EU-toppmøte karakterisert av Brexit-trusler og ultimata

Av Chris Marsden
22 September 2018

Storbritannias statsminister Theresa May ble påført en politisk ydmykelse i Salzburg da EU-lederne avviste hennes appell om i det minste å gi betinget støtte til hennes Checkers-forslag for en «myk Brexit».

Mai ble gitt kun 10 minutter for å tale til EUs statsoverhoder onsdag etter middagen på det uformelle toppmøtet, hvor hun appellerte til sitt publikum: «Dere er deltakere i debatten, ikke bare observatører.»

Hun sa at hun hadde minst regnet med støttende lyder for hennes «seriøse og brukbare» plan, gitt at hun forsøkte å stå imot en potensiell utfordring fra Det konservative partiets «hard-Brexit» / Euro-skeptiske fløy. Hun advarte om at Storbritannia kunne bli revet fra hverandre, hva angår Nord-Irland og Skottland, såvel som av sosiale spenninger; at om hennes regjering falt, da kunne Jeremy Corbyns Labour Party [Arbeiderpartiet] vinne et generalvalg; og refererte til den potensielle skaden for EU selv for tapt handel, investeringer og militærstøtte fra Storbritannia.

I stedet ble hennes tale møtt med taushet og hennes underforståtte trusler ble avvist da de viktigste EU-aktørene kom sammen neste dag for å erklære at hennes forslag var «ubrukelige».

Før sin middagstale hadde Europarådets president Donald Tusk avvist Mays forslag om et frihandelsområde for EU og Storbritannia som dekker varer og landbruk, men ikke tjenester, som hun hevdet ville eliminere behovet for tolltariffer og grensekontroller, spesielt mellom Nord-Irland og Republikken i sør, som er en EU-medlemsstat. Det «foreslåtte rammeverket for økonomisk samarbeid vil ikke fungere, ikke minst fordi det risikerer å underminere det indre markedet,» sa Tusk.

Mays reaksjoner ble beskrevet som at hun var «rystet», «sjokkert», «ydmyket» og «sint».

Tusk la ned et ultimatum ved å si at uten avgjørende fremskritt om den irske grensen, ville det være et «sannhetens øyeblikk» ved det planlagte EU-toppmøtet den 18. oktober når forhandlingene om Brexit er planlagt å sluttføres. Om det ikke var noe slikt fremskritt, ville han ikke kalle inn til det planlagte EU-toppmøtet i Brussel den 17. og den 18. november for å «fullføre og formalisere» en avtale. «Jeg kan ikke utelukke muligheten for ingen avtale. Vi er ikke klare til å inngå kompromiss om våre fire friheter, både på vårt indre marked og på de irske grensene,» sa han.

Den franske presidenten Emmanuel Macron, som er sagt å være hovedperson bak Tusks harde holdning, erklærte på toppmøtet: «Vi må forsvare det indre markedet og dets helhet. Checkers-planen kan ikke være en ‘take-it-or-leave-it’ plan ... Brexit viser oss én ting: det er ikke så lett å gå ut av EU. Det er ikke uten kostnader. Det er ikke uten konsekvenser.»

Leave-seieren i Storbritannias EU-folkeavstemning i 2016 ble «presset frem av de som forutså enkle løsninger,» la han til. «De menneskene er løgnere.»

Den tyske kansleren Angela Merkel sa at det var nødvendig med «betydelige fremskritt» i Storbritannias uttrekningsavtale innen oktober, og at de 27 resterende EU-medlemmene var «forente om at det ikke kunne komme til noen kompromisser hva angår det indre markedet.»

EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker sa at EUs eksekutiv [Kommisjonen] hadde forberedt seg «i detalj» for en «ingen avtale»-Brexit, så «vær glad, ikke bekymre deg» [be happy, don’t worry (sic)].

Ubekreftede uttalelser før toppmøtet om at Storbritannia ville bli tvunget til å trekke seg tilbake fra Brexit under sin «mørkeste time», fikk Tsjekkias president Andrej Babis og hans maltesiske motpart Joseph Muscat til åpent å antyde at May ikke lenger var betraktet som en levedyktig forhandlingspartner.

De kalkulerer med at hennes fall og sannsynligheten for at det britiske parlamentet stemmer ned ethvert «hard Brexit»-forslag muligens kan skape forutsetninger for en ny folkeavstemning, som ville gå til fordel for Remain [fortsatt EU-medlemskap]. Babis erklærte at «de fleste av oss ønsker en situasjon der det er mulighet for det britiske folket å sette ting i perspektiv, se hva som er blitt forhandlet, se alternativene, for deretter å treffe sin avgjørelse én gang for alle.»

May ble ikke tilbudt noe manøvreringsrom fra sine Brexiteer-motstandere, der Jacob Rees-Mogg hevdet at Mays forslag sa «popp» og Det demokratiske unionspartiets (DUP) nestleder Nigel Dodds insisterte at å bevare «Storbritannias politiske, konstitusjonelle og økonomiske integritet» var «den absolutte prioriteten for oss».

May er avhengig av de 10 nordirske DUP-parlamentsmedlemmene for sitt flertall.

Uten noe sted å gå, gjentok May: «Det blir ingen andre folkeavstemming ... Jeg tror andre har begynt å erkjenne stadig klarere, dette kommer til å skje. Vi kommer til å forlate Den europeiske union.»

Financial Times konkluderte som følger: «May vil kjempe for å holde sin plan, og muligens sin statsministerpost, i live» på Det konservative partiets konferanse [Tory Party Conference] om litt over en ukes tid. Men magasinet håpet også at det ville følge «en hektikk av diplomatisk aktivitet», siden «en glatt Brexit – for å beskytte handel og diplomatiske relasjoner – fortsatt er i alle parters interesse».

Financial Times tok også de større vanskeligheter og spenninger som opptar EU med i bildet, og sa: «Det irske problemet adresserer en bredere utfordring. Gjennom Brexit-debatten har det vært for mye oppmerksomhet om britisk politikk – særlig Torienes ønsker og forhåpninger. Men også andre europeiske land står overfor store politiske utfordringer. Populistiske krefter er i fremvekst fra Italia til Sverige og videre østover til Polen. Fellesnevneren er en revolt mot Brussel.»

Disse spenningene antok eksplosive former under toppmøtet, med Macron som fordømte høyreorienterte regjeringer i Italia, Østerrike, Ungarn, Tsjekkia, Polen og Slovakia, som «ikke vil holde seg til humanitær lov og rett og internasjonal maritim lov og rett, og nekter å la båter legge til ved sine havner,» og han klandret dem for «krisen og spenningene rundt migrasjon.»

«Land som ikke viser solidaritet, vil til slutt måtte forlate Schengen, og de vil ikke lenger dra nytte av [EUs] økonomiske bistand,» truet han.

Likevel redegjorde Financial Times i sin lederartikkel at det beste som man kan håpe på på kort sikt er en vag avtale der «Vitale spørsmål om nasjonens fremtid vil bli presset inn i overgangsperioden: i hovedsak er det å flytte den potensielle klippekanten fra mars 2019 til desember 2020.»

I Storbritannia skyver den fastlåste stillingen innen Tory-partiet på en kombinert innsats for å forplikte Labour [Arbeiderpartiet] til en ny folkeavstemning og til å fjerne Corbyn som partileder – der styringseliten ser hans potensielle statsministerskap som anatema, uansett hvilken stilling han inntar på Brexit, fordi han i befolkningen er forbundet med krav om å avslutte innstrammingspolitikken og militarismen.

Meningsmålinger ble publisert denne uka av kampanjegruppen People’s Vote [Folkets valg], som sa at Labour Party kunne få mer enn 1,5 millioner ekstra velgere om partiet støttet en ny folkeavstemming. Ledet i fellesskap av Labour Blair-iten Chuka Umunna og Toryen Anna Soubry holder People’s Vote en marsj i Liverpool på søndag for å falle sammen med starten på Labour-konferansen.

Konferansen skal behandle forslag fra mer enn 100 lokale valgkrets-partigrupper som støtter en folkeavstemming om en enhver endelig Brexit-avtale. Pro-Corbyn Momentum-gruppen har sagt at den ikke vil blokkere en slik debatt.

Uansett hvordan disse konfliktene spiller seg ut så står Storbritannia og hele Europa overfor en forverrende krise som truer med å rive EU fra hverandre. Veksten av både inter-imperialistiske og sosiale antagonismer fant dramatisk form i Brexit, som de dominerende delene av City of London, big business, alle de vesentlige partiene og Storbritannias allierte i USA og Europa alle motsatte seg. Likevel, to år senere, kjemper May en desperat kamp mot sin antiEU «hard Brexit» fraksjon, USA ledes av en president som har erklært sin støtte til en oppløsning av EU, og mange ytrehøyreregjeringer har kommet til makten delvis ved å utnytte folkelig fiendtlighet til EU-dikterte innstramminger.

Kapitalismen, der den faller stadig dypere inn i handels- og mot militærkrig, har vist seg ute av stand til å gjennomføre den progressive foreningen av det europeiske kontinentet. Denne oppgaven tilfaller nå den europeiske arbeiderklassen gjennom en kamp mot alle fraksjoner av styringsklassen – Leave and Remain – og for sosialisme.