Hva er ekte sosialisme?

14 August 2018

En Gallup-måling publisert den 13. august viste at for første gang siden registreringen av disse tallene begynte har færre enn halvparten av unge i alderen 18 til 29 et positiv syn på kapitalisme, mens over halvparten har et positivt syn på sosialisme. For første gang fant undersøkelsen også at betydelig flere demokrat-orienterte velgere hadde en positiv oppfatning av sosialisme enn av kapitalisme.

Andelen unge som ser positivt på kapitalisme fortsetter å falle skarpt, fra 68 prosent i 2010, til 57 prosent i 2016, og til 45 prosent i 2018 (et bemerkelsesverdig fall på 23 prosentpoeng på bare åtte år). Andelen unge som ser positivt på sosialisme har tegnet en relativt flat kurve over denne perioden og står i 2018 på 51 prosent – hvilket tilsier et gap på 6 prosentpoeng i favør av sosialisme.

En tilsvarende trend ses blant demokrater og «demokrat-orienterte uavhengige» i alle aldersgrupper, der et positivt syn på kapitalisme falt fra 53 prosent i 2010 til 47 prosent i 2018, mens et positiv syn på sosialisme økte fra 53 prosent til 57 prosent – dvs. et gap på 10 prosentpoeng i favør av et positivt syn på sosialisme.

Ifølge Gallup har de fleste amerikanere, registrert for hele demografien, fortsatt et positivt syn på kapitalisme, men årets måling med 56 prosent for et positivt syn er det laveste registrert, med fire prosentpoeng. Gallup-undersøkelsen inkluderte en liste over økonomiske begrep og respondentene ble spurt om å si om de hadde et positivt eller negativt inntrykk av hvert av dem. Av alle begrepene økte en positiv vurderig kun for begrepet «sosialisme», mens begrepene «entreprenører», «fri etablering» [free enterprise], »kapitalisme», «småbedrifter» [small business], «føderal regjering» og «storbedrifter» [big business] alle falt.

Perioden Gallup-tallene dekker (2010 til 2018) er betydningsfull. Den korresponderer i stor grad med ettervirkningene av 2008-finanskrisen og den demokratiske administrasjonen til Barack Obama, som kom til makten med løfter om «håp» og «forandring» samtidig som den presiderte over den største overføringen av rikdom fra arbeiderklassen til de rike i amerikansk historie. Obama forlot embetet med proklamasjoner om at økonomien «aldri hadde vært bedre», men arbeidere og unge ser det tydeligvis annerledes.

Veksten i støtte for sosialisme og nedgangen i støtte for kapitalisme bekrefter evalueringen i en resolusjon vedtatt av SEP-partikongressen [Socialist Equality Party (US) - Det sosialistiske likestillingspartiet (USA)] i forrige måned. Resolusjonen erklærer: «Det er en økende fornemmelse blant vesentlige deler av arbeiderklassen og ungdommen om at kapitalismen er inherent urettferdig og at fundamentale endringer i det økonomiske systemet er nødvendig. Mens dette bredt baserte sentimentet ennå ikke har utviklet seg til en politisk massebevegelse rettet mot avskaffelsen av det kapitalistiske systemet, øker interessen for og støtten til sosialisme raskt.»

Den voksende interessen for sosialisme skremmer styringsklassen. Den sammenfaller med innledende uttrykk for gjenkomsten av klassekamp, fra lærernes streiker som spredte seg over landet tidligere i år og som truer med å dukke opp igjen nå som skolene åpner i løpet av de neste ukene, til massemotstanden blant UPS-arbeidere mot konsesjonsavtalene støttet av Teamsters-fagforeningen, til voksende harme blant bilarbeidere, Amazon-arbeidere og andre deler av arbeiderklassen.

Som respons går styringsklassen inn for å innføre – i USA og internasjonalt – stadig mer autoritære styringsformer, enten gjennom promoteringen av ytrehøyre-nasjonalistiske bevegelser (inkludert krefter dyrket av Trump-administrasjonen) eller med tiltakene fra styringsklassens tradisjonelle partier for å oppheve grunnleggende demokratiske rettigheter. I USA har Det demokratiske partiet tatt føringen i kravet om strammere sensur av Internett, under dekke av å bekjempe «falske nyheter» og «russisk innblanding», som stadig mer eksplisitt blir rettet inn mot venstreorienterte, sosialistiske og antikrig-publikasjoner.

Styringsklassen har nok et middel for å bekjempe og avlede massemotstand mot kapitalisme: promoteringen av ulike pseudo-sosialistiske politiske bevegelser og individer, som anvender begrepet «sosialisme» for å forvirre og desorientere. I USA ble denne rollen spilt av Bernie Sanders i 2016-valget, der han snakket om en «politisk revolusjon» mot «milliardærklassen» bare for å kanalisere den betydelige (og for Sanders både uventede og uvelkomne) støtten han fikk inn bak Hillary Clinton, kandidaten til Wall Street og militær-etterretningsapparatet.

Den samme rollen blir nå spilt av De demokratiske sosialistene i Amerika (DSA). Siden opprinnelsen har DSA ikke vært annet enn en fraksjon av Det demokratiske partiet. Michael Harrington, som grunnla DSA i 1982, definerte organisasjonens politikk som «venstrefløyen av det mulige», hvilket betydde «venstrefløyen» for det som var akseptabel kapitalistisk borgerlig politikk. DSA representerte ikke dengang og representerer heller ikke nå et brudd med demokratene, men har snarere fungert som en hjelpeorganisasjon for Det demokratiske partiet.

I løpet av det siste året har DSAs medlemstall vokst raskt, fra 7.000 i 2016 til nå 47.000. Organisasjonen vil sannsynligvis ha to medlemmer i den neste Kongressen – Alexandria Ocasio-Cortez som beseiret den sittende Kongress-lederen Joseph Crowley i demokratenes primærvalg for Kongressen i New York i juni, og Rashida Tlaib som i forrige uke vant demokratenes primærvalg i Detroits 13. kongressdistrikt (hjemstavn for representanten John Conyers, langtidsmedlem av Det demokratiske partiet/DSA, som trakk seg i fjor).

DSAs vekst gjenspeiler to motstridende prosesser. På den ene siden, forflytningen til venstre av et sjikt av ungdom på søk etter en sosialistisk opposisjon, og på den andre siden den aktive promoteringen av organisasjonen av en fraksjon av Det demokratiske partiet og foretaksmediene. Det DSA-tilknyttede magasinet Jacobin har blitt unntatt fra Googles sensur-algoritmer rettet mot venstresiden, mens New York Times har åpnet sine spalter for redaktøren Bhaskar Sunkara.

DSA er del av en bredere gruppe organisasjoner, deriblant Den internasjonale sosialistorganisasjonen og Sosialistisk alternativ [International Socialist Organisation (ISO) og Socialist Alternative (SA)], som snakker for privilegerte deler av den øvre middelklassen, ikke for arbeiderklassen. Deres forslag om begrensede sosiale reformer er knyttet til støtte for Det demokratiske partiet og forsvaret av de korporatistiske fagforeningenes organisatoriske dominans over arbeiderklassen.

Gallup-undersøkelsen er bare den siste indikasjonen på at det er et massivt reservoar av støtte for sosialisme i arbeiderklassen og blant ungdommen. Etter hvert som arbeidere kommer i konflikt med foretaks- og finanselitens politikk vil dette reservoaret vokse. Det er imidlertid bare en begrenset forståelse for hva sosialisme egentlig betyr og hvordan den kan oppnås. Som sådan er støtten og interessen utsatt for å bli villedet og undertrykt, når de kapitalistiske styringselitene fremmer sine planer for krig og diktatur.

Ekte sosialisme må fremmes tydelig og klart, og med stor besluttsomhet. Socialist Equality Party insisterer på at ekte sosialisme er basert på prinsippet om sosial likestilling, at de enorme pengesummene monopolisert av de rike gjennom utnyttelsen og utarmingen av arbeiderklassen må beslaglegges og rettes mot tilfredsstillelsen av sosiale behov.

Ekte sosialisme er internasjonal, basert på prinsippet om at arbeidere i alle land har samme sosiale interesser og samme klassefiender. En sosialistisk bevegelse må ta opp forsvaret av innvandrerarbeidere, på grunnlag av kampen for åpne grenser – at arbeidere overalt skal kunne leve og jobbe der de selv velger.

Ekte sosialisme er uadskillelig fra kampen mot imperialistisk krig, som er produkt av de iboende motsetningene i det kapitalistiske nasjon-stat-systemet, og som truer med å omslutte kloden av en nukleær katastrofe.

Ekte sosialisme er basert på arbeiderklassens interesser og arbeiderklassen er det store flertallet av verdens befolkning. Den er i opposisjon til alle former for nasjonalisme, så vel som rase- og kjønnsidentitetspolitikk, som søker å splitte arbeidere og sette dem opp mot hverandre og underordne dem til det kapitalistiske systemet.

Og ekte sosialisme er revolusjonær. Den foreslår ikke milde reformer, som styringsklassen ikke vil tolerere, men revolusjon – omveltningen av kapitalistiske eiendomsforhold gjennom etableringen av demokratisk kontroll over gigantbankene og -foretakene. Den slåss for den politiske mobiliseringen av arbeiderklassen, i opposisjon mot Det demokratiske og Det republikanske partiet, for å ta makten og etablere en arbeiderregjering, for å omorganisere det økonomiske livet, i USA og internasjonalt, på grunnlag av sosiale behov, ikke privat profitt.

Siden grunnleggelsen for 80 år siden av Leo Trotskij, med-leder av Den russiske revolusjonen sammen med Lenin, har Den fjerde internasjonale kjempet for revolusjonær sosialistisk internasjonalisme mot stalinisme, sosialdemokrati og alle perversjoner av marxismen. Trotskisme er dagens sosialisme, legemliggjort av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, som består av Socialist Equality Parties [Sosialistiske likestillingspartier] over hele verden.

Socialist Equality Party er spydspissen i kampen for å bevæpne den utviklende objektive bevegelsen av arbeidere og ungdom med et kompromissløst revolusjonært program og perspektiv. For 2018-midt-periodevalget kandiderer partiet med Niles Niemuth i Michigans 12. kongressdistrikt, for å bringe et sosialistisk program til arbeidere i hele regionen og utover.

Kampen for ekte sosialisme betyr å bli med og bygge SEP (USA), søsterpartiene i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, og ungdomsbevegelsen International Youth and Students for Social Equality - IYSSE [Den internasjonale ungdommen og studenter for sosial likestilling].

For å bli med i SEP, klikk her. For å bli med i IYSSE, klikk her.

Joseph Kishore