Daniel Ellsbergs The Doomsday Machine: En innsiktsfull advarsel om faren for atomkrig

Av Kevin Martinez
13 October 2018

The Doomsday Machine: Confessions of a Nuclear War Planner av Daniel Ellsberg, Bloomsbury USA, 2017, 397 sider. [Dommedagsmaskina: En atomkrigplanleggers bekjennelser]

Daniel Ellsberg er en amerikansk antikrigaktivist som da han i 1971 jobbet for RAND Corporation lekket en serie dokumenter med tittelen «The Pentagon Papers» til New York Times og andre nyhetsmedier. Dokumentene avslørte for den amerikanske offentligheten at påfølgende amerikanske administrasjoner fra Truman til Nixon løy om omfanget og lovligheten av økt amerikansk involvering i Vietnamkrigen.

Ellsberg ble anklaget for forræderi under Espionage Act [Spionasjeloven] av Nixon-administrasjonen, som forsøkte å få en rettskjennelse for å forhindre at New York Times publiserte dokumentene, men som Høyesterett i siste instans stemte ned. Steven Spielbergs siste film The Post handler om disse begivenhetene.

Ellsberg selv var mål for Nixon-administrasjonens ulovlige trakasseringer før anklagene mot ham ble droppet mot bakteppet av den voksende Watergate-krisen.

Publiseringen av Pentagon-dokumentene var uten tvil den siste gangen den amerikanske borgerlige pressen hadde noen reell forpliktelse for demokratiske rettigheter og journalistikk. I de påfølgende årtiene har Ellsberg vært en paria for etablissementet der han opprettholdt sitt engasjement for antikrigaktivisme og uttalte seg åpent til forsvar for dagens varslere som Edward Snowden, Chelsea Manning og Julian Assange.

Daniel Ellsberg i 2016

Ellsberg er en av de få etablissementetpersonlighetene – en annen er Chris Hedges, bl.a. tidligere Midtøsten-korrespondent for New York Times – som brøt med sin privilegerte bakgrunn og påtok seg betydelig personlig risiko for å fortelle sannheten. Dessuten vet han, som en med sikkerhetsklarering og tilgang til topphemmelig og klassifisert informasjon, hva han snakker om. Enhver klassebevisst arbeider, seriøs intellektuell og ung person kan lære noe av hans arbeid.

I desember 2017 publiserte Ellsberg The Doomsday Machine: Confessions of a Nuclear War Planner, ei memoarbok fra hans dager tidlig på 1960-tallet som atomkrigstrateg for Pentagon og RAND Corporation. Ellsberg har fortalt at han kopierte planer for atomkrig som han hadde til hensikt å offentliggjøre etter publiseringen av Pentagon-dokumentene. Dessverre forsvant disse dokumentene, da de var skjult i en koffert i et søppeldeponi mens Ellsberg sto for retten og gikk tapt under en tropisk storm som forårsaket store forskyvninger av søppelmassene.

Bokas innhold er foruroligende på mange plan. Ellsberg gjengir sin egen personlige beretning og hvordan han kom til å arbeide for «forsvars»-etablissementet i en tid med kritiske episoder av Den kalde krigen, deriblant Den kubanske missilkrisen som han gir sin egen versjon av.

Kapittel for kapittel beskriver Ellsberg amerikanske planer for atomangrep, som enten om de utløses ved et uhell eller med intensjon, veldig lett kan føre til en nukleær holocaust som ville utradere alt liv på planeten.

I prologen skriver han hvordan han i sin jobb som spesialassistent for viseforsvarsministeren i Pentagon kom over et dokument som hadde tittelen «Topphemmelig - Sensitivt» og var merket «Bare for presidentens øyne». Dokumentet var et spørsmål rettet til den samlede øverstekommandoen for de væpnede styrkene [Joint Chiefs of Staff] der det sto: «Hvis planene for generell [atom] krig blir gjennomført som planlagt, hvor mange mennesker ville bli drept i Sovjetunionen og Kina?»

Svaret var i form av en graf som Ellsberg gjengir i boka etter hukommelsen. Den vertikale aksen viste antall dødsfall i millioner, mens den horisontale akse viste medgått tid i måneder. Det ble antatt at minst 275 millioner mennesker ville dø nesten øyeblikkelig, mens tallet etter seks måneder ville stige til 325 millioner.

For tilleggspørsmålet «Hvor mange ville dø av radioaktivt nedfall?» beregnet Pentagon ytterligere 100 millioner dødsfall i Warszawa-paktlandene, med sannsynligvis enda 100 millioner døde i Vest-Europa – «avhengig av hvilken vei vinden blåste». Følgelig ville totalsummen for et amerikansk nukleært førsteanslag være minst 600 millioner døde – «hundre holocauster» etter Pentagons eget estimat.

Ellsberg skriver: «Jeg husker hva jeg tenkte første gangen jeg holdt det enkle arket med grafen på. Jeg tenkte at dette papirarket burde ikke eksistere. Det burde aldri ha eksistert. Ikke i Amerika. Ikke noe som helst sted, noensinne. Det skildret ondskap hinsides ethvert menneskelig prosjekt noensinne. Det burde ikke ha vært noe her på jorda – ikke noe reelt – som det refererte til.»

Sånn begynner boka. Over de neste sidene og kapitlene legger Ellsberg ut på et tokt for å rive ned alle forutbestemte forestillinger om atomkrigføring – for å fremlegge hva som egentlig er. Hans påstander omfatter følgende:

• De grunnleggende planene for atomkrig i dag er essensielt sett de samme som de som ble utviklet på 1960-tallet – i hovedsak et system med tusenvis av atomvåpen rettet mot russiske byer og militære mål – som er klare for iverksetting på et øyeblikks varsel.

• Den amerikanske strategien har alltid vært et førsteslag: ikke nødvendigvis et overraskelsesangrep, men ikke et angrep som kommer som «det andre» i en atomkrig.

• Hver eneste amerikanske president, hele veien opp til Trump, har brukt trusselen om atomkrig for å avskrekke sine motstandere.

• Den amerikanske trusselen om atomangrep har utelukket enhver «effektiv ikke-spredningskampanje» blant andre nasjon-stater som har bestemt seg for å erverve egne kjernevåpen.

• USAs atomkrigplaner, og de hypotetiske og reelle scenariene som de relaterer seg til, er langt mer omfattende enn det offentligheten kan forestille seg. Ellsberg skriver om hvordan den offentlige oppfatningen av en «kjerneknapp» med én finger til å betjene den – formodentlig presidentens – er en løgn. Faktisk er det mange fingre på mange knapper – for å delegere myndighet – til å fyre av nukleære missiler under omstendigheter der presidenten og lederskapet er gjort funksjonsudyktig. Tilsvarende systemer eksisterer i Russland, og trolig også for andre atomvåpenmakter.

• Den kubanske missilkrisen var enda farligere enn tidligere antatt, som vist i en høyt klassifisert studie fra 1964 som aldri har vært referert offentlig før denne boka.
De strategiske systemene for atomkrig er langt mer utsatt for «ulykker» og falske alarmer enn tidligere antatt, med fare for ikke-autoriserte lanseringer.

• Den potensielle risikoen for atomkrig har blitt systematisk tilslørt for offentligheten, inkludert den ovennevnte grafen som viser hundrevis av millioner av dødsfall – den gang en tredjedel av planetens befolkning. Ellsberg bemerker at da dokumentet ble forfattet i 1961 var det enda to tiår før konseptet atomvinter og nukleær hungersnød ble akseptert, hvilket betyr at faktisk ville de fleste mennesker dø som ofre for en atomkrig, sammen med de fleste andre større arter.

Kanskje den største verdien av Ellsbergs verk er dens formidling av begrunnelsen for at det haster. Til tross for at de kjernefysiske våpenlagrene er nedbygd med 80 prosent fra høyden på 1960-tallet ville bare en liten brøkdel av de eksisterende arsenalene fortsatt drepe alle de syv milliarder menneskene som er i live i dag.

Likevel behandler den offisielle offentlige diskursen trusselen og frykten for en nukleærkonflikt som en slags anakronisme fra Den kalde krigens æra. Masser av mennesker er rett og slett ikke like inneforstått med farene som tidligere generasjoner var. Til og med inn på 1980-tallet var det massedemonstrasjoner i opposisjon mot atomkrig som involverte hundretusener av mennesker. Frykten for en tredje verdenskrig påvirket kulturen i alle verdens store industrialiserte land, som førte til bygging av tilfluktsrom og nedfallsbeskyttelser, drilløvelser på skoler og udødelig satire som Stanley Kubricks Dr. Strangelove.

Ellsberg advarer om at trusselen for nukleær tilintetgjøring bare har økt siden slutten av Den kalde krigen, nettopp fordi den offentlige fornemmelsen av farene har blitt fortløpende uthulet, i tillegg til den amerikanske regjeringens jakt på verdenshegemoni, eksemplifisert av Trump-administrasjonen. Til hans kreditt skriver Ellsberg at Trump ikke er et avvik fra tidligere administrasjoner, men den naturlige kulmineringen av et vanvittig system.

For å understreke dette punktet skriver Ellsberg i kapittel 20 hvordan de krigerske truslene fra «den gale» Trump på mange måter er lite annerledes enn «galskapsteorien» først utspilt av president Nixon og hans nasjonale sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger. Ellsberg sammenligner en nasjons trussel om atomkrig med en raner som truer en butikk med en pistol. Det spiller ingen rolle om pistolen eller trusselen er ekte – det er at raneren truer med vold for å få det som han vil som betyr noe.

I så henseende har vi logikken om Nixons og Trumps trusler på verdensscenen. Forestillingen om at øverstkommanderende med fingeren på knappen ikke er mentalt stabil er ment å være nok til å få motparten til å forhandle.

Ellsberg inkluderer følgende utveksling mellom Nixon og Kissinger, basert på et lydbåndopptak fra samtaler i Det ovale kontor den 25. april 1972, om en pågående nord-vietnamesisk offensiv:

Nixon: Jeg mener fortsatt at vi burde ta ut dikene nå. Vil det drukne folk?

Kissinger: Omtrent to hundre tusen mennesker.

Nixon: Nei, nei, nei ... Jeg vil heller bruke atombomba. Har du skjønt det, Henry?

Kissinger: Det tror jeg ville være litt for mye.

Nixon: Atombomba – bryr det deg? Jeg vil bare ha deg til å tenke stort, Henry – for Christ sakes.

Dette skulle ikke være første eller siste gang USA truet et annet land med atomvåpen. Ellsberg nevner hvordan både Truman og Eisenhower truet med atombomber under Korea-krigen, for å få kineserne til å forhandle. Men det er derimot langt fra alt. Ellsberg lister opp mer enn 25 slike hendelser gjennom hele Den kalde krigen, der amerikanske presidenter anvendte trusler om atomvåpen enten offentlig og privat – noen lite kjent.

Selvfølgelig er denne lista ufullstendig. Ellsberg illustrerer forøvrig hvordan president Bush og Obama truet Iran med atomkrig ved flere anledninger. Alle de siste presidentkandidatene, både demokrater og republikanere, har vist sin villighet til å bruke kjernefysiske våpen – som en slags lakmusprøve på sin hensynsløshet, for styringsklassen. Trumps tweets er bare den offentlige og åpne versjonen av hva amerikanske presidenter og håpefulle kandidater har gjort i flere tiår.

Det er utenfor omfanget av denne omtalen å gå inn i detalj på hvert kapittel, så fascinerende og uhyrlig som det er. Denne anmelderen anbefaler rett og slett WSWS-leserne å kjøpe eller i det minste leie boka, for å oppdage mer.

Dette er ikke ei bok for sen kveldslesning, og alikevel er den ikke til å få lagt fra seg. Når sidene er lest vil man ikke nødvendigvis hoppe tilbake inn i stoffet – nesten av ren selvbevarelse – så boka blir liggende rundt på bordet, eller den står i bokhylla og forstyrrer samvittigheten – som noe fra «Tell-Tale Heart» av Edgar Allen Poe. Den beste typen bøker påvirker deg gjerne sånn.

Det er viktig å merke seg at Ellsberg ikke tilbyr noen seriøs løsning for denne eksistensielle krisen som menneskeheten konfronterer – den aller største i vår historie. Han er av den oppfatning at informerte borgere kan utøve press på eksisterende politiske ledere og institusjoner. Etter vår mening er dette et fåfengt perspektiv, fordi som Ellsbergs bøker så velformulert forklarer det, har vi ikke her bare å gjøre med individer som kanskje eller kanskje ikke er gale, men med et system som er vanvittig – nemlig kapitalismen.

Marxisten vil hevde at den døende kapitalismen bare tilbyr de to alternativene Rosa Luxemburg benevnte: «sosialisme eller barbari». Ellsberg, som mange av hans generasjon, ser trusselen om omnicid – artens ødeleggelse – som noe iboende i den menneskelige tilstand. Derved minimerer han den samlede konsekvensen og seriøsiteten av sitt verk.

Dette til tross er The Doomsday Machine en ekstremt klarsynt og viktig bok. Ellsberg, nå 87 år gammel, har viet sine gjenværende år til å snakke ut mot den nærmende Tredje verdenskrigen – og enda viktigere – argumentere for at den kan og må stoppes.