MI5s antiCorbyn-kampanje og bakvaskingen av Michael Foot

Av Chris Marsden
25 September 2018

Den 19. september skrev Andrew Murray, en av Corbyns nærmeste rådgivere, i New Statesman der han spurte: «Prøver ‘den dype staten’ å undergrave Corbyn?»

Murray, en ledende figur i Stop the War Coalition [Koalisjonen Stopp krigen] og tidligere medlem av Det britiske kommunistpartiet, svarte på en Daily Mail-rapport om at han ble nektet innreise til Ukraina av den hemmelige tjenesten USB for å være en del av «Putins propagandanettverk» og at han fortsatt ikke var innvilget sikkerhetsklarering for parlamentet et år etter at han søkte.

Murrays antydning – at denne artikkelen var del av et bredere forsøk fra etterretningstjenestenes side på «å blokkere valget av en Labour-regjering» – er åpenbar for alle som har fulgt hvordan kampanjen mot Labour-lederen Jeremy Corbyn har utfoldet seg.

Ledende statsfigurer har rutinemessig levert mediene påstander om at Corbyn er en trussel mot den nasjonale sikkerheten – eksempelvis til Rupert Murdochs Sunday Times, som i 2015 rapporterte at en anonym «senior general i aktiv tjeneste» sa det ville være «helt klare utsikter» for «et mytteri» om han skulle bli statsminister.

Tidligere i år hevdet Murdochs The Sun også at Corbyn på 1980-tallet var betalt informant for den tsjekkiske hemmelige tjenesten, basert på påstander fra Lt. Jan Sarkocy, en tidligere spion for det hemmelige politiet Statni Bezpecnost (StB). The Sun skrev i en lederartikkel at Corbyn «ikke må få nøklene til [Downing Street] No 10.»

Da Murray pekte på MI5/MI6-elefanten i rommet ble han møtt av hån. Labours Blairite-nestleder Tom Watson ledet angrepet og uttalte til BBC Radio 4 programmet Today [Idag] at Murrays spalte var «litt sånn der John le Carre. ... Hvis han mener at etterretningstjenestene på en eller annen måte forsøker å undergrave den offisielle Opposisjonen, da må han levere bevis, ellers er det bare falske nyheter.»

Dette følger et mønster for å latterliggjøre ethvert forslag om falskspill fra de hemmelige tjenestenes side, som er ment å skulle være helt uten interesse for hvorvidt Corbyn danner en regjering, til tross for bevis for en de facto storkoalisjon av topp-Labour-politikere, Torier, generaler og mediebaroner som jobber for å forhindre et slikt utfall. For eksempel fikk rapporter om at et Momentum sidelinje-event under Labour-konferansen i helgen skulle omfatte «krigsspilling» av et kupp for å velte en Corbyn-regjering, Guardians Martin Kettle til å skrive den 30. august at «dypstat-frykt er en veldig britisk fantasi».

Kettle refererte til en spalte i New Statesman av hans tidligere kollega Paul Mason, som erklærte at «krigsspillingen» var «meningsløs. Om det er én fordel av 30 års fri markedsøkonomi i Storbritannia, så er det styrkingen av lov og orden. Storbritannia har ikke bare Loven om menneskerettighetene og en Høyesterett, men også en stat som opererer bevisst innen juridiske kontrollinstanser [checks and balances].»

Watson håper at de åpenbare vanskelighetene med å produsere en «rykende pistol» som beviser involvering fra MI5 og MI6 skal trekke et slør over saken. Men en av de nyeste medie-lynangrepene rettet mot Corbyn senterer på historiske hendelser og indikerer hva som nå skjer bak kulissene: Sunday Times oppstøt og ompakking av diskrediterte påstander om at den tidligere Labour-lederen Michael Foot var en betalt agent for den stalinistiske sovjetiske hemmelige tjenesten KGB.

MI6 sikter inn på Michael Foot

Foot var leder av Labour Party fra 1980 til 1983 og trådte tilbake etter å ha tapt det årets valg mot den konservative statsministeren Margaret Thatcher. Påstandene mot ham kom ikke til overflaten før i 1995 da Sunday Times begynte en artikkelserie der de forhåndspubliserte fra senior-KGB-offiseren Oleg Gordievskijs memoarer, Next Stop Execution [Neste stopp: henrettelse]. Gordievskij hadde blitt dobbelagent for MI6 etter å ha blitt dreid på 1970-tallet og ble siden hjemkalt fra den sovjetiske ambassaden i London da hans skalkeskjul ble avslørt i 1985.

Foot bestred påstandene og tok Sunday Times til retten, der han vant saken i High Court og ble tilkjent en ikke-bekjentgjort men «betydelig» skadeerstatning, som anslås å tilsvare £ 250.000 i dag. Unnskyldningen for de ferske angrepene på Foot er publiseringen av The Spy og the Traitor [Spionen og forræderen], skrevet av Times Associate Editor Ben Macintyre. Før utgivelsen hadde Times en artikkelserie av noe av innholdet, med fokus på delene om Foot.

Avisa hevder at Macintyres bok «presenterer MI6-offiserers første bekreftelse av påstandene til den sovjetiske avhopperen Oleg Gordievskij om at Foot hadde mottatt en rekke hemmelige betalinger fra KGB, som klassifiserte ham som en ‘agent’ og ‘konfidensiell kontakt’».

Ingenting substansielt er blitt lagt til Gordievskijs tidligere beskyldninger, bortsett fra at noen av hans MI6-kolleger og betalere [paymasters] har anvendt Foots død til å smi noen av sine tidligere løgner om til våpen for bruk mot Corbyn.

Times gjorde sine politiske mål rikelig klare og titulerte en av sine artikler «Nyttige idioter» og beskriver påstander om at Foot var «den sovjetiske etterretningens betalte kontakt» som å ha «både aktualitet og historisk betydning».

Sarah Baxter skriver også at «Michael Foot flørtet i hemmelighet med Russland. Jeremy Corbyn er blatant.» Videre: «Det er ikke noe bevis for at Corbyn ble betalt av tsjekkerne,» men Foots angivelige utflukter er bevis for at «ytrevenstres ... type sosialisme ikke kan eksistere uten å knytte seg til de svertede og uakseptable ‘faktisk eksisterende’ modellene, som gjør dem uvelgbare for mer sunne øyne. Corbyn har vært en ‘nyttig idiot’ til denne dag.»

The Spy and the Traitor skisserer også hvordan Moskva tilsynelatende forsøkte å undergrave 1983-valget «da det ‘i et besnærende forvarsel av de moderne tider’ ble ‘forberedt å bruke skitne triks og skjult innblanding’ for å dreie valget til Foots fordel», som Times bemerker.

Et flettverk av løgner

Det som blir avslørt av den fornyede svertekampanjen mot Foot er sikkerhetstjenestenes skitne plott for å velte en Labour-regjering, hadde den vunnet 1983-valget, som nå er å lese som førpremieren til dagens kampanje mot Corbyn.

Gordievskijs «åpenbaringer» kom tilsynelatende for en dag for hans føringsagenter [handlers] i 1982 – før valget i 1983. Dette var under forholdene da Thatcher-regjeringen førte en storoffensiv mot arbeiderklassen for å «rulle tilbake statens fronter», som nådde sin topp med det brutale angrepet på den ett-år-lange gruvearbeiderstreiken fra 1984 til 1985.

Thatchers første embetsperiode hadde produsert en slik motreaksjon at det var hipp-som-happ om hun ville vinne en andre periode i 1983. Det utløste det politiske angrepet på Foot, som var bakgrunnen for Gordievskijs initielle svertinger.

Foot kom til å lede Labour Party på grunn av et skifte til venstre blant arbeidende mennesker, som ligner det som førte til valget av Corbyn. I 1981 ble en del av Labours høyrefløy, anført av «Firerbanden» – Roy Jenkins, David Owen, Shirley Williams og Bill Rodgers – splittet fra partiet for å danne Det sosialdemokratiske partiet, etter at James Callaghans Labour-regjerings innstrammingstiltak hadde banet Thatchers vei til makten. Foot ble Labour-leder i 1980, mens Tony Benn tapte valget som nestleder i 1981 med bare 1 prosent. Partiets valgmanifest i 1983 støttet høye skatter for de rike, en ensidig atomvåpennedrustning, avskaffelsen av House of Lords, re-nasjonalisering av Thatchers privatiseringer av British Telecom og andre bransjer og en tilbaketrekking fra Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC).

Et element i kampanjen for å forhindre Thatchers undergang var planen om å bakvaske Foot som en kommunistisk marionett. Scenariet som er tilskrevet Gordievskij var gjennomskuelig tull. På et uspesifisert tidspunkt på begynnelsen av 1960-tallet skal KGB-agenter maskert som diplomater ha besøkt Foot i hans egenskap av redaktør av den venstreorienterte avisa Tribune, angivelig på grunn av avisas pro-sovjetiske holdning. De plasserte så diskret en £ 10 seddel i Foots skjortelomme, etterfulgt av 14 lignende donasjoner som skulle tilsvare £ 37.000 i 2018-verdi. Påfølgende møter skjedde ikke privat, men én gang i måneden på Londons «Gay Hussar», det foretrukne spisestedet og vannhullet for Labours parlamentsmedlemmer og venstreintellektuelle – presentert som at Foot «gjemte seg i åpent lende!»

Gordievskij er i stand til å lese seg til alt dette i en mappe i KGB-hovedkvarteret i Lubyanka, som begynner med en erklæring om at en major Petrov hadde gitt Foot pseudonymet «Boot».

Denne betalte relasjonen hevdes å ha dabbet helt av etter den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968, som Foot opponerte mot.

Enhver som er kjent med Foots politik vet at dette er en løgn. Foot var en reformistisk motstander av stalinismen og hovedalliert av Anuerin Bevan, som var lederen av Labours venstrefløy. Med Foot som politisk redaktør etter at Bevan forlot argumenterte Tribune for en utenrikspolitikk uavhengig av Sovjetunionen og USA. Men i 1949, konfrontert med økningen av den sovjetiske innflytelsen i Europa, støttet avisa opprettelsen av NATO-alliansen, og erklærte: «Den vesentlige trusselen mot demokratisk sosialisme og den største faren for krig i Europa stammer fra sovjetisk politikk og ikke fra amerikansk politikk.»

Foot var også en uttalt motstander av den sovjetiske invasjonen av Ungarn og ville aldri ha etablert slike forbindelser med den sovjetiske ambassaden.

Ifølge hans bakvaskere bestemte MI6 seg for å holde tett selv om de tok Gordievskijs avsløringer seriøst og fryktet utsiktene for en KGB-marionett i Downing Street no 10, bortsett fra at de informerte kabinettsekretær Sir Robin Armstrong, som også betraktet informasjonen som for «brennbar» for offentliggjøring. De ville bare fortelle Thatcher og dronningen – nettopp de menneskene de ville ha blitt tvunget til å informere – om Foots skitne hemmelighet, hadde han vunnet valget. Kort sagt, det var angivelig vel og bra å ha Foot til å lede Hennes Majestets Opposisjon, men ikke til å ta bolig i nummer 10!

Den eneste virkelige forklaringen på en slik beslutning er at Gordievskijs latterlige beretning var en svært problematisk sikringsforanstaltning – som bevist av Times pådømte skadeerstatning i 1995 – som ikke ble nødvendig etter at Thatcher ble gjenvalgt.

Lærdommer for i dag

Akkurat som med Corbyn i dag støttet Foots politiske retretter partiets høyrefløy i å sikre sine mål, inkludert hans egen fjerning. Foot støttet Thatchers Falklands-/Malvinas-krig i 1982, der han fortalte parlamentet at det var Storbritannias «moralske plikt og politiske plikt og enhver annen form for plikt å utvise argentinerne», og han konsentrerte sin ildgiving mot venstresiden i sitt eget parti, der han opponerte mot at Benn stilte til valg mot Denis Healey på grunn av trusselen mot «partiets enhet», og han lanserte granskningen av Militant Tendencys «penetrering» av Labour Party, som resulterte i at 1982-partikonferansen vedtok ei liste over forbudte organisasjoner og ekskludering av Militants sentrale ledelse i 1983.

Thatcher vant, delvis ved å utnytte «Falklandsfaktoren» men også fordi SDP-Liberal Alliance drenerte en stor prosentandel av stemmene vekk fra Labour – et scenario som også er oppe til vurdering i dag med Blairitene som truer med en splittelse om de ikke lykkes i å fjerne Corbyn.

Bortsett fra de historiske parallellene som ikke trenger videre forklaring, er det en annen faktor som knytter dagens kampanje mot Corbyn til de tidligere trekkene mot Foot.

Pressemeldinger i fjor bekreftet at MI5 åpnet en mappe på Corbyn på 1980-tallet, på grunn av hans støtte for irsk uavhengighet, og at CIA og Metropolitan Police Special Branch også spionerte på ham. Den tidligere MI5-lederen Stella Rimmington sa: «Jeg ser nå i Momentum noen av de menneskene vi så på i den trotskistiske organisasjonen på 1980-tallet, som nå har vokst opp og gir vår kunne-bli statsminister Mr Corbyn råd om hvordan å forberede seg for makt ... deres navn er kjente – skal vi si så mye?»

Det var situasjonen da Corbyn var en ydmyk backbench-MP [parlamentariker, men ingen sentral del av Opposisjonens maktstruktur], og da stalinismens og sosialdemokratiets forræderier tilsynelatende hadde sikret kapitalismens uutfordrede autoritet. For noen å antyde at MI5 og MI6 ikke skulle være involvert i arbeidet med å forhindre at Labour kommer til makten i dag – når det folkelige sentiment og den sosiale motstanden mot innsparingsmilitarismen og krig har ført til to seiere i Labour-lederskapsvalg, og Labour har redusert De konservative til en ustabil minoritetsregjeringen belastet med å løse den desperate og eskalerende krisen som omgir Brexit – det er dét som egentlig bør beskrives som en fantasi.