Den franske regjeringen er på randen av kollaps etter innenriksministerens oppsigelse

Av Alex Lantier
9 October 2018

Siden innenriksminister Gérard Collombs oppsigelse den 3. oktober, en av de første støttespillerne for Emmanuel Macron og hans parti La République en marche (LRM), er den franske regjeringen på randen av kollaps. På mandag annonserte topprepresentanter i LRM forberedelsen av en stor kabinettomstokking og til og med statsminister Edouard Philippes mulige oppsigelse, undergravd av regjeringens upopularitet.

LRM-representanter prøvde å nedtone krisen der de bare beskrev dens konsekvenser for statsbyråkratiet. Richard Ferrand, presidenten for Nasjonalforsamlingen, bemerket i sitt intervju med Le Journal du dimanche regionale og lokale embetsrepresentanters raseri og lovet å fornye «pakten» Macron sa han ville bygge med regionale myndigheter. Han indikerte også at fagforeningsbyråkratiene og ikke-statlige-organisasjoner [NGOer] er frustrert over deres relasjoner med Macron og at de har «en følelse av at adelen snakker til dem, småfolket. Ingenting kunne vært lenger fra sannheten.»

Ferrand signaliserte at LRM ville inkludere fagforeningene og de frivillige organisasjonene mer i beslutningsprosessene og lovet å gjøre «Macrons andre år til Den kontraktuelle republikkens år ... I dag må vi basere oss enda mer på alle kreftene for fremskritt og transformasjon. Vi går raskere når vi går alene, men sammen når vi lengre.»

Ferrand hadde imidlertid problemer med å fjerne eventuelle illusjoner om at det å inkorporere fagforeningene i formuleringen av Macrons politikk ville bety en venstredreining. Spurt om han ville «balansere regjeringen med mer venstreorienterte personligheter», avviste Ferrand den muligheten og sa at han ikke tenker «i form av etiketter».

En tettere involvering av fagforeningene i Macrons politiske beslutninger ville ikke stabilisere regjeringen eller utvide dens sosiale basis. Fagforeningene har allerede forhandlet tett med Macron om nedskjæringer. Med stø kurs for innstramminger vil Macron-regjeringen bare intensivere sin krise, som er forankret i den overveldende opposisjonen blant arbeidere i Frankrike og over hele Europa til den politikken for militarisme og innssparinger som er fremforhandlet av fagforeningene, Macron og EU.

Etter at Det sosialistiske partiet (PS) kollapset ved fjorårets presidentvalg oppsto LRM fra ruinene og Macrons personlige hell og lykke ble blåst opp som en ballong, da styringsklassen søkte en passende president. Det tok bare litt over ett år for denne ballongen å eksplodere, prikket av den penna regjeringen anvendte i sommer for å signere avtalen om privatiseringen av De nasjonale franske jernbanene (SNCF).

Makrons pyrrhosseier var bare mulig på grunn av fagforeningensbyråkratienes feighet og forræderi, som undertegnet en avtale som 95 prosent av de SNCF-ansatte opponerte mot. Men Macrons tvungne privatisering av SNCF la bare klasseinnholdet i Macrons presidentskap for dagen. Mannen som ble sett på med forakt som «de rikes president» er nå hatet: ifølge en Elabe-meningsmåling tror bare 6 prosent av den franske befolkningen at Macrons politikk vil forbedre deres økonomiske situasjon.

Når Nicolas Hulot forlot økologidepartementet og Collomb innenriksdepartementet, etterfulgt av et halvt dusin andre ministre, så er ikke dette – som Ferrand hevdet om Collomb – «personlige valg» som reflekterer «ubøyelige» bånd til Macron. Den franske befolkningen er overveldende fiendtlig innstilt til de kuttene i pensjoner, helsetjenester og arbeidsledighetsforsikringen som LRM forbereder og det er voksende misnøye i statsbyråkratiet og politiet. Beslutningen om å forbli med Macron og LRM synes stadig mer å være politisk selvmord.

Som rotter som flykter fra et synkende skip forlater ministrene Macron for å forsøke å redde sine politiske karrierer ved å sikre seg kommunale embetsposter. Collomb, som forlot for å forberede sitt valg til rådhuset i Lyon, advarte Macron direkte for at han risikerte å bli offer for «hybris, gudenes forbannelse» som ødelegger den overdrevent arrogante, fordi «de gudene ville ødelegge, gjør de først blinde.»

Det sentrale spørsmålet som oppstår av denne krisen er hvordan arbeidere mønstrer en kamp mot Macrons og EUs program. Makron-regjeringens evne, isolert og diskreditert som den er, til å påtvinge SNCF sin vilje, understreker fagforeningsbyråkratienes fallitt og tilsvarende for de allierte pseudo-venstre-partiene, som Det nye antikapitalistpartiet (NPA) og Ukuelige Frankrike (LFI). Deres perspektiv for en «sosial dialog» for å forhandle om innsparinger med Macron er en illusjon og ei felle, fordi Macron ikke har noen annen plan enn å organisere en sosial kontrarevolusjon.

Dette berettiger oppropet fra Parti de l'égalité socialiste (PES - Sosialistisk Likhetsparti) om å danne aksjonskomitéer uavhengige av fagforeningene og deres politiske allierte, for å gjennomføre kampen. Macron er fast bestemt på å finansiere, ved hjelp av innstramminger, titalls milliarder i skattekutt for milliardærene og på å bruke € 300 milliarder på hæren, som del av felles planer med Berlin for en militarisering av EUs utenrikspolitikk. Det er ingenting å forhandle med ham om.

For å forsvare sine sosiale og demokratiske rettigheter vil arbeidere se seg tvunget til å føre en nådeløs politisk kamp mot Macron. Et halvt århundre etter generalstreiken fra mai til juni i 1968 er alternativet som er reist for arbeiderklassen ikke reform eller revolusjon, men revolusjon eller kontrarevolusjon. PES’ rolle vil være å gripe inn i disse kampene for å forklare nødvendigheten av å overføre makten til arbeiderklassen og bygge en arbeiderstat som forfølger sosialistisk politikk.

Dette skiller PES fra de ulike småborgerlige partiene som dekker opp for fagforeningenes reaksjonære rolle og som i den endelige analysen støtter Macron. LFI og NPA nektet å oppfordre til opposisjon mot både den nyfascistiske kandidaten Marine Le Pen og mot Macron i andrerunden av presidentvalget i fjor og Mélenchon tilbød seg senere til å tjene Macron som statsminister. Der Mélenchon insisterer på at for «å beskytte staten og håndheve de republikanske normene er vi sammen med høyresiden, jeg skammer meg ikke over å si det,» da posisjonerer han LFI for å tilpasse seg hvilken som helst alternativ regjering høyresiden måtte bygge.

Nå, etter at den tyske utenriksministeren Horst Seehofer har applaudert nynazistiske opprør i Chemnitz, har Marine Le Pen ankommet Roma for å diskutere post-Brexit Europa med Matteo Salvini, den italienske nyfascisten som dominerer den italienske regjeringen med bare 20 prosent av stemmene bak seg.

Arbeidere i Frankrike kan ikke underkaste seg en styringselites geberder som uunngåelig vil produsere en ny regjering enda lenger til høyre enn den forrige. Deres allierte er arbeiderne og ungdommen som mobiliserer til kamp rundt om i verden mot innsparinger, krig og militariseringen av Europa, og mot hvitvaskingen av den europeiske fascismens forbrytelser av figurer som Macrons tyske allierte.

Som interessen for sosialisme vokser blant amerikansk ungdom og raseriet stiger i Tyskland mot den offisielle legitimeringen av nynazistene, så oppstår de internasjonale forutsetningene for arbeiderklassens kamp for makten og byggingen av sosialisme. Det vil vise seg å være det eneste levedyktige perspektivet som arbeidere kan anvende for å motsette seg Macrons åpenbare konkurs.