«Migranter er ikke kriminelle, vi er internasjonale arbeidere!»

Migrantkaravanen og kampen for å forene den internasjonale arbeiderklassen

23 October 2018

Den massive karavanen av innvandrere som forlot San Pedro de Sula i Honduras for USA den 13. oktober, har tiltrukket seg stor oppmerksomhet og støtte fra titalls millioner arbeidere og fattige mennesker over hele Latin-Amerika. Det som begynte som en liten gruppe på noen hundre innvandrere som ville reise sammen for trygghet og sikkerhet, har vokst til 7.000 personers transkontinentale politiske demonstrasjon for likhet og demokratiske rettigheter.

Hver dag skrur millioner inn på meksikanske, sentralamerikanske og spanskspråklige amerikanske nyhetsstasjoner som sender live-rapporter fra karavanen, der den finner sin vei gjennom det sørlige Mexico, med lokale innbyggere som hilser innvandrerne med delegasjoner som bringer mat, vann, klær og andre nødvendigheter.

Karavanedeltakerne ser seg ikke som nedtråkkede ofre, men som stolte representanter for arbeiderklassen. I møte med trusler fra den amerikanske presidenten Donald Trump og voldelige angrep fra det meksikanske og det guatemalanske politiet, resonerer deres samstemte kor «migranter er ikke kriminelle, vi er internasjonale arbeidere!» i en region som er forødet av fattigdom, vold og korrupsjon.

Forholdene i Mellom-Amerikas nordlige triangel, som disse arbeiderne flykter fra, er alle ved sin rot et produkt av de uhyrlige forbrytelsene den amerikanske imperialismen har begått over hele regionen gjennom mer enn et århundre.

I Guatemala orkestrerte USA et kupp mot den demokratisk valgte Jacobo Árbenz i 1954, installerte diktatoren Castillo Armas og satte scenen for en 36-år-lang borgerkrig som varte fra 1960 til 1996. På begynnelsen av 1980-tallet gjennomførte den USA-støttede diktatoren Efraín Ríos Montt omfattende massemord på arbeidere og fattige landsbyboere, deriblant et overlagt folkemord mot maya-urbefolkningen, som etterlot titusenvis av døde.

Befolkningen i nabolandet El Salvador gjennomled borgerkrigens gru fra 1979 til 1992, som etterlot nesten 100.000 døde. Det amerikanske militæret, med anvendelse av brentjord-taktikker perfeksjonert i Vietnam, regisserte den salvadoreanske regjeringen mens den myrdet dissidenter som erkebiskop Óscar Romero og utførte grusomheter som massakren ved Rio Sumpul, der troppene drepte 600 landsbyboere som vadet over elva på flukt mot Honduras.

Honduras har historisk tjent som den amerikanske lanseringsplattformen for massemord over hele regionen. Gjennom 1980-årene trente USA paramilitære «contras»-styrker i landet og utplasserte dem for å ransake Nicaragua etter revolusjonen som styrtet det USA-støttede diktaturet til Somoza i 1979.

Imperialismen har handlet for å sikre profittene til amerikanske selskap som United Fruit Company gjennom undertrykkingen av arbeideres og fattigbønders streiker og opprør over hele regionen. De totale dødstallene er i millioner. Som den forhenværende US-Army-generalen Smedley Butler sa det: «Jeg bidro til voldtekten av et halvt dusin sentralamerikanske republikker for Wall Streets interesser.»

Selv om selskapsnavnene har endret seg har den amerikanske imperialismens dominans bare blitt intensivert. Den hatede presidenten Juan Orlando Hernández i Honduras er ved makten fordi hans forgjenger Porfirio Lobo Sosa ble installert i kjølvannet av et kupp støttet av Obama-administrasjonen i 2009, som fjernet den demokratisk valgte presidenten Manuel Zelaya.

I 2014 fordømte den honduranske miljøaktivisten Berta Cáceres daværende utenriksminister Hillary Clinton for hennes personlige rolle i orkestreringen av kuppet. Den USA-støttede regjeringen drepte Cáceres i mars 2016.

Med denne historien er Mellom-Amerika verdens mest ulike region, og Honduras er regionens mest ulike land. Sekstiåtte prosent av honduranerne lever i fattigdom og 44 prosent lever i ekstrem fattigdom.

Den amerikanske presidenten Donald Trump har lovet at han vil anvende militæret for å forhindre at de demonstrerende arbeiderne kommer inn i USA, hvilket indikerer at han er villig til å massakrere innvandrerne skulle de forsøker å gå over grensa som de har gjort både i Guatemala og i Mexico.

Det demokratiske partiet har bevisst ignorert disse farlige forberedelsene. I en pressemelding på lørdag sa de to demokratiske Kongress-lederne Charles Schumer og Nancy Pelosi at Trump var «desperat etter å endre emnet fra helsetjenester til innvandring» og nektet å respondere på Trumps fascistiske trusler.

Bernie Sanders nevnte ikke en gang Trumps løfte om å forsegle grensa og utplassere militæret i en 30-minutters valgtale for den demokratiske Senat-kandidaten Tammy Baldwin i Wisconsin i går. Sammenlignet med demokratenes hysteriske raseri over påstander om seksuelle misgjerninger avslører demokratenes taushet om fattige innvandreres skjebne – deriblant mange kvinner som flykter fra vold i hjemmet, voldtekt og seksuelt slaveri – #MeToo-kampanjens reaksjonære karakter.

Denne tausheten ble forsterket av de selvproklamerte sosialistorganisasjonene som opererer innenfor Det demokratiske partiet. De amerikanske demokratiske sosialistene (DSA) har ikke nevnt Trumps siste angrep på innvandrere på sin nettside, og heller ikke det DSA-innordnede Jacobin-magasinet eller Den internasjonale sosialistorganisasjonens (ISO) Socialist Worker har noen artikkel om innvandring på sin forside. Det er bare det siste beviset for at disse nasjonalistiske, pro-kapitalisme-organisasjonene ikke har noe å gjøre med sosialisme.

Det haster nå at arbeidere av alle nasjonaliteter i denne karavanen gjenkjenner et vennlig regiment av klasseallierte.

Under kapitalismen er livene til milliarder av arbeidere helt underordnet storbankenes og foretakenes profitter. Som skitten i et vindkast kaster kriger, depresjoner eller endringer i lønninger og råvarepriser millioner av arbeidere ut av sine hjem, river dem løs fra sine familier og sine kulturer og tvinger dem til å søke trygghet i fjerne hjørner av verden.

Til tross for den enorme faren innvandrere står overfor har prosessen med masseinnvandring, og karavanen spesielt, revolusjonære implikasjoner.

Arbeiderklassen beviser de facto ved å marsjere over nasjonalbarrierene at verdens de jure oppdeling i nasjon-stater under kapitalismen, er uforenlig med milliarder av arbeideres aspirasjoner og materielle behov. Ved å marsjere over grenser viser karavanen at lovene som gjør innvandring «ulovlig» er like mye en blokkering for menneskehetens fremgang som lovene som legaliserte kjøp og salg av mennesker som slaver var.

I et 1913-essay med tittelen «Kapitalisme og arbeideres innvandring» forklarte Vladimir Lenin:

«Det kan ikke være noen tvil om at dyster fattigdom alene tvinger folk til å forlate sine hjemland, og at kapitalistene utnytter innvandrerarbeidere på den mest skamløse måten. Men bare reaksjonære kan lukke øynene sine for den progressive betydningen av denne moderne migrasjonen av nasjoner ... Kapitalismen trekker massene av hele verdens arbeidende mennesker [inn i klassekampen], bryter ned de mugne, klamme vanene av det lokale livet, bryter ned nasjonale barrierer og fordommer, forener arbeidere fra alle land i store fabrikker og gruver i Amerika, Tyskland, og så videre ... »

Amerikanske arbeidere må komme til forsvar for sine brødre og søstre fra sør. Socialist Equality Party (US) [Sosialistisk Likhetsparti i USA] krever:

• Trygg reise og lovlig inngang til USA for alle karavanedeltakerne

• Avskaffelse av Immigration and Customs Enforcement (ICE) [Innvandring og tollhåndhevelse] og Customs and Border Protection (CBP) [Toll- og grensevern] og demontering av det militariserte grenseområdet

• Umiddelbar løslatelse av alle innesperrede innvandrere i USA

• Tilrettelegging for jobber, hjem, helsetjenester og utdanningsmuligheter for karavanedeltakerne og alle innvandrere

• Utlegg for et multi-billioner-dollar-program for å gjenoppbygge Mellom-Amerika, som betales ved ekspropriering av amerikanske milliardærers rikdom

• Retten for alle arbeidere til trygt å kunne reise over hele verden uten frykt for trakassering

Eric London