevder å overvinne.

Siden finanskrisen i 2008 har EUs rolle som et redskap for de mektigste kapitalistinteressene blitt stadig mer naken. For å sikre de internasjonale bankenes profitter dikterte EU et innstrammingsprogram for Hellas som kastet befolkningen ut i en bitter fattigdom. Utleggene til pensjoner, utdanning, helsetjenester og offentlige investeringer ble drastisk kuttet, og den offentlige gjelden ble økt til 180 prosent av BNP, for å tilfredsstille Hellas’ kreditorer. Det vil ta Hellas minst 42 år å nedbetale denne gjelden. Brüssel forpliktet Irland, Portugal, Spania, Italia og andre land til lignende innstrammingsprogrammer.

Tyskland, som har hatt økonomisk nytte av innføringen av euro og EUs ekspansjon i øst, mer enn noe annet land, tvinger sine finansielle og innstrammingspolitiske retningslinjer på andre EU-land. Herfried Münkler, som rådgir forbundsregjeringen om utenrikspolitiske problemstillinger, krever åpent at Tyskland skal bli Europas «hegemon» og «disiplinær» [tysk: Zuchtmeister]. Med det går styringsklassen tilbake til den tysk-europeiske maktpolitikken til den tyske keiseren og Hitler. «Tysklands nasjonalinteresse har et navn: Europa» er slagordet for det SPD-ledede utenriksdepartementet.

Med sosialdemokratiske, Grønne og pseudo-venstre-partier på tvers av Europa som støtter EU, har høyreorienterte nasjonalistiske partier profittert av en voksende folkelig opposisjon mot Brüssel. I Storbritannia stemte et flertall for Brexit. Nå raser det en bitter kamp i styringsklassen mellom to reaksjonære leirer: pro-EU-støttespillere for Brüssels innstrammingspolitikk i «Remain»-leiren, og de høyreorienterte, antiEU-nasjonalistene i «Leave»-leiren.

Britiske Socialist Equality Party (SEP) [Sosialistisk Likhetsparti] nektet å støtte noen av disse reaksjonære leirene i Brexit-folkeavstemmingen, og oppfordret i stedet til en aktiv boikott. «Både Remain- and Leave-kampanjene er ledet av Thatcherite-krefter som står for større innstramminger, brutale antiinnvandrertiltak og en ødeleggelse av arbeidernes rettigheter,» erklærte SEP [engelsk tekst]. «Forskjellene dem imellom er over hvordan de best kan forsvare britisk kapitalismes interesser mot sine europeiske og internasjonale rivaler, under betingelser med økonomisk nedgang og en eskalering av militarisme og krig. En boikott bereder grunnen for utviklingen av den britiske arbeiderklassens uavhengige politiske kamp mot disse kreftene. En slik bevegelse må utvikle seg som en del av arbeiderklassens motoffensiv over hele kontinentet, som vil eksponere folkeavstemmingen som bare en episode i det britiske og det europeiske borgerskapets eksistensielle krise.»

I mellomtiden forløper EUs oppløsning raskt. Konflikter mellom EU og nasjonalistiske regjeringer i Italia, Polen og Ungarn er eskalerende. EU er imidlertid helt enig om å forsegle grenser, bygge en politistat og undertrykke sosiale kamper og politisk opposisjon. Brüssel spiller en ledende rolle i å omdanne hele Europa til en politi- og overvåkningsstat og i sensureringen av internett. Tusenvis av flyktninger har druknet i Middelhavet fordi EU nekter dem enhver hjelp og forfølger mannskap fra redningsfartøyene som kriminelle. EU betaler diktatorer og kriminelle gjenger for å stenge flyktninger inne i leirer, der de blir slavebundet, torturert og drept.

Planer om å omdanne EU til en militærallianse som, i motsetning til NATO, kan operere uavhengig av, og i mot USA er godt fremskredne. Spesielt Berlin og Paris jobber tett sammen om dette. Den praktiske gjennomføringen har imidlertid gjentatte ganger blitt stilt i bero på grunn av konfliktene mellom de strategiske interessene til tysk og fransk imperialisme. Brexit har forverret den eksistensielle krisen i EU og spenningene mellom de europeiske maktene.

EU og alle de regjerende partiene i Europa – fra pseudo-venstre-partiet Syriza i Hellas til storkoalisjonen i Tyskland og de åpent høyreekstremistiske regjeringene i Italia, Østerrike og Østeuropa – skyver alle frem innstramming, militarisme og antiflyktningeterror. Dette understreker det faktum at arbeidere og ungdom står overfor revolusjonære oppgaver. Den europeiske kapitalismen kan ikke temmes. Den må omveltes og erstattes av De forente sosialistiske stater av Europa.

SGP avviser EU, så vel som alle anstrengelser for å styrke de europeiske nasjon-statene. Sammen med Socialist Equality Party i Storbritannia og Parti de l'égalité socialiste i Frankrike, kjemper partiet for foreningen av den europeiske arbeiderklassen på grunnlag av et internasjonalt sosialistisk program. Det er den eneste måten å forhindre et tilbakefall til nasjonalisme og krig, og for å forene kontinentet i det store flertallet av befolkningens interesse.

4. Gjenkomsten av tysk militarisme

I Berlin ble beslutningen tatt for lenge siden om å dominere Europa politisk og militært, og for å gjenoppbygge Tyskland til en aggressiv stormakt i stand til å kunne konfrontere andre stormakter. Dette spørsmålet var ved kjernen av regjeringens koalisjonsforhandlinger som varte i måneder etter de føderale valgene i 2013 og 2017.

I 2013 ble CDU, CSU og SPD enige om å oppheve militær tilbakeholdenhet, og omsette dette i praksis i regjering – med utplasseringen av tyske tropper ved den russiske grensen, forlenge det tyske oppdraget i Afghanistan og lansere nye hæroperasjoner i Irak, Mali og videre. I 2018 bestemte de seg for å «ta ytterligere skritt mot en ‘hær av europeere’ og annonserte en enorm økning i militærutgiftene. Med NATOs mål på 2 prosent møtt, vil disse utgiftene bli doblet til € 70 milliarder. Hver andre euro i nedskjæringer på andre budsjettområder vil strømme inn i militæret.

Forsvarsdepartementets nye «Bundeswehr-konsept» gjør det klart at det tyske militæret, til tross for katastrofale nederlag i to verdenskriger, igjen forbereder storskala krigshandlinger. Bundeswehr må være beredt til «å operere i en hybridkonflikt som den utvikler seg og eskalerer over hele spektret av dens effekter, i alle dens dimensjoner, i en felles, multinasjonal væpnet styrke, og i alle typer operasjoner.» Blitzkrieg og massive offertall blir planlagt. «I begynnelsen av en svært stor, høy-intensitetsoperasjon er en stor utplassering av lett tilgjengelige styrker og utstyr nødvendig,» forklarer dokumentet. «Forberedelser for å regenerere personell og materiale må gjennomføres.»

I et land der mer enn ti millioner mennesker født før 1945 fortsatt er i live og husker krigens grusomheter, og hvor slagordet «Aldri mer krig» [Nie wieder Krieg] lenge var en integrert del av skolepensum, fører gjenkomsten av militarisme til en massiv motstand.

Det er derfor den offisielle politikken tar form av en sammensvergelse, og derfor blir AfD promotert, og derfor blir historien forfalsket. Veksten av militarisme og de fremskredne forberedelsene til krig krever begrensningen av demokratiske rettigheter og ytterligere angrep på arbeiderklassen, som skal belastes med militarismens kostnader. Det borgerlige demokratiets sammenbrudd kommer til uttrykk internasjonalt.

I Tyskland forbereder sikkerhetsmyndighetene seg på å undertrykke motstand mot militarisme og kapitalisme. Det er konklusjonen fra den siste rapporten fra Verfassungsschutz (BfV - Det føderale byrå til forsvar av forfatningen), den innenlandske etterretningstjenesten, som ble utarbeidet i nært samarbeid med AfD. Rapporten fordømmer som «venstreekstremistisk» enhver som avviser kapitalismen og holder den ansvarlig, med rapportens ord, for «sosiale og politiske plager som sosial urettferdighet, ‘ødeleggelse’ av boligpolitikken, kriger, høyreorientert ekstremisme og rasisme så vel som miljøkatastrofer.»

Verfassungsschutz fører eksplisitt opp SGP som et «ekstremistisk parti», selv om det innrømmes at SGP forfølger sine mål med legale midler og ikke utfører voldelige eller ulovlige aktiviteter. Storkoalisjonsregjeringen, sikkerhetsmyndighetene og deres høyreorienterte radikale allierte treffer tiltak mot SGP fordi det er det eneste partiet som systematisk kjemper mot forfalskningen av historien og gjenkomsten av militarisme, og ikke er en del av det kapitalistiske etablissementet. Partiet er under observasjon, skriver Verfassungsschutz, fordi det fremmer et sosialistisk program «mot den eksisterende staten og sosiale orden, som er vidtrekkende forsmådd som ‘kapitalisme’, mot EU, mot angivelig nasjonalisme, imperialisme og militarisme, såvel som mot sosialdemokrati, fagforeningene og også mot Venstrepartiet [die Linke].» Styringsklassen frykter at de historiske og politiske perspektivene til SGP og ICFI vil få en bred respons i arbeiderklassen, og med Marx’ ord, bli en materiell kraft.

For fire år siden lanserte mediene en kampanje som fordømte SGP fordi partiet opponerte mot revisjonen av historien og rehabiliteringen av nazistene, og kritiserte ytrehøyrehistorikeren Jörg Baberowski. Baberowski hadde forsvart nazi-apologeten Ernst Nolte i Spiegel og offentlig påstått at Hitler «ikke var ondskapsfull». SGP koblet denne posisjonen til gjenkomsten av tysk militarisme. SGP erklærte at Tyskland ikke kunne returnere til militarisme uten å «utvikle et nytt narrativ om det tjuende århundre ... en forfalskning av historien som trivialiserer og rettferdiggjør tysk imperialismes forbrytelser.»

Kritikken av Baberowski og andre høyreorienterte professorer fant sterk støtte blant studenter og arbeidere. Styringskretsene ble forskrekket. Frankfurter Allgemeine Zeitung anklaget SGP for «mobbing» og klagde over partiets «effektivitet». Presidiet ved Humboldt Universitet støttet Baberowski og erklært kritikk av den høyreekstremistiske professoren «utillatelig». I ett-og-et-halvt år har Google sensurert venstreorienterte og progressive nettsteder, inkludert World Socialist Web Site, i nært samarbeid med tyske regjeringskretser.

Boka Warum sind sie wieder da? (Hvorfor er de tilbake?) dokumenterer SGPs kamp mot gjenkomsten av fascisme, militarisme og autoritært styre i Tyskland, og utvikler den videre. «Boka er ikke skrevet ut fra en nøytral observatørs synspunkt, men som et bidrag til kampen mot gjenkomsten av militarisme og fascisme. Den burde bidra til å sikre at Nürnbergprosessen denne gangen holdes før en katastrofe oppstår og ikke etter,» forklarer Christoph Vandreier, nestleder av SGP og bokas forfatter, i forordet.

5. Rollen til SPD, Venstrepartiet, De grønne og fagforeningene

Gjenkomsten av tysk militarisme og styrkingen av det ekstreme høyre ville ikke vært mulig uten den aktive støtten fra SPD, Venstrepartiet, De grønne og fagforeningene.

For ett hundre år siden ble SPD, under Friedrich Ebert, Philipp Scheidemann og Gustav Noske, alliert med de mest reaksjonære kreftene i hæren, for å beseire Novemberrevolusjonen 1918-19 og myrde de revolusjonære sosialistene Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. I dag fortsetter sosialdemokratiet denne politikken. Annerledes enn for 100 år siden har sosialdemokratiet ikke lenger noen forbindelse med arbeiderklassen. Det er et høyreorientert statsparti som utelukkende representerer interessene til bankene, de store foretakene, de hemmelige tjenestene og Bundeswehr (de væpnede styrker).

SPD er hatet av arbeidere og unge mennesker på grunn av partiets krigspolitikk og dets antisosiale «Agenda 2010», som har kastet millioner ut i fattigdom og skapt den største lavlønnsektoren i Europa. SPD har reagert på sine nylige valgkatastrofer ved å fortsette regjeringsalliansen i storkoalisjonen med kansler Angela Merkels Kristelig-demokratiske union (CDU), og ved å slutte avtaler med ytrehøyrekrefter bak kulissene. AfD-politikeren Stephan Brandner skylder for eksempel sin posisjon som leder av Bundestagkomitéen for juridiske anliggender til den sosialdemokratiske Bundestagvisepresidenten Thomas Oppermann, som foreslo Brandner for stillingen.

Ved Humboldt Universitet (HU) i Berlin implementerer presidenten Sabine Kunst (SPD) Verfassungsschutz’ politikk i samarbeid med AfD. Etter en forespørsel om AfD-delegaten Martin Trefzer i Berlin saksøkte Kunst HUs studentregjering i slutten av juli, for å få fulle navn på talere og varamedlemmer i studentparlamentet. Listene vil tillate ytrehøyrekretser å identifisere, skremme og angripe venstreorienterte studenter. Kunsts hovedmål er å forsvare den høyreorienterte ekstremistiske professoren Baberowski mot voksende opposisjon blant studentmassen.

De grønne har vært de mest entusiastiske støttespillerne for tyske militæroperasjoner de siste tjue årene. De presset gjennom Bundeswehrs første krigsoppdrag i Jugoslavia for to tiår siden mot bitter folkelig opposisjon. De er også langt til høyre i innenriks- og flyktningepolitikken. Hver gang de styrer en tysk stat – med SPD, CDU, FDP eller Venstrepartiet – gjenoppruster de sikkerhetsstyrkene og utviser flyktninger brutalt. Deres foretrukne koalisjonspartner er nå CDU. Selv etter det bayerske statsvalget erklærte de seg villig til å gå i en koalisjon med CSU, partiet der formannen Horst Seehofer åpent støttet de nynazistiske marsjene i Chemnitz.

Som De grønne representerer Venstrepartiet ikke interessene til arbeidere, men til staten og den velstående middelklassen, som står med begge føttene i den tyske imperialismens leir. Partiet oppsto fra Øst-Tysklands stalinistiske statsparti, som undertrykte arbeiderklassen og støttet restaureringen av kapitalismen i øst. I 2007 fusjonerte dette partiet med WASG (Arbeid og sosial rettferdighet - Valgalternativet) – som bestod av gamle SPD-byråkrater, fagforeningsrepresentanter og medlemmer av pseudo-venstre-grupper – for å danne Venstrepartiet [die Linke].

I 2013 bidro Venstrepartiet til å utarbeide en utenrikspolitisk rapport med tittelen «Ny Makt - Nytt Ansvar» fra Stiftung für Wissenschaft und Politik (SWP) [Stilftelsen for vitenskap og politikk]. Partiet var dermed involvert i gjenkomsten av tysk militarisme fra begynnelsen av. Siden da har det lojalt støttet Berlins utenrikspolitiske offensiv. Uansett hvor partiet styrer på statsnivå, setter det nye standarder for ondskap i sine sosiale nedskjæringer. Venstrepartiet har gjort Berlin til den proverbiale fattigdomshovedstaden. I Hellas knuser søsterpartiet Syriza millioner av menneskers liv, med sine hensynsløse innsparingsprogram.

Deler av Venstrepartiet er nå åpent i leiren til høyresiden. Sahra Wagenknecht, leder av partiets parlamentariske gruppe, har meldt sin offentlige kritikk av antiytrehøyre-protesten i Berlin og latterliggjort kravet om åpne grenser som «uvirkelig og helt av en annen verden». Det er bare et spørsmål om tid før Wagenknecht åpent slutter en allianse med ytrehøyre. AfD-sjefen Alexander Gauland roser henne regelmessig som en «modig fornuftens røst», og hyller hennes angrep på flyktninger («Enhver som misbruker gjestfriheten frasier seg gjestfrihet») som «meget bra på poenget».

6. Få en slutt på fattigdom og utnyttelse – for sosial likhet!

Sosialdemokratenes forsikringer om at de antagonistiske klassemotsetningene mellom arbeiderklassen og borgerskapet kan overvinnes ved «sosial markedsøkonomi» og sosialt partnerskap har vist seg å være en løgn. Siden minst så langt tilbake som til 1980-årene har gapet mellom rike og fattige vokst raskt; det har nå nådd et nivå som overskrider fantasien.

Globalt besitter de åtte rikeste individene samme formue som den fattigste halvparten av menneskeheten, det vil si 3,6 milliarder mennesker. Dette sosiale gapet går på tvers gjennom alle land og over hele Europa. Den gjennomsnittlige lønningen i Bulgaria, som er en EU-stat, er åtte ganger lavere enn i Tyskland. I Tyskland selv, et av Europas rikeste land, lever 12,9 millioner mennesker i fattigdom og 3,2 millioner mennesker i arbeid opprettholder flere jobber, fordi de lave lønningene ellers ikke ville være nok til å leve på. Selv de som tjener mer «normale» lønninger står overfor eksistensielle problemer: uoverkommelige husleier, lange pendlerveier til jobb, økende jobbstress og usikkerhet.

Fagforeningene og deres bedriftsdelegater har blitt medforvaltere i kapitalistenes tjeneste, og bidrar til organiseringen av den sosiale kontrarevolusjonen. Det er knapt en avskjedigelse eller et lønnskutt som ikke bærer deres signatur. De reagerer med bitter fiendtlighet på ethvert tegn på militans og forsøker enten å stoppe industriaksjoner helt, eller de fører dem ned ei impotent blindgate. I den utstrekning de høyreorienterte ekstremistiske partiene har klart å finne støtte blant arbeidere, skyldes det opprør mot den reaksjonære rollen til sosialdemokratiet, pseudo-venstre og fagforeningene.

SGP avviser på det sterkeste det kapitalistiske systemet og dets politiske håndlangere. Vi kjemper for et samfunn der folks behov skal veie mer enn private profittinteresser. Store formuer, bankene og de store foretakene må eksproprieres og plasseres under demokratisk kontroll. Bare på den måten kan alles sosiale rettigheter sikres. Dette inkluderer retten til en tilstrekkelig betalt jobb, kvalitetsutdanning, rimelig bolig, sikre pensjoner, god medisinsk behandling og tilgang til kultur.

7. Åtti år med Den fjerde internasjonale

Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) er i dag den eneste sosialistiske tendensen som representerer arbeiderklassens sosiale interesser og historiske perspektiv. Dette er resultatet av dens tiår-lange kampen for marxistiske prinsipper og arbeiderklassens uavhengighet. I ICFIs historie, program og politiske linje er lærdommene og erfaringene fra mer enn 150 år med klassekamp, både seire og nederlag, konsentrert.

Grunnleggingen av Den fjerde internasjonale for 80 år siden av Leo Trotskij og Den internasjonale venstreopposisjonen oppsummerte den 15-år-lange kampen mot den stalinistiske degenereringen av Sovjetunionen og Den kommunistiske internasjonale (Komintern). Mot det nasjonalistiske programmet «sosialisme i ett land», som uttrykte interessene til byråkratiet i Sovjetunionen, forsvarte de den internasjonalistiske strategien som hadde ført Oktoberrevolusjonen til seier i 1917.

Underordningen av Komintern til de nasjonale interessene til det sovjetiske byråkratiet førte til ødeleggende nederlag for den internasjonale arbeiderklassen, som kulminerte i den tyske katastrofen i 1933. Under påvirkning fra Moskva hadde KPD (Kommunistiske Partei Deutschlands) spilt ned faren for fascisme og forhindret den tyske arbeiderklassens felles kamp mot nazistene. I stedet for å danne en forent front med SPD, som på den tiden organisert millioner av sosialistiske arbeidere, beskrev KPD partiet som «sosialfascister», som ikke var annerledes enn nazistene.

Kominterns benekting av å ta til seg lærdommene fra den tyske katastrofen førte til at Trotskij brøt med organisasjonen og kalte for grunnleggingen av Den fjerde internasjonale. Mot den åpenbart kontrarevolusjonære rollen til stalinismen, de katastrofale politiske retningslinjene til Folkefronten og massemordet på kommunister i Sovjetunionen, forsvarte Den fjerde internsjonale de sosialistiske prinsippene for internasjonalisme og arbeidernes makt.

Utfallet av Den andre verdenskrig og stalinismens kontrarevolusjonære rolle ga kapitalismen et pusterom. Et økonomisk oppsving utviklet seg i etterkrigsperioden, fremfor alt støttet av den amerikanske kapitalismens ressurser. De diskrediterte sosialdemokratiske partiene og fagforeningene gjenvant innflytelse. De nasjonale frigjøringskampene ble ledet av borgerlige ledere som søkte et kompromiss med imperialismen.

Dette var ikke uten sin innflytelse på Den fjerde internasjonale. I flere tiår måtte Den internasjonale komitéen kjempe mot politiske strømninger av pabloisme og statskapitalisme, som tilpasset seg de stalinistiske, reformistiske og nasjonale bevegelsene, og tilskrev dem en revolusjonær rolle. Det var ikke arbeiderklassen, ledet av Den fjerde internasjonale, som skulle føre kampen for sosialisme i en revolusjon, hevdet de alle i én eller annen form, men en «progressiv» fløy av det stalinistiske byråkratiet, de maoistiske bondehærene, «venstreorienterte» sosialdemokrater og fagforeningsfolk, eller borgerlige nasjonalister som Ben Bella, Yasser Arafat og Fidel Castro ville føre til en gradvis overgang til sosialisme.

Mellom 1982 og 1986, med splittelsen fra British Workers Revolutionary Party som i økende grad hadde tilpasset seg slike pabloistiske posisjoner, gjenvant de ortodokse trotskistene kontrollen over Den internasjonale komitéen og klarte å gjennomføre en uforlignelig teoretisk og politisk utvikling basert på den Den fjerde internasjonales historiske arv. Dens analyser av globaliseringen, den kapitalistiske restaureringen i Sovjetunionen, reformismen og fagforeningenes fallitt har brakt partiet i tråd med den objektive utviklingen av klassekampen og forberedt det på de kommende revolusjonære kampene. Dette ble uttrykt i omdanningen av ICFI-seksjonene fra ligaer til partier og grunnleggingen av World Socialist Web Site som ICFIs internasjonale daglige publikasjon.

I dag er ICFIs perspektiver bekreftet. Det stalinistiske byråkratiet likviderte Sovjetunionen og introduserte kapitalistiske eiendomsrelasjoner for å sikre sine privilegier mot arbeiderklassen. Maoistene forvandlet Kina til et paradis av kapitalistisk utnyttelse. De nasjonale bevegelsene degenererte til imperialistmaktenes lakkeier. Og de reformistiske partiene er i fritt fall på grunn av deres høyreorienterte politikk.

«Den kapitalistiske verden har ingen vei ut, med mindre en langvarig dødskamp er så vurdert,» skrev Trotskij i 1940, kort før han ble drept av en stalinistisk agent. «Det er nødvendig å forberede seg på lange år, om ikke flere tiår, med krig, opprør, korte mellomperioder av våpenhvile, nye kriger og nye opprør. Et ungt revolusjonært parti må basere seg på dette perspektivet.»

Begivenhetene har bekreftet dette historiske perspektivet. Den fjerde internasjonale, under ledelse av Den internasjonale komitéen, har samlet stor erfaring i de påfølgende tiårene og avklart de sentrale teoretiske spørsmålene. Nå eksisterer forutsetningene og betingelsene for å bygge ICFI som verdens masseparti for sosialistisk revolusjon.

8. SGPs oppgaver

SGP og partiets søsterpartier i ICFI kjemper for det samme målet og står overfor de samme grunnleggende oppgavene. Resolusjonen fra Den femte partikongressen til Socialist Equality Party (USA) erklærer:

«SEPs grunnleggende oppgave er å bygge en revolusjonær avantgarde og gi et stadig større nivå av forståelse til arbeiderklassen om dens mål, og avklare karakteren av den bevegelsen som utvikles. SEP må slåss for å knytte veksten av kampen i arbeiderklassen til en sosialistisk, internasjonalistisk og antiimperialistisk politisk bevegelse for å ta statsmakt og omorganisere det økonomiske livet på grunnlag av sosiale behov i stedet for privat profitt. Mot styringsklassens politikk for krig og sosial kontrarevolusjon må arbeiderklassen fremme et program for sosialistisk revolusjon.»

Følgende oppgaver avledes fra dette perspektivet for SGPs Europa-valgkampanje:

a) En Europa-bred kampanje for perspektivet om De forente sosialistiske stater av Europa, gjennomført i fellesskap med Socialist Equality Party i Storbritannia og Parti de l'égalité socialiste i Frankrike. Kampen for De forente sosialistiske statene av Europa er den eneste måten å forhindre et tilbakefall til fascisme og krig og for å forene kontinentet i interessene til det store flertallet av befolkningen.

b) Systematisk politisk arbeid i arbeiderklassen. I likhet med SEP i USA slåss SGP for å bygge grunnplan-komitéer i fabrikker og nabolag, uavhengig av fagforeningene, og kombinerer dette med den politiske mobiliseringen av arbeiderklassen mot det kapitalistiske systemet.

c) Bygging av en antikrigsbevegelse basert på arbeiderklassen, på prinsippene i ICFI-erklæringen «Sosialisme og kampen mot krig».

d) Forsvar av flyktninger og innvandrere, ofre for den imperialistiske politikken for utnyttelse og krig. SGP forsvarer asylretten og avviser alle former for nasjonalisme og fremmedhat. Angrep på flyktninger er rettet mot hele arbeiderklassen. Det som er nødvendig er en felles kamp med arbeidere av alle nasjonaliteter mot kapitalismen. Hver arbeider har rett til å leve og jobbe i det landet hun eller han måtte velge.

e) Utvikling av kampanjen mot gjenkomsten av tysk militarisme, angrepet på SGP av Verfassungsschutz og styringselitenes sammensvergelse. SGP vil ikke la seg skremme. Storkoalisjonen og dens hemmelige tjeneste blir foraktet og avvist av store deler av befolkningen og har ingen legitimitet. SGP vil ta rettslige skritt mot Verfassungsschutz’ overvåkning og kreve nyvalg. Partiet vil bruke valgkampen til å fremme et sosialistisk alternativ til kapitalismen, krig og autoritært styre og utvide sin innflytelse blant arbeidere, ungdom og studenter.

f) Bekjentgjøring av boka Warum sind sie wieder da? [Hvorfor er de tilbake?] Boka er ikke bare et resultat av SGPs kamp de siste fem årene, men utvikler denne kampen videre og forklarer behovet for et sosialistisk perspektiv for å opponere mot faren fra høyre.

g) En ambisiøs nasjonal og europeisk kampanje for å bygge IYSSE ved universiteter, yrkesskoler og skoler. Dette krever en systematisk teoretisk og politisk kamp mot de dominerende formene for borgerlig ideologi, spesielt mot irrasjonelle forestillinger som postmodernisme og mot identitetspolitikken. Det er massiv motstand blant studenter og ungdom mot fremveksten av AfD og omdanningen av læringsstedene deres til kaderskoler for tysk imperialisme. Denne motstanden må være orientert mot arbeiderklassen og krever et sosialistisk perspektiv.

h) Utvikling og formidling av WSWS. Grunnlaget for en effektiv valgkampanje og for et sterkt politisk arbeid utført av kandidatene og hele partiet, er den fortløpende analysen og dekningen av den politiske, sosiale og kulturelle utviklingen gjennom World Socialist Web Site, vedvarende polemikk mot borgerskapets ideologer, og den politiske og teoretiske adskillelsen av det revolusjonære partiet fra alle pseudo-venstre-tendenser.

i) Studiet av historien. For å oppfylle sitt ansvar i valgkampen og videre, må partimedlemmer være vel kjent med marxistbevegelsens historie. Spesielt må en forståelse av den rike, 80-årige historien til Den fjerde internasjonale utvikles i arbeiderklassen.

Alt vil avhenge av hva som utvikler seg raskere: arbeiderklassens sosialistiske bevissthet, eller styringsklassens pådriv mot krig og diktatur. Dette er ikke et spørsmål om passiv spekulasjon. Det revolusjonære partiets intervensjon vil være avgjørende. Hva som kan eller ikke kan oppnås, vil bestemmes i kamp. Relasjonen mellom det kapitalistiske systemets krise og arbeiderklassens klassebevissthet er ikke statisk, men dynamisk. Eksplosive begivenheter vil underminere gammel tro og radikalisere sosial bevissthet. Men bare et parti basert på klassekampens historiske lærdommer, og med en marxistisk forståelse av den nåværende krisen, kan øke arbeiderklassens politiske bevissthet til det nivå som er nødvendig for kapitalismens omveltning.