Hva må gjøres med plutokratene?

2 November 2018

En ny rapport fra Institute for Policy Studies (IPS) som ble offentliggjort på tirsdag understreker rollen arvet rikdom har for veksten av sosial ulikhet i USA. Rapporten, med tittelen «Billionaire Bonanza: Inherited Wealth Dynasties in the 21st-Century United States» analyserer Forbes-magasinets liste over de 400 rikeste individene i USA og finner at en tredjedel av dem oppnådde sin formue primært gjennom arv fra foreldre eller fra en enda eldre generasjon av de superrike.

De tre rikeste av familiedynastiene, Waltons, Koch-brødrene og Mars-familien, så sine samlede formuer øke nesten 6.000 prosent siden 1982, mens den gjennomsnittlige husholdningsformuen i Amerika over samme periode faktisk falt noe. Disse tre familiene, basert i henholdsvis detaljhandel, oljeproduksjon og matproduksjon, hadde i 2018 en samlet formuesverdi på $ 348,7 milliarder, opp fra $ 5,84 milliarder i 1982, indeksjustert til 2018-dollar.

Foruten de syv Waltons, to Kochs og seks Mars, bemerker rapporten ni Cargill-arvinger på Forbes 400-lista, sammen med fem Johnsons (Fidelity Investments), ni Pritzkers (Hyatt Hotels), fem arvinger til Cox-mediene, fire arvinger til Duncan-oljeformuen, fire Lauders (parfymer), fem milliardærer fra Johnson & Johnson-imperiet, fire Bass-brødre (olje), tre Strykers (medisinsk utstyr) og så videre. De 15 topp milliardær-dynastiene hadde en samlet verdi på $ 618 milliarder.

I de 100 årene siden den første amerikanske «Gilded Age» [‘Forgyllet æra’] har den enorme rikdommen til de opprinnelige dynastifamiliene, som Rockefellers, Mellons, Carnegies og DuPonts, blitt spredt blant mange etterkommere, og forøvrig utvannet av progressiv beskatning (før 1980) og i noen tilfeller ved overføring til stiftelser. Få arvinger av de opprinnelige «robber barons» [‘plyndrer baronene’; millionærmonopolistene fra 1800-tallet] kommer nå inn på Forbes 400-lista. Men rapporten sier: «Nå flere tiår inn i den andre ‘Gilded Age’, kommer dynastiske formuende familier kraftig tilbake på Forbes 400-lista. Og som tidligere dynastier bruker et segment av disse familiene sine formuer og sin makt til å rigge økonomireglene for å beskytte og utvide egen rikdom og makt.»

Disse velstående familiene har presset gjennom store endringer i skatte- og arveloven som vil tillate dem å videreformidle sin rikdom til neste generasjon, så godt som uten hindringer – forandringer som vil utnyttes av det nye sjiktet av superrike, personifisert av trioen Jeff Bezos, Warren Buffett og Bill Gates, som har en samlet formue som er større enn den nedre halvdelen av den amerikanske befolkningen.

Men deres innvirkning på det amerikanske sosiale og politiske livet går langt utover den umiddelbare opphopningen og bevaringen av egne familiers formuer. Rapporten begynner med å referere en advarsel av Paul Volcker – som i sin posisjon som tidligere styreformann for Federal Reserve Board, den amerikanske sentralbanken, er vel kjent med den politiske og sosiale psykologien i dette sjiktet – om farene av at en liten elite av de fabelaktig rike regjerer over samfunnet.

«Det sentrale problemet er at vi utvikler oss til et plutokrati,» sa Volcker. «Vi har et stort antall enormt rike mennesker som har overbevist seg om at de er rike fordi de er smarte og konstruktive. Og de liker ikke regjering og de liker ikke å betale skatt.» Følgelig er den innenrikspolitiske dagsorden, både for demokratiske og republikanske myndigheter, skattekutt og deregulering.

Over siste 40 årene har en plutokratisk elite konsolidert seg, som har underordnet alle aspekter av det amerikanske samfunnet til ett enkelt mål: å ansamle stadig mer kolossale mengder personlig formue. Den øverste 1 prosenten har fanget hele økningen av nasjonalinntekten de siste to tiårene, og hele økningen av nasjonal rikdom siden 2008-krasjet.

Dette er den fundamentale klassegrunnen til den dramatiske og tilsynelatende uopphørlige forflytningen til høyre i amerikansk politikk over denne perioden. Velbetalte arbeidsplasser, langsiktig jobbtrygghet, anstendige offentlig skoler, den sosiale infrastrukturen for transport, helsevesen, boliger, til og med vann- og avløpsanlegg – alt dette har blitt ofret for plutokratenes frenetiske og uendelige selvberikelse.

Ødeleggelsen av jobber, levestandard og sosiale rettigheter for arbeidende mennesker blir hele tiden uopphørlig rettferdiggjort av Foretaks-Amerika og Det demokratiske og Det republikanske partiets kapitalistpolitikere med erklæringen om at «det er ingen penger». Dette mantraet gjentas mens de superrikes formuer svulmer til tidligere utenkelige dimensjoner. Hva det egentlig betyr er «det er ingen penger for dere, fordi vi skal ha alt». Plutokratene har samme forhold til det moderne samfunnet som en malign kreftsvulst har til menneskekroppen.

Institutt for politikkstudier (IPS) har gjort offentligheten en tjeneste ved publiseringen av disse tallene, som samsvarer med de resultatene økonomer som Emmanuel Saez, Thomas Piketty og Gabriel Zucman har publisert. Men ikke en gang de politiske forslagene som IPS foreslår, med svake liberale reformer som gjenopprettelse av arveavgiften og en 1 prosent årlig velstandsskatt, har ‘en snøballs sjans i helvete’ til å bli vedtatt under dagens sosiale orden. De foreslås for å styrke illusjoner i Det demokratiske partiet og spesielt for å fremme politikere av Bernie-Sanders-typen.

Virkeligheten er at Det demokratisk partiet er like bundet inn av milliardærene og like viet til forsvaret av kapitalismen som Det republikanske partiet. Det finansielle aristokratiet vil aldri tillate at slike tiltak blir vedtatt gjennom Kongressens og presidentskapets mekanismer, som det har kontroll over fra topp til bunn. Tvert imot er begge de foretakskontrollerte partienes åpne forflytning mot autoritært styre en kraftig demonstrasjon av at en økonomisk ulikhet av den skala som eksisterer i USA i dag er helt uforenlig med demokrati.

Det eneste realistiske alternativet til milliardærenes diktatur er en uavhengig politisk mobilisering av arbeiderklassen på grunnlag av et sosialistisk program. Arbeiderklassens kamprop kan ikke være: «Gjenopprett en beskjeden beskatning av de superrike». Det må være: «Eksproprier de superrike.» Arbeiderklassen må sette seg som mål å konfiskere milliardærenes formuer – som i første instans ble produsert av arbeiderne – for å forvalte ressursene for behov til alles felles beste. Dette ville være det første og mest avgjørende skrittet i den sosialistiske omorganiseringen av det økonomiske liv for å betjene menneskelige behov og ikke privatprofitt.

Patrick Martin